ANMELDELSE: SEGA Ultimate Mega Drive Collection
Anmeldelse

SEGA Ultimate Mega Drive Collection

Skattekiste fra Sega

Førti Mega Drive-spill på én plate? Ja takk.

Det er store penger i nostalgi. Selv har jeg, bare i løpet av de siste månedene, kjøpt en hel spillhylle fra nettportalen Good old Games, og Nintendo raker inn penger fra folk som kjøper Virtual Console-spill på Wii. Sega er langt fra fremmed for å tjene penger på de gamle utgivelsene sine – ikke bare er de en tung bruker av Virtual Console, men de har lansert haugevis av retrosamlinger i årenes løp. Ultimate Mega Drive Collection er den ferskeste.

Sonic the Hedgehog 2.

Førti Mega Drive-spill

Denne pakken inneholder hele førti spill for Sega Mega Drive. Om du er en av de mange som koste seg med Sega-spill på nittitallet, vekkes utvilsomt mange gode minner av denne pakken - her får vi alt fra Sonic-plattformere til Phantasy Star-rollespill. Ulempen er at alle spillene kommer fra Sega selv, så her er det ingen tredjeparts-klassikere som Cannon Fodder og Desert Strike. Dessuten er det flere spilltyper som ikke er med, og den mest åpenbare mangelen er racingspill. Hvordan kan man egentlig lage en «Ultimate Collection» uten å inkludere et OutRun eller Hang-On-spill eller to?

I tillegg er kvaliteten høyst varierende. Noen av spillene er virkelig genuine klassikere, andre fortjener ikke en plass i søppelbøtten en gang. Slik er det ofte med denne typen samlepakker, og det gjør selvsagt ikke noe at utviklerne har tatt med noen drittspill av historiske årsaker eller fordi det kanskje finnes et par personer som av ulike grunner har gode minner fra dem, men det er litt trist å få servert patetiske Super Thunder Blade når vi kunne fått Super Hang-On i stedet.

En veldig positiv funksjon er at du kan lagre spillet ditt når som helst, enten du spiller et rollespill, et plattformspill eller hva som helst. Mange av de gamle spillene her hadde ikke lagremuligheter i det hele tatt, eller tvang deg til å være på spesielle steder for at du skulle få lov til å lagre. Du kan selvsagt velge å kun utnytte deg av spillenes innebygde muligheter om du sverger til originalopplevelsen, men selv setter jeg ekstremt stor pris på å få lov til å lagre når jeg vil.

Space Harrier.

Pakken har også mengder av opplåsbart materiale, inkludert en haug av spill til andre plattformer enn Mega Drive. Her får vi arkadespillene Congo Bongo, Fantasy Zone, Alien Syndrome, Shinobi, Zaxxon og Space Harrier, samt Master System-spillene Phantasy Star og Golden Axe Warrior. Dette utvalget inkluderer noen virkelige godbiter, og det eneste som er synd er at de faktisk må låses opp for å kunne spilles. Intervjuer med originalskaperne får vi selvsagt også, og om du har spesielle forhold til noen av disse spillene kan det definitivt være spennende å høre fra folkene som lagde dem.

Barbarer og urbane bøller

Vi begynner vår gjennomgang med slåssespillsjangeren. Først ut er Golden Axe-trilogien, hvor en eller to spillere må kjempe seg gjennom en serie todimensjonale miljøer fulle av ondsinnede fiender. Fokuset er på nærkamp, og du har som regel flere fiender som må bekjempes samtidig. Noen kommer ridende på drager og andre monstre, og om du slår dem av kan du bruke ridedyret deres selv – rimelig hendig. Underveis kan du også plukke med deg magiske drikker, som lar deg kaste magi for å drepe trøblete motstandere.

Golden Axe-spillene er enkel og hyggelig underholdning, og hvis du har med deg en venn med deg kan det hele være ekstra moro. Det er faktisk mulig å skade hverandre her, så det lønner seg å spille litt organisert. Men dette er ikke spill jeg tror varer veldig lenge – til det er de nok litt for primitive. De holder for en god nostalgitripp eller en artig historietime, men jeg vil i alle fall ikke gå tilbake til dem særlig mange ganger.

Streets of Rage 2.

Så har vi Streets of Rage-trilogien. Disse spillene er, essensielt, Golden Axe i moderne omgivelser. Trollene byttes ut med punkere, dragene byttes ut med motorsykler og de fargerike fantasy-miljøene byttes ut med urbane asfaltverdener. Her er det riktignok også mulig å plukke opp ulike våpen underveis, men ellers er gameplayet i stor grad det samme som vi fant i Golden Axe-spillene. Og for all del, det er godt gjennomført her også – disse spillene regnes som klassikere, og er kanskje til og med hakket mer populære enn Golden Axe-spillene. Også dette er spill du får mest ut av hvis du spiller sammen med en venn.

Deretter har vi Alien Storm – Golden Axe i et science fiction-miljø. Og det er egentlig ganske tamt, så med mindre du har mange gode minner fra Alien Storm i barndommen, er det neppe dette spillet du bruker mest tid på av titlene i denne pakken. Et annet slåssespill som ikke imponerer er Altered Beast – dette er mye enklere enn de tidligere nevnte spillene (fordi det ikke inneholder like mye bevegelsesfrihet) og veldig primitivt. Jeg vet det har fått klassikerstempel, men alderdommen har satt sine spor og jeg fikk i alle fall ikke særlig mye moro ut av det hele.

Avdanket plattformkonge

En annen sjanger med massevis av representanter i denne samlingen er de todimensjonale plattformspillene. Disse ledes selvsagt av Sonic selv, som har fått sine tre første spill på platen, samt Sonic & Knuckles (og et par andre spill jeg kommer tilbake til). Skal jeg være helt ærlig, synes jeg Sonic-spillene blir mindre og mindre imponerende hver gang jeg prøver dem, så alderdommen har tydeligvis ikke vært særlig snill mot det blå pinnsvinet.

Sonic the Hedgehog.

Sonic-spillene er lekre og kan være vanvittig raske, men samtidig føles kontrollene litt upresise til tider, mens nivåene fremstår som litt rotete lagt opp. Hovedproblemet er i mine øyne at spillene fokuserer på Sonics superfart, og oppfordrer deg til å løpe raskt, men samtidig er nivåene fulle av feller og fiender som straffer deg for å bruke farten hans. For å unngå disse må du enten være langsom og metodisk (noe kontrollene ikke legger opp til), eller rett og slett lære deg hvert brett utenat. Det blir litt slitsomt for min del, men hvis du er mer tålmodig enn meg vil du nok finne glede i Sonics mange eventyr.

Et annet plattformspill er Ristar, hvor du kontrollerer en levende stjerne på eventyr i en svært fargerik og flott 2D-verden. Dette spillet er langsommere enn Sonic-spillene, men og fokuserer til gjengjeld mer på ulike former for interaksjon med omgivelsene, og et litt mer ettertenksomt gameplay. Ristar hadde jeg aldri prøvd før, men jeg opplevde det som en positiv overraskelse. Nivåene er spennende, kontrollene fungerer fint og spillet kommer stadig med nye elementer.

Kultutvikler Treasure har også et spill på denne samlingen – Dynamite Headdy. I dette svært fantasifulle plattformspillet må du forsvare verden mot invaderende romvesener, og våpenet ditt er ditt eget hode. Dette kan du bytte ut for å gi deg selv nye egenskaper. Dynamite Headdy er et veldig spennende spill, med massevis av overraskelser og unike sekvenser, men det er kanskje litt for komplisert for sitt eget beste.

Vectorman.

De to Vectorman-spillene imponerte Mega Drive-eiere med lekker datagenerert grafikk og figurer i jukse-3D. I dag gjør ikke grafikken like stort inntrykk, men spillbarheten holder fortsatt mål. Disse plattformspillene leverer mye action og store omgivelser. Vectorman-figuren har også mange unike egenskaper som gjør gameplayet interessant. Jeg gjetter at det i hovedsak var grafikken som gav disse spillene klassikerstatus, men liker du action/plattformspill bør du ta en titt.

Pakken har også noen svakere plattformtitler. Alex Kidd in the Enchanted Castle er et generisk plattformspill i Mario Bros-stil, som ser ut til å høre hjemme på Master System og er for primitivt og kjedelig til at det er verd tiden din. Decap Attack er litt artigere – her spiller du et monster som må kaste hodet sitt på fiendene for å ta knekken på dem. Dette spillet fungerer egentlig greit, men etter å ha spilt det i en halvtime følte jeg ingen trang til å fortsette. Til slutt har vi Kid Chameleon, et spill som må ha fremstått som rimelig middelmådig da det ble lansert, og som absolutt ikke klarte å fenge meg. Men jeg fikk i alle fall en liten latter av spillets «tøffe» presentasjon.

Rollespill fra Japan

Den tredje «store» sjangeren i pakken er rollespill. Det er kanskje her vi får mest verdi for pengene – flere av disse spillene er mildt sagt episke, og tar mange, mange timer å gjennomføre. De mest kjente er Phantasy Star II, III og IV. Dette er tradisjonelle japanske rollespill som egentlig ikke forsøker seg på noe særlig spennende, men som tydeligvis var storsatsninger på nittitallet. Phantasy Star-spillene foregår i fargerike eventyrverdener med science-fiction-elementer, og er egentlig gjennomført koselige.

Phantasy Star IV.

De to første Phantasy Star-spillene i pakken er litt for gamle til at jeg tror det kan være aktuelt for meg å spille gjennom dem, men Phantasy Star IV overrasket meg svært positivt. Jeg ble faktisk fullstendig hektet, og selv om historien fremstår som litt banal og figurene er litt barnslige (hei, dette er tross alt et japansk rollespill) er dette en genuin kvalitetstittel som fortsatt holder mål sammenlignet med moderne spill i sjangeren.

En annen kjent rollespillserie som representeres her er Shining Force. De to første spillene virker som relativt tradisjonelle japanske rollespill, men har turbasert, taktisk kamp som minner mer om det vi finner i spill som Advance Wars. Blandingen fungerer egentlig veldig godt (selv om kontrollene kan oppleves litt kronglete), og hvis du har sansen for turbasert taktikk er dette definitivt spill du bør ta en titt på. Kampsystemet er enkelt, men tvinger deg til å være smart og koordinere angrepene dine hvis du skal vinne.

Flere rollespill

Shining in the Darkness skiller seg ut fra resten av rollespillene i denne pakken. Dette er nemlig et tredimensjonalt rollespill der handlingen sees fra førsteperson, og hvor du navigerer deg gjennom en serie labyrintaktige grotter for å bekjempe fiender. Har du prøvd Eye of the Beholder eller Dungeon Master vet du hva du har i vente. Spillet er imidlertid litt for enkelt for sitt eget beste, og skal jeg være helt ærlig har jeg (etter alt for mange frustrerende spillopplevelser de siste 20 årene) lagt labyrinter for hat. Likevel er dette verd å teste, om ikke annet for å oppleve et litt annerledes japansk rollespill.

Fatal Labyrinth.

Fatal Labyrinth er også et rimelig annerledes japansk rollespill. Dette er nemlig et «roguelike»-spill, hvor du styrer en helt som må utforske et stort hulesystem på jakt etter skatter å plyndre og monstre å drepe. Det er et veldig enkelt spill, hvor du dreper monstre for erfaring, plukker opp utstyret deres, om og om igjen til du dør og må begynne på nytt. Tenk deg et turbasert Diablo, eller et forenklet Nethack med søt grafikk. Du kan nok hygge deg litt med dette spillet, men det blekner totalt sammenlignet med det meste annet i sjangeren. Mitt råd: Last ned Nethack gratis, eller kjøp Shiren the Wanderer for DS.

Til slutt har vi actionrollespillet Beyond Oasis, et overraskende hyggelig spill satt til en arabisk-inspirert middelalderverden. Her må du bekjempe monstre for å redde landet ditt, og spillet skilter med pen 2D-grafikk, et artig kampsystem og varierte fiender. Du må dessuten løse mange nøtter, og spillet har også plattformelementer. Alt i alt er dette en morsom sjangerblanding som fortjener et forsøk (selv om jeg ikke garanterer at spenningen varer like lenge som spillet).

Fra hjernetrim til ninjaer

Vi får også et par hjernetrimspill. Først ut er Columns, et Tetris-aktig puslespill som bør være kjent for de fleste. Her må du arrangere fallende krystaller slik at krystaller med samme farge danner rader (enten vertikalt, horisontalt eller diagonalt), og forsvinner. Columns er artig i noen minutter, men har egentlig gått ut på dato i en sjanger som er proppfull av ferskere kvalitetsspill. Da står det bedre til med Dr. Robotniks Mean Bean Machine, en versjon av klassiske Puyo Pop. Også her må du arrangere fallende fargeting for å få dem til å forsvinne, men dette spillet har et genialt konkurranseelement som betyr at jo bedre du gjør det, jo mer problemer får motspilleren (som enten kan være et menneske eller en datamaskin) i form av steiner som faller ned og legger seg i veien. Pass bare på at personen du spiller med ikke har lett for å få voldelige raserianfall.

Columns.

Pakken har også en mengde andre spill i ulike sjangre – noen gode, noen mindre gode. Eksempler på førstnevnte inkluderer de to Ecco the Dolphin-spillene, som er actioneventyr der du styrer en delfin rundt i flotte havmiljøer. Her får du massevis av hyggelig utforsking, kombinert med pene animasjoner. Spillene er litt mindre imponerende i dag enn de var på nittitallet, men fortsatt verd en titt.

Det samme er Shinobi III, et plattform/actionspill der du spiller en tøff ninja. Dette spillet har fått et fortjent klassikerstempel, og takket være raske kontroller, et kult kampsystem og massevis av varierte utfordringer leverer det en spillopplevelse som fortsatt klarer å underholde den dag i dag. Det er ikke like utfordrende som mange av de andre spillene i denne pakken, men i mine øyne er dette bare en god ting – fortidens spilldesignere var ofte sadistiske, og jeg spiller tross alt spill for å kose meg, ikke bli frustrert.

Perler og møkk

Comix Zone er et annet spill som absolutt er verd å forsøke. Her spiller du en tegneserieskaper som suges inn i tegneserien din, og må kjempe deg gjennom den ene ruten etter den andre. Spillet har en usedvanlig heftig presentasjon og grafikkstil, og et underholdende slåssesystem som sørger for at det er like moro å spille som det er å se på.

Comix Zone.

Gain Ground er et interessant actionspill hvor du ser handlingen ovenfra, og målet er å komme seg fra bunnen av skjermen til toppen uten å bli drept på veien. Du får kontroll over flere forskjellige figurer, og alle har sine egne angrep. Hvis en av dem «dør», kan du redde ham eller henne med en annen figur. Spillet virker umiddelbart veldig frustrerende og vanskelig å kontrollere, men når man venner seg til det er det faktisk litt artig.

Sonic 3D Blast er også litt artig, men heller ikke mer. I dette Sonic-spillet ser du handlingen skrått ovenfra, og må løpe rundt i fargerike omgivelser for å redde små fugler som har blitt fanget. Spillet er i utgangspunktet rimelig moro, men kontrollene er slitsomme og det hele blir ganske ensformig etter hvert. Da hjelper det ikke at det ser temmelig lekkert ut, sammenlignet med mange andre spill i denne pakken.

Et av pakkens mer interessante spill er Bonanza Bros., hvor du og en venn spiller to tyver som må gjøre innbrudd og stjele med seg en rekke ting fra en serie bygninger, før dere må flykte uten å bli tatt. Dette spillet leverer et artig samarbeidsgameplay som ikke minner om særlig mye annet du har prøvd, og selv om jeg ikke opplever det som noen kjempesuksess er det absolutt verd et forsøk hvis du har en venn til stede.

Flicky.

Et annet spill verd et forsøk er Flicky, et enkelt arkadespill der du må redde små fugler i todimensjonale omgivelser. Flicky debuterte opprinnelig i spillehallene i 1984, og spillet har den gode og vanedannende arkadefølelsen mange japanske spill fra den tiden kan skilte med. Dette er et spill som er lett å sette seg ned med, men som kan suge langt mer tid enn du hadde planlagt.

Da gjenstår det bare en håndfull søppelspill, så er vi gjennom hele listen. Vi begynner med det miserable flipperspillet Sonic Spinball, som jeg ærlig talt håper Sega snart skjønner at ingen liker, og kutter ut å inkludere det i alt de lager av retropakker. Det har elendige brett og er praktisk talt ikke spillbart. Det samme gjelder det tredimensjonale actionspillet Super Thunder Blade, hvor du ser et helikopter bakfra og må skyte alt som møter deg. Det er for vanskelig, og det eneste som er supert med det er følelsen du får når du skrur det av. Til slutt har vi ESWAT: City Under Siege, et usedvanlig primitivt todimensjonalt skytespill der du spiller fremtidspolitimann som må renske en hel by for skurker.

Konklusjon

Problemet med en samlepakke som har såpass mange spill som dette er at det blir vanvittig individuelt hvor mye glede en person kan regne med å få ut av den. Hvis du for eksempel liker japanske rollespill, kan Phantasy Star-spillene og Shining Force-spillene, tilby nok underholdning til at du fint kan ignorere alle de andre spillene og likevel være fornøyd med kjøpet. Hvis du bare har en overfladisk interesse for spillhistorie, tar det deg et par timer å teste spillene, og så er du kanskje ferdig med hele pakken.

Saken er uansett at denne pakken inneholder tonnevis av spillmoro, og selv om den har mange middelmådigheter og søppelspill har den også nok ekte kvalitetstitler til at den bør være et obligatorisk kjøp for alle som liker retrospill. Men bare én liten ting, Sega: Husk bilspillene neste gang.

Pakken er tilgjengelig på Xbox 360 og PS3, men vi fikk kun testet PS3-versjonen. Merk at mange av skjermbildene som vi har fått fra Sega har blitt manipulert (utjevnet), og er derfor ikke helt representative for det du får i spillet.

  • PS3: 8/10

Diskutér artikkelen i forumet

Forsiden akkurat nå

Til toppen