Anmeldelse

Sleeping Dogs

Nå kan du endelig være politi og røver samtidig.

Det har ikke vært en knirkefri vei fram til lansering for Sleeping Dogs. I starten ble det utviklet som et eget spill slik vi ser det i dag, men i 2009 ble det annonsert som True Crime: Hong Kong, det tredje spillet i True Crime-serien.

Activision kansellerte spillet i 2011 grunnet høye kostnader og flere utsettelser underveis. Et halvt år senere kjøpte Square Enix utgiverrettigheter, og Sleeping Dogs ble en realitet.

Til tross for alle problemer underveis er spillet en av de mest positive overraskelsene jeg har hatt så langt i år.

Bare prøv deg, jeg kan karate.

Spennende historie

Dette er et sandkassespill med klare likhetstrekk til storspillet Grand Theft Auto IV. Du har en stor, levende verden å boltre deg i. Det er mafia involvert, damer som må dates, og en rekke oppdrag spredt rundt i byen med en variert grad av viktighet og underholdningsverdi.

Hovedpersonen i spillet heter Wei Shen. Han er opprinnelig født i Hong Kong, men familien hans emigrerte til USA da han var liten. Der gjorde han etter hvert karriere som spaner, og etter å ha reist tilbake til sin hjemby får han i oppdrag å infiltrere triadene, Hong Kongs svar på mafia.

Byen er et fargesprakende kaos, yrende med liv og pent gjenskapt i spillet. Det er uten tvil penest på PC, men ser også riktig så bra ut både på PlayStation 3 og Xbox 360. Du bør ikke forvente et spill som blåser deg av stolen med grafikk og detaljnivå, men jeg anbefaler uansett å ta en tur rundt i byen i øsende regnvær, og se hvordan gjenskinnet av neonlysene danser i vannet. Pent nok for meg i hvert fall.

Dette er bare en av flere positive sider ved spillet, men ingen står like sterkt fram som historien. Det å følge hovedpersonens reise der han forsøker å balansere rollen som politi, samtidig som han skal få innpass hos og imponere medlemmene i Suun On Yee, er ytterst spennende. Det var historien som sugde meg inn, og som gjorde at spilløktene alltid ble lengre enn planlagt.

Dobbeltlivet, presset som følger og hvordan det tærer på hovedpersonen er nydelig presentert, og det er god driv i historien. Samtidig kan spillet på mange måter virke som en hyllest til alle myter, historier og klisjeer man regner med å se i en slik setting. Triademedlemmer bolet så fulle av ulike preparater at armene nærmest sprekker, dragetatoveringer som fyller hver centimeter av hud. Unødvendig brutalitet, korrupt politi og en intern krig som ingen ende tar.

Noe skyting kommer man ikke unna.

Alt dette blir presenter av en meget imponerende rolleliste. Foruten hovedrollen, godt spilt av skuespilleren Will Yun Lee, finner vi kjente filmnavn som Tom Wilkinson, Lucy Liu, James Hong og Emma Stone. Stemmeskuespillet er upåklagelig, og bidrar sterkt til å gi historien den nødvendige dybde og driv som trengs.

Lydbilet utover dette holder desverre ikke den høye standarden satt av skuespillet, men det er både variert og stort. Det finnes blant annet en rekke radiokanaler man kan bytte mellom når man sitter på et av kjøretøyene. Lyden i Sleeping Dogs holder totalt sett ikke den samme dybde og variasjon som man finner i nevnte den tidligere nevnte GTA-serien, men det er bedre enn mye annet.

Snill politi, slem politi

For å forsterke inntrykket av det dobbeltlivet hovedpersonen lever har utvikleren gjort en snedig vri på hvordan man samler erfaringspoeng i spillet. I stedet for å legge alt i samme sekk, har de delt det opp i tre ulike bolker. Du kan få erfaringspoeng fordelt i «Triad», «Cop» eller «Face». Sistnevnte får du for all hjelp og oppdrag du utfører for mannen i gaten. Dette kan være alt fra å fjerne en full mann fra en butikk, til å kjøre bilen til et ektepar i havet slik at de kan heve forsikringspenger de trenger til å betale en sykehusregning.

Underveis i spillet møter du også flere potensielle damevenner som også gir «Face»-erfaring. Noen av de mest minneverdige øyeblikkene i spillet, og de oppdragene som skiller seg mest fra mengden, er sammen med en av disse. Her er du alt fra hobbyfotograf til karaokeartist, og det viser seg etter hvert at det ikke nødvendigvis er like enkelt å date flere damer på en gang, selv for en beintøff politimann.

Hong Kong er fargesprakende.

De to andre typene erfaring opptjenes ved å følge hovedhistorien og gjøre oppdragene du møter på underveis her. Man får poeng «Cop»-poeng ved å følge loven, og får fratrekk hvis du for eksempel skulle være så uheldig å kjøre over noen under et oppdrag. Skader på sivile, biler eller bygninger gir mindre erfaringspoeng enn om du hadde fulgt lovboken til punkt og prikke.

Den rake motsetningen er «Triad»-poengene. Disse opptjenes ved å være mest mulig brutal og gi mest mulig juling til alle som ypper seg. Her legges politisiden pent til side, og den mørke brutale siden til hovedpersonen kommer til syne. Her er det ingen nåde, og både armer og ben knekkes som halvslitte spisepinner.

Alle de ulike erfaringspoengene gir tilgang til ulike egenskaper som kan låses opp. Dette er alt fra å kjappere ta en pistol fra en fiende, til å bremse tiden når du en sjelden gang har et våpen. Noen få egenskaper blir mye brukt, andre vet jeg knapt at jeg har. Selve utviklingssystemet i spillet har ikke all verdens dybde, og dette er et av de elementene i spillet der jeg hadde ønsket meg mer dybde. Litt mer variasjon, og en følelse av progresjon annet enn en ny egenskap av og til hadde vært å foretrekke.

I know Kung-Fu

Wei kan slåss, og godt er det. For han havner i mange slagsmål, der armer og ben er de eneste våpen du kan, og i mange tilfeller vil ty til. En real nevekamp mot en gjeng breiale skurker er alltid tilfredsstillende. Utover i spillet opparbeider du deg en rekke ulike kombinasjoner, der alle stammer fra fire ulike angrep. Du har et lett og et tungt angrep, en der du tar tak i fienden, og et kontringsangrep. Etter hvert er det nødvendig å benytte alle ulike kombinasjoner for å feie fiendene av veien.

Båter er det også.

Når du får tak i en fiende, kan du dra han med deg rundt og dunke hodet hans i vegger og barer, slenge de over gjerder og plante ansiktet midt i en sikringsboks, bokstavelig talt. Alle slike angrep der du benytter miljøet rundt deg gir ekstra «Triad»-poeng, og er veldig effektive.

Rundspark, slag og kast kombineres sømløst sammen, og kampsystemet i spillet fungerer veldig godt. Det eneste negative med systemet er at det føles en smule repeterende og enkelt. Selv med ulike angrep og mange kombinasjoner, gjør du i bunn og grunn det samme om og om igjen. Det er lite i spillet som er nytt i denne sjangeren, men til gjengjeld er det utvikleren har gjort på dette området veldig godt gjennomført.

For å flytte deg fra en slåsskamp til en annen må du ha en form for transport. I dette spillet, som i Grand Theft Auto IV, er stort sette alle kjøretøy du ser rundt deg potesielt dine. Her kan du finne frekke biler, raske motorsykler og til og med noen båter. Du kan stjele hva du måtte ønske, men skal du beholde noe må det kjøpes. Selve kjøringen i spillet er veldig ukomplisert, og ikke spesielt vanskelig. Du gasser og bremser, og bruker brekket. Det kan tidvis være morsomt å rase gjennom de trange sidegatene raskest mulig, men det er lite dybde i kjøremotoren. Utover i spillet brukte jeg taxialternativet mer og mer, rett og slett for å komme meg raskere og enklere fram til neste del av historien.

Konklusjon

Etter en brokete utviklingstid sitter vi igjen med et produkt som har veldig mye bra for seg. Sleeping Dogs har klart å imponere meg i en sjanger der det de siste årene har kommet mange særdeles bra spill.

Vroom, vroom. Pew, pew.

Den mest positive her er historien. Den er velskrevet, og drives fram i passe tempo. Personene man møter, både på politi- og mafiasiden, er akkurat passe klisjefylte og interessante. Det er perfekt for settingen. Stemmeskuespillet er veldig bra, og er med å drive kvaliteten på spillet opp.

Det å følge Wei Shen der han faller dypere og dypere ned i sin egen påtatte rolle er spennende, og det at utvikleren har forsterket denne konflikten med erfaringspoengene er veldig smart. Det er et friskt pust i denne sjangeren, og spillets store styrke.

Det er i denne kampen mellom lovlydig politi og beinhard triademann det meste av spenningen og dynamikken ligger. Hovedpersonen balanserer mellom to ekstreme ytterpunkter i historien, og det å se hvordan det sliter på han på nært hold er spennende. Dette blir ytterligere forsterket gjennom de to ulike erfaringspoengene «Triad» og «Cop». Den brutale krigen innad i triadene står i sterk kontrast til oppdragene der du tar bilder av en kjæreste eller hjelper enn vilkårlig innbygger med en triviell handling.

Det relativt unge og ukjente spillselskapet Union Front Games har gjort et arbeid de kan være stolte av. De har laget et spill med en meget god historie, der små irritasjonsmomenter og feil blir glemt i det store bildet. Jeg ble sugd inn i Hong Kongs underverden, og satt mange lange kvelder og ventet spent på hva som kunne skje med Wei Shen rundt neste gatehjørnet.

Sleeping Dogs er enkelt og greit et solid spill, der du får mange timer med god underholdning.

Sleeping Dogs er i salg for PC, Xbox 360 og PlayStation 3 (testet).

Siste fra forsiden