Anmeldelse Sin and Punishment: Successor of the Skies

Himmelriket verdig

Et glitrende overflødighetshorn av et actionspill.

Du ankommer et rom på bunnen av havet og finner en enorm reaktor omsluttet av glødende magma. En hver spiller med litt fartstid gjenkjenner en sjefskamp når de ser den, og ganske riktig er reaktoren dekket av våpensystemer som gjør sitt beste for å kverke deg med raketter, flammekastere og laserstråler. Etter et par runder med heftig ildveksling er våpensystemene ødelagt og reaktoren eksploderer.

Det var vel slutten på det brettet? Men nei, en diger mann omsluttet i en sort kappe dukker opp fra ingensteds og forfølger deg tilbake til havets overflate. Noen halvhjertede angrep etterfølges av en transformasjon til et ruvende, sort monster som fyller mesteparten av skjermen. Angrepene øker i styrke, men du holder kokken og skyter uhyret i senk. Da skifter det form og angriper deg med enda større intensitet. Og når denne formen er nedkjempet? Er det over? Nei, da skifter det til en spekkhuggerform du må jage bortover havet.

Flere sjefer enn de fleste spill har fiendetyper.
Flere sjefer enn de fleste spill har fiendetyper.

I de fleste actionspill ville dette antagelig ha vært den store finalen. I Sin and Punishment: Successor of the Skies er det ikke en gang halvveispunktet.

Ren skyteglede

Så hva handler Sin and Punishment om? Det er ikke viktig. En gutt og ei jente med overmenneskelige evner er på rømmen fra en stor militærorganisasjon i en postapokalyptisk verden, men dette er bare en unnskyldning for å slenge tusener av fiender og prosjektiler mot deg mens du svever og skyter deg gjennom spetakkelet. Kanskje det hele er knyttet opp mot historien i det første Sin and Punishment på N64, men jeg har aldri spilt det og kan ikke si noe om den saken.

Dette Sin and Punishment-spillet er uansett et actionspill av den gamle skolen, og bortsett fra sin egen forgjenger har det nok mest tilfelles med spill som Panzer Dragoon og Lylat Wars (sistnevnte også fra N64-æraen). Det er en form for «rail shooter», altså et spill hvor kamera og bevegelse gjennom omgivelsene er forhåndsbestemt mens din oppgave er å styre siktet og skyte. I dette tilfellet har du også kontroll over selve spillfiguren.

Men spillet nøyer seg ikke med å holde seg innenfor rammene til denne tradisjonen. Utvikler Treasure har lang erfaring med japanske actionspill og sniker gjerne inn referanser til andre storheter fra fortiden. I beste R-Type-tradisjon skal du for eksempel skyte istykker våpnene på et digert slagskip bit for bit, og i noen områder skifter perspektivet for å emulere det i sideskrollere. En kort sekvens med en av fiendens kommandanter er helt klart basert på slåssespill, og den store finalen er en ny utgave av den i Treasures gamle klassiker Gunstar Heroes.

Nevnte jeg de enorme mutantfiskene?
Nevnte jeg de enorme mutantfiskene?

Utover alle referansene er spillet også stappet fullt av merkelige fiender og situasjoner du antagelig ikke har sett før, som en enorm, ildsprutende monsterskilpadde som bærer en miniversjon av seg selv rundt på skuldrene. Sin and Punishment bobler rett og slett over av fantasi og spetakkel, og som sine forgjengere i ånden slenger det konstant mer galskap etter deg i stedet for å dvele for lenge ved det gamle. Smil og latter sitter løst når den ene utrolige og uventede situasjonen etter den andre spretter opp. Du går fra å duellere med en sjaman i en japansk drømmeverden i det ene øyeblikket til å kjempe mot forvokst dyreliv langs en postapokalyptisk motorvei i det neste.

Visuell overflod og bunnsolide kontroller

Alt dette hadde selvsagt ikke vært verd mye hvis det skortet på det mekaniske, men både presentasjon og kontroller holder høy kvalitet. Spillet glir unna i god hastighet og saktner aldri ned selv når dusinvis av fiender med tilhørende prosjektiler fyller skjermen, og alt ser i tillegg svært pent ut for et Wii-spill

Akkurat dette er dessverre knyttet til det eneste store minuset i spillet. Flere ganger blir du fullstendig overrumplet av mengden visuell informasjon. Hvilke av alle de fargerike prosjektilene og fiendene som fyker fram og tilbake er egentlig farlige? Noen fiender svever tilsynelatende harmløse i bakgrunnen, noen fyker mot en annen del av skjermen enn der du står og samtidig er det vanligvis et par stykker som skyter mot deg. En del angrep fyller skjermen med så mye lys og bevegelse at det er vanskelig å se hvor du skal gjøre av deg. Spesielt i noen av de store sjefskampene må du regne med en del prøving og feiling for å finne ut nøyaktig hvordan du skal unngå angrepene og motarbeide dem effektivt.

Det verste eksempelet på disse visuelle overdosene kommer forholdsvis sent i spillet. Hovedpersonene er fanget i digert bur i verdensrommet sammen med to svære samuraikrigere. I løpet av kampen trekker kameraet seg stadig lengre tilbake og til slutt ser du bare tre utydelige figurer som fyker rundt i rommet mens et fyrverkeri av prosjektiler fyller det.

Jeg skal ikke en gang prøve å forklare hva som foregår her.
Jeg skal ikke en gang prøve å forklare hva som foregår her.

På den andre siden viser kontrollene Wii-en fra sin beste side, og er fullstendig blottet for ristegimmicker og lignende uhumskheter. Du styrer figuren din med venstre styrespak og sikter med Wiimoten. En enkel og svært behagelig løsning, men du kan bruke Classic-kontrollen eller Gamecube-kontrolleren hvis du av en eller annen grunn vil styre både figurens bevegelse og siktet med styrespaker.

Du kan også velge mellom to forskjellige spillestiler. Guttungen Isa skyter rett framover og spesialangrepet hans er en diger kule som eksploderer når den treffer. Kompanjongen Kachi har et sikte som aktivt låser seg fast på fiendtlige mål i nærheten og spesialangrepet er en serie målsøkende kuler som kan spres over et større område.

Et hardt spill for harde menn

Du får to viktige egenskaper for å overleve. Det ene er de ovennevnte spesialangrepene som aktiveres ved å lade opp våpenet ditt, og det andre er den enkle evnen til å kjapt unnvike i en valgfri retning. Ladeangrepet rydder det meste på skjermen av veien mens du får et halvt sekund med usårlighet ved å unnvike.

I de tidligere og lettere brettene virker disse to i overkant ubalanserte. De fleste fiender har ikke nubbsjans mot kombinasjonen av luftakrobatikk og massiv ødeleggelse, men illusjonen av usårlighet slår sprekker når du beveger deg lengre ut i spillet Vanskelighetsgraden trappes stadig opp, og når du kommer til spillets senere nivåer er du sjeleglad for at du har disse egenskapene. Det er dessverre ikke så mange actionspill i dag som tør å både by på spetakkel og samtidig kreve konsentrasjon og mestring fra spilleren, men Sin and Punishment er heldigvis et strålende unntak fra denne normen.

Velkjent situasjon for retofans.
Velkjent situasjon for retofans.

Hvis spillet skulle være for tøft er det inkludert en lettere vanskelighetsgrad for de som er foret opp på dagens pinglespill. Skulle det mot formodning bli for enkelt er det også en tøffere vanskelighetsgrad. Her øker ikke bare skaden du tar fra treff, men mange fiender angriper hurtigere og med vanskeligere mønstre.

Hvis du er interessert i god, gammeldags poengsanking som bevis på dine ferdigheter har Sin and Punishment et sinnrikt system for å plassere de beste spillerne i en klasse for seg selv. Jo lengre du klarer å skyte fiender uten å bli truffet selv, jo større blir poengmultiplikatoren. Dermed blir perfeksjonister belønnet med enorme summer over mindre dyktige spillere som regelmessig blir truffet. Man vinner ytterligere poengbonuser ved vågale motangrep og spesielt effektiv ødeleggelse.

En tom helsemåler resulterer forøvrig i et øyeblikkelig «Game Over» (men spillet er heldigvis sjenerøst med lagringspunkter) og tap av alle oppsparte poeng, og spesielt på den høyere vanskelighetsgraden kan vi vel regne med at bare de aller beste beholder sine poeng til de telles opp på slutten.

Konklusjon

Sin and Punishment: Successor of the Skies byr deg ikke på noen givende historie eller minneverdige figurer. Det har ingen store nyvinninger eller mekaniske eksperimenter. Spillet byr på én ting, og det er hektisk action bygget med så mye fantasi og kjærlighet til sin sjanger at de fleste andre actionspill virker fattige i forhold. Kanskje det drukner litt i sitt eget spetakkel til tider, men dette er likevel et actionspill av høyeste rang som alle med en Wii og sans for gammeldags action burde ta en nærmere titt på.

Vurdering


Sin and Punishment: Successor of the Skies Wii Wii 9/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 7. mai 2010
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Treasure

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen