Anmeldelse

Scribblenauts Unlimited

Sjarmperle med kreative begrensninger.

Ord kan såre, ord kan glede og ord kan skape – ikke bare abstraktheter, men også virkelige, gripbare gjenstander. Det er i hvert fall slik tilstanden er i Scribblenauts-universet, hvor det amerikanske utviklerstudioet 5th Cell har latt oss leke med ord og kreativitet på tvers av to ulike spill til Nintendo DS.

Nå har Scribblenauts tatt det hele ett skritt videre, så når Scribblenauts Unlimited ankommer Wii U, 3DS og PC er mulighetene endeløse. Eller er de egentlig det?

En massiv, mannevond motorsag

Den unge gutten Maxwell er en kjedelig og intetsigende kar, men han har en vinnende notatblokk som mer enn gjør opp for dette. Med denne kan man nemlig bringe nærmest hva det skal være til live – bare skriv ned ordet, og det dukker opp i spillet. Har du noensinne drømt om å se en rabiat kenguru iført regnbuefarget sombrero slåss med en knøttliten, aggressiv wrestler? Nå har du sjansen.

Hvorfor ikke la et forvokst romvesen bryte med en hellig, hvit drage?

Scribblenauts gir deg frihet til å kalle på disse totalt usammenhengende gjenstandene, men ved spillets kjerne står gåteløsningen. På tvers av nærmere førti ulike nivåer blir du presentert for en flust med mennesker, dyr, og litt attåt, som alle trenger din hjelp. Og du er nødt til å hjelpe de. Det har seg nemlig slik at Maxwells søster er forhekset, og kun ved å hjelpe andre mennesker, og dermed få tak i såkalte «Starites», kan han bryte forbannelsen.

Enkelte personer trenger bare en enkel tjeneste, som for eksempel en regnskur for å slukke farlige flammer eller noe så enkelt som evnen til å svømme. Disse gir deg bare deler av de såkalte stjernene. Andre oppdragsgivere har på sin side en rekke oppgaver som du må fullføre i strekk, og for disse får man da en hel stjerne.

Det er ofte svært konkrete ønsker dine medmennesker kommer med, og mer enn noe annet er det din egen kreativitet som kan gjøre disse interessante. En straffange trenger et redskap for å grave seg ut av fengsel, og når mine tanker øyeblikkelig farer til en spadelignende gjenstand finner jeg fort ut at dette blir for åpenbart – jeg gir ham en sølvskje i stedet. En kirurg trenger et skarpt verktøy til sin neste pasient og jeg gir ham en forvokst, mannevond motorsag; en musiker vil lære seg å spille et nytt instrument og han får en grønn vuvuzela; et spøkelsesskip trenger en kokk og jeg foreslår Gordon Ramsay.

Enkelte ord og uttrykk er dessverre, men forståelig nok, utelukket fra opplevelsen og den britiske mesterkokken glimrer derfor med sitt fravær.

Jeg tror Gordon hadde gjort det godt her.

Ubalansert fokus

Andre gjenstander er derimot uforståelig fraværende i spillet, og det er heller ingen god følelse når åpenbart solide løsninger ikke fungerer. Hvorfor vil ikke en planteetende dinosaur spise en uortodoks potteplante, og hvorfor kan jeg ikke dra et spar ess ut av kortstokken for å lage en lykkeamulett? Det gir ikke mening.

Det har seg slik at hver gjenstand bare kan bestå av ett subjekt med flere tilhørende adjektiv, så om du for eksempel skriver «ace of spades», «ray of light» eller «tuba made of steak», fungerer ikke dette.

Det du derimot kan er å påkalle en «friendly nice cool massive spicy t-rex» når enn du måtte ønske det. Denne balansen føles latterlig restriktiv, og spesielt når halvparten av spillets adjektiv uansett betyr praktisk talt det samme synes jeg ressursene kunne blitt brukt annerledes. Hver eneste gang man skriver et ord som ikke lar seg gjengi i spillet, av den ene eller den andre grunnen, blir man uansett like skuffet.

Ikke gå i veien!

Det er riktignok mange ord å ta av, og spillets mange gåter klarer stadig å tvinge fram nye løsninger. Dette er mye takket være de varierte nivåene som lar deg utforske alt fra egyptiske pyramider og nissens versjon av nordpolen til middelalderens slott og nåtidens metropoler. Dette er åpne brett som man fraktes til via et Mario-inspirert nivåkart, og innenfor hvert nivå finner en alt fra fem til tolv ulike personer som trenger hjelp.

Hva i verden skal jeg gjøre med denne karen?

Disse må man luke ut blant en rekke plassfyllere som kun er der for syns skyld, og dette er en unødvendig kronglete prosess. Man kan enten trykke på hver enkelt figur man ser, eller bruke spillets innebygde filter for å skille ut de viktigste personlighetene. Den siste utveien er definitivt den enkleste, men dette innebærer samtidig at hele verden blir blå slik at de essensielle gjenstandene kan skille seg ut i gult.

Ved siden av å ødelegge det tegneseriepregede designet, forsvinner også spillets spenstige musikk når man tar filteret i bruk, og det er egentlig bare i veien fra start til slutt. Hvorfor kunne ikke 5th Cell like godt bare tegnet et ikon over hver figurs hode? Dette hadde spart alle parter for mye styr.

Spillet ser nemlig nokså lekkert ut uten noe tullball i veien, og med en mengde fargerike personligheter, gjennomtenkte brett og et generelt svært sjarmerende preg er det lett å la seg forelske. Det er heller ingenting i veien med musikkutvalget som klarer å være særs fengende, uten å nødvendigvis forstyrre deg mens du tenker.

Én ring skal samle dem

Det skal samtidig nevnes at tenking ikke alltid er nødvendig når man spiller Scibblenauts Unlimited. Enkelte gåter løser seg ganske greit på egenhånd, og flere ganger opplevde jeg for eksempel at et av mine mislykkede forsøk på å løse én gåte automatisk passet inn i den neste jeg fikk utlevert. Det skal heller ikke mye til for å forstå at en zombie tiltrekkes av hjerner eller at en drage trenger ild for å vokse seg skumlere.

Jeg føler meg litt som Gollum der jeg står.

På den andre siden av spekteret har spillet flere referanser til populær og gammel kultur. Når man for eksempel støter på Frodo på innsiden av en vulkan kan man ikke gjøre annet en å le høyt i ren fryd og gi ham den «tingen han skulle kaste i flammehavet». Andre referanser gikk meg derimot hus forbi, og det var kun ved å oppsøke Internett at jeg forstod at det var apekatter som skulle plasseres i en gul leketønne.

Vanskelighetsgraden er med andre ord nokså ubalansert, og det er like kjedelig å suse gjennom de enkleste gåtene som det er å sitte fast på de «kompliserte».

Konklusjon

Scribblenauts Unlimited er et artig og kreativt spill som utvilsomt vil gi mange timer med solid underholdning, om du klarer å tenke utenfor boksen. Du får lov til å være vågal, og du trenger ikke alltid å kalle en spade for spade – kall spaden for en skje istedet og det oppnår nøyaktig det samme resultatet. Man kan godt si at spillet er noe overfladisk på grunn av dette, men det er ofte svært morsomt å eksperimentere med absurde løsninger og sprø sammensetninger som faktisk viser seg å fungere.

Et vakkert øyeblikk.

Med et massivt ordforråd til rådighet, så vel som flere hendige adjektiv for å beskrive hver gjenstand er mulighetene mange.

De er derimot aldri helt uten begrensinger, og sånn sett sliter Scribblenauts Unlimited med å leve opp til navnet sitt. Det er faktisk fylt til randen med teite begrensninger, og når et ord ikke opererer slik du vil, eller enda verre, ikke fungerer i det hele tatt, er dette fryktelig kjedelig. Det at spillet har med referanser til popkultur som påvirker gåtene er også et tveegget sverd som kan gjøre opplevelsen bedre eller verre basert på hvorvidt man drar kjensel på de.

Det er likevel aller oftest en sjarmerende og morsom opplevelse å spille Scribblenauts Unlimited, og har man kreativiteten på plass kan man nå ganske langt.

Scribblenauts Unlimited er kun i salg for Windows (testet) i Europa. Versjonene for Wii U og 3DS ble utsatt på ubestemt tid.

Spillet er testet på følgende PC-oppsett:

  • Prosessor: Intel Core i7-3610QM 2.30 GHz
  • Minne: 8 GB DDR3 SDRAM
  • Skjermkort: Nvidia GeForce GTX 660M 2GB
  • Operativsystem: Windows 7 Home Premium 64-bit

Siste fra forsiden