ANMELDELSE: Split/Second: Velocity
Anmeldelse

Split/Second: Velocity

Spreng motstanderne i lufta

Få bilspill fortjener betegnelsen «eksplosivt» mer enn dette.

Det er ikke så ofte vi får servert genuine nyheter i bilspill, men Split/Second: Velocity (tidenes mest unødvendige undertittel?) byr faktisk på noe jeg aldri har sett før. Her får vi nemlig mulighet til å detonere massive eksplosjoner på eller rundt banene, under selve løpene. Slik kan du skape trøbbel for motstanderne, og de skape trøbbel for deg.

Eksplosjoner er det mye av i Split/Second.
Eksplosjoner er det mye av i Split/Second.

Handlingen er sentrert rundt et veldig usannsynlig reality-TV-konsept, men hvis du engster deg over at dette resulterer i en masete tøffere enn toget-presentasjon (hvem husker vel ikke de hårreisende Megarace-spillene?) kan du ta det helt med ro. Utviklerne i Black Rock har forstått at de ikke trenger overivrige kommentatorer, amerikansk sinnarock eller tøvete rivalforhold mellom førere for å gjøre spillet sitt mer spennende, når de har store eksplosjoner å by på.

Spreng motstanderen

Kort fortalt, fungerer sprengningssystemet slik: Ved å gjøre ting som å sladde og hoppe får du «powerplay»-poeng, som gir deg mulighet til å detonere eksplosjoner eller forårsake andre destruktive hendelser langs eller på banene. Hvis en motstanderbil foran deg er i nærheten av noe som kan sprenges, og du har nok energi til å utføre detonasjonen, dukker det opp et lite ikon over bilen hans. Så kan du detonere eksplosiven ved et knappetrykk, og håpe at du treffer.

«Powerplay»-måleren har tre nivåer, noe som gir systemet et snev av taktikk. De fleste eksplosjonene trenger kun ett nivå for å aktiveres, men du kan spare opp nivåer slik at du har litt i bakhånd når det virkelig gjelder. I tillegg finnes det noen ekstra kraftige «powerplays» som ikke kan aktiveres før du har fylt alle tre nivåene. Disse er ofte så omfattende at de forandrer hele banen, og åpner opp helt nye områder.

Noen eksplosjoner er svært store.
Noen eksplosjoner er svært store.

Eksempler inkluderer alt fra bombeslipp fra helikoptre, som kan brukes om og om igjen i samme løp, til fly som krasjer, hus som sprenges i lufta og gigantiske lasteskip som går rett i kaia mens du kjører der. Man har selvsagt også plassert ut massevis av tankbiler og andre høyst eksplosive saker og ting langs banen, og det er alltid moro å teste nye baner for å se hva som kommer til å gå i luften, og hvordan.

Fungerer det, da?

Jeg må innrømme at jeg på forhånd var litt skeptisk til dette systemet. Som jeg skrev i min anmeldelse av Modnation Racers, er det knyttet store utfordringer opp til det å lage effektive og underholdende våpensystemer i racingspill. Alt for ofte får vi våpen som fungerer på autopilot og ødelegger for motstanderne uten at de får sjansen til å unngå dem. Slikt synes jeg lett kan by på mer frustrasjon enn moro.

Med «powerplay»-systemet har imidlertid utviklerne av Split/Second utført et aldri så lite mesterstykke. De har nemlig sørget for at førernes egenskaper faktisk spiller en rolle, både som angriper og forsvarer. Når du prøver å angripe en motstander må detoneringene times riktig. Om du er får rask eller for treg på avtrekkeren, kjører bilen du vil ramme videre som om ingen ting har skjedd, og du har kastet bort en verdifull mulighet til å komme forbi. Og timer du det riktig dårlig, kan du ende opp med å drepe deg selv.

Enda en eksplosjon, gitt.
Enda en eksplosjon, gitt.

I tillegg er det sjeldent slik at et veltimet angrep automatisk betyr vraking. Hvis du har raske reflekser og er dyktig nok til å kjøre, har du i de aller fleste tilfellene en reell sjanse til å unngå å ende opp i en brennende ildkule. Det er selvsagt tilfeller hvor du i praksis er sjanseløs, men de er overraskende få. Det er selvsagt en stor forskjell på å kunne unngå å bli truffet, og å faktisk gjøre det – men det at du krasjer noen ganger gjør tilfredsstillelsen ekstra stor den gangen du kan kjøre videre etter å frenetisk ha manøvrert deg unna en sikker død.

Ingen flere triks?

«Powerplay»-systemet fungerer med andre ord glimrende. Og det må det gjøre, for det er i praksis Split/Seconds eneste ess i ermet. Dette er absolutt et kompetent bilspill, med en underholdende kjøremodell og god fartsfølelse, men uten de massive eksplosjonene og all moroa og taktikken disse fører med seg, hadde det nok blitt litt tamt sammenlignet med sjangerens virkelige konger.

Utviklerne sørger imidlertid for ekstra variasjon ved å tilby flere forskjellige spilltyper. Det vanligste er selvsagt standard racing, men vi får også mer unike baner, hvor du får et spesifikt mål som må oppnås. Et tidlig eksempel på dette er en bane hvor du må kjøre forbi en serie trailere, uten å bli truffet av bombene som slenges ut fra tilhengerne deres. Det er selvsagt lettere sagt enn gjort, og resultatet er en unik og spennende utfordring.

Ingen eksplosjoner her. Men bare vent.
Ingen eksplosjoner her. Men bare vent.

Vi får også en morsom modus hvor du er alene på banen og må kjøre én runde så raskt som mulig, mens du hele tiden plages av skriptede hendelser og eksplosjoner. Dette er egentlig bare en variant av den ordinære «time trial»-modusen vi har opplevd mange ganger før, men hendelsene underveis gjør den til en intens og spennende opplevelse. En annen spilltype vi har sett tidligere er «elimination», hvor den siste bilen på banen elimineres ved jevne mellomrom. Det blir raskt veldig intenst når du ligger og kjemper om en sikker plassering, og selv om tilfeldighetenes spill kan gjøre det litt frustrerende til tider, er du alltid klar til å prøve på nytt.

I en mer unik modus jages du av et krigshelikopter som skyter missiler etter deg. Du kan se hvor missilene skal treffe, men det å unngå dem er likevel rimelig utfordrende. Kanskje til og med litt for utfordrende til tider, for små feil kan lett skape mye trøbbel. Når du først har krasjet én gang kan du i de fleste tilfeller bare gi opp, i alle fall hvis krasjet kommer tidlig. Dette er forresten en modus hvor bilen du har valgt spiller en viktig rolle. Ved en anledning feilet jeg gang på gang med den beste bilen jeg hadde funnet, og lykkes først da jeg valgte en eldre og langsommere bil.

Stor kampanje

Enspillerdelen er delt opp i tolv individuelle episoder, og hver av disse har en serie individuelle billøp løst sentrert rundt episodens tema. Ved å oppnå gode plasseringer i disse løpene får du poeng, som brukes til å låse opp biler og nye løp. Spillet er strukturert slik at du stort sett alltid har flere nye løp å velge mellom, og hvis det skorter på poengene kan du alltids gå tilbake og prøve å oppnå bedre plasseringer i gamle løp. Perfeksjonistene vil selvsagt ha med seg gullmedaljer fra alle løpene, men du trenger ikke være så kravstor for å låse opp nye deler av spillet.

Hva med et lite steinras?
Hva med et lite steinras?

Det er betydelige forskjeller på de individuelle bilene. Noen er raske, men dårlige til å sladde, mens andre er sterke nok til å tåle trykkbølgene fra eksplosjoner uten å miste kontrollen, men har svakere akselerasjon. Underveis i spillet låser du stadig opp nye biler, som du kan bruke i enspillermodus og flerspillermodus. Utgiver Disney har imidlertid gjort én interessant ting jeg ikke er sikker på om jeg liker.

Du kan nemlig betale for å låse bilene opp som «nedlastbart innhold». Da slipper du å spille for å få tilgang til de beste bilene. Greit nok for folk som ikke gidder å spille enspillerdelen for å få en god bil å bruke på nettet, men samtidig undergraves litt av spillets struktur. Det er jo meningen vi skal starte med litt tammere biler, og det å låse opp nye doninger er en sentral gulrot som driver spilleren videre.

Dessuten føles det veldig billig når utgiveren tar seg betalt for innhold som allerede eksisterer i spillet. Men slik er spillindustrien blitt, takket være mikrotransaksjonenes stadig voksende popularitet. Heldigvis tar det ikke veldig lang tid å låse opp noen gode biler på ærlig vis, og hvis folk velger å betale for å slippe å spille Split/Seconds heftige enspillerdel får det være deres sak.

Skjebnens ironi.
Skjebnens ironi.

Mennesker versus datamotstandere

Spillet støtter flerspiller over Xbox Live og System Link, og det er også mulig for to spillere å konkurrere mot hverandre på samme maskin, ved hjelp av delt skjerm. Som nevnt er det slik at du kun har tilgang på de bilene du har låst opp (enten ved å spille eller betale), enten du spiller lokalt eller online. Velger du lokal flerspiller kan du dessuten kun konkurrere på de banene du har låst opp. Jeg har ikke noen problemer med at det er slik, men det begrenser selvsagt flerspillermulighetene i starten.

Split/Second er definitivt moro å spille mot andre, og når en motstander får inn et godt treff og ødelegger for deg havner man lett i vendettaer. Begrepet blodhevn passer kanskje dårlig; jeg tror eksplosjonshevn er bedre. Dessuten er andre mennesker ofte mer interessante å kjøre mot enn datamotstanderne. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva, men det er noe litt mystisk med dataspillerne i dette spillet. Når du krasjer i dem fortsetter de stort sett uten så mye som en kursendring (i motsetning til deg), og dessuten er de fryktelig flinke til å ta deg igjen når du er i ledelsen, selv om du kjører så godt som perfekt.

Men uansett om spilleren og dataførerne konkurrerer på like vilkår eller ikke (jeg mistenker at de ikke gjør det), er motstanden i enspillerdelen stort sett veldig godt balansert. Du må som regel ta samme løp noen ganger for å vinne, men det er bare positivt. Datamotstandere skal ikke være for lette å slå, og seieren er ekstra tilfredsstillende når du har kjempet for å nå den.

En liten flystyrt.
En liten flystyrt.

Konklusjon

Split/Second: Velocity tilbyr massevis av moro for pengene. «Powerplay»-systemet representerer en spennende ny tilnærming til våpen og kamp i bilspill. Som angriper er du avhengig av god timing og en viss taktisk teft (noen «powerplays» er mer effektive enn andre). Samtidig betyr ikke det å bli angrepet at du automatisk krasjer. Gode reflekser kan redde deg i de aller fleste situasjoner, noe som er en klar fordel. Dermed unngår vi frustrasjonen man lett får når man krasjer uten å ha gjort noe galt selv.

Man kan selvsagt kritisere Split/Second for å ikke ha særlig mye å by på utenom «powerplay»-systemet, men det blir i mine øyne urettferdig, for systemet fungerer glimrende og er variert nok til at det tar lang tid før man går lei.

Split/Second: Velocity er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og PC.

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Til toppen