Pek-og-klikk-eventyret The Book of Unwritten Tales brukte over to år på å ta steget ut fra de tysktalende markedene, men da det endelig dukket opp i engelskspråklig utgave mot slutten av 2011, viste det seg å være en av de mest solide pek-og-klikk-komediene på mange år. Det leverte et heseblesende og variert fantasy-eventyr, fullstappet av genuint morsom humor og tilfredsstillende gåter, og for en gangs skyld ble ikke opplevelsen sabotert av dårlig oversettelse eller svake skuespillerprestasjoner.
Takket være den forsinkede lanseringen i vår del av verden, fikk spillet faktisk en oppfølger i Tyskland like før det kom ut på engelsk. Oppfølgeren heter The Book of Unwritten Tales: Critter Chronicles, og den har heldigvis ikke brukt like lang tid på å bli oversatt som originalspillet gjorde. I desember dukket den opp på Steam og andre digitale distribusjonskanaler, og snart kommer den også i butikkhyllene.
Introduserer Nate og Critter
Spillet foregår i en fargerik fantasiverden med alle klisjeene du kan tenke deg. Handlingen finner sted litt før hendelsene i originalspillet, og røper hvordan tjuvradden Nate ble kjent med det merkelige vesenet Critter. I originalspillet var Nate og Critter to av heltene, og mens Nate kanskje ikke var den mest interessante figuren på rollelisten ble Critter raskt en favoritt hos spillerne.
Eventyret starter i luften, hvor Nate forsøker å styre et svevende skip som han har vunnet etter å ha jukset i kortspill. Problemet er bare at skipets tidligere eier er en mektig skikkelse i fantasilandets underverden, og han er langt fra noen god taper. Det tar ikke lang tid før Nate har en dusørjeger på nakken, og situasjonen tilspisser seg. Det ene leder til det andre, og før han vet ordet av det har han krasjlandet på en snødekt øy.
Jeg skal ikke røpe for mye av det som skjer videre, men det involverer selvsagt store heltedåder. På øya befinner det seg nemlig en hel koloni av Critter-vesener, og deres overlegne teknologi er akkurat det en ond, maktsyk galning trenger for å ta over verden! Det bør ikke overraske noen at øya også har fått besøk av en slik ond, maktsyk galning, og Nate må nå samarbeide med Critter for å hindre teknologien i å falle i hans klør.
Tradisjonell underholdning
I likhet med sin forgjenger er Critter Chronicles et tradisjonelt pek-og-klikk-spill. Det har ingen actionsekvenser, og utfordrer deg ene og alene med mer eller mindre logiske puslenøtter. Disse handler ofte om å kombinere ulike gjenstander til det ugjenkjennelige, slik at de får en eller annen funksjon langt, langt unna det som opprinnelig var intensjonen til de som laget dem. Om din erfaring med sjangeren begrenser seg til Telltales The Walking Dead-serie, kan du se frem til en langt roligere opplevelse her, med større fokus på kompliserte gåter og mindre på historiefortelling.
Gåtene kan være ganske vanskelige, men du får heldigvis noen hjelpemidler. For eksempel kan du ved hjelp av en knapp på tastaturet se alle tingene som kan manipuleres eller undersøkes på skjermen. Dermed slipper du i alle fall å drive pikseljakt etter skjulte objekter, noe som kommer godt med siden omgivelsene ofte er fullstappet av små og store detaljer og det sjeldent er særlig logisk hva som kan plukkes opp og hva som bare er pynt.
Ettersom handlingen i Critter Chronicles foregår før originalspillet, er det ikke nødvendig å ha erfaring med originalen for å få utbytte av dette spillet. Jeg vil imidlertid anbefale at du går til innkjøp av den først, for Critter Chronicles er både kortere og mindre ambisiøst. Det virker egentlig mest om en gammeldags ekspansjonspakke, og der originalen var stort og variert, med massevis av forskjellige miljøer, er Critter Chronicles langt mer kompakt og begrenset. Det meste av spillet foregår på en håndfull skjermer som du besøker om og om igjen, og antallet relevante bifigurer kan telles på én hånd.
Kort sagt: The Book of Unwritten Tales er et spill alle tilhengere av morsomme, mentalt utfordrende spill bør kjøpe. Critter Chronicles er for de som virkelig likte Unwritten Tales, og sulter etter mer. Det er ikke den store og velproduserte oppfølgeren du kanskje håper på, men det byr på nærmere ti timer med underholdning, og mye god humor i samme stil som vi fikk i originalen.
Humoren er spillets desidert sterkeste kort. Spillet disker opp med den ene vitsen etter den andre, og slett ikke alle er like vellykkede. Men de fungerer ofte nok til at det aldri er langt mellom smilene, og i tillegg er det overraskende mye visuell humor også. I mange spill er humor noe vi nærmest utelukkende finner i dialoger, men her får vi massevis av morsomme, animerte sekvenser – og de morsomste er slike som kommer helt uventet. Svært få spillutviklere mestrer overraskelseselementet som er nødvendig for at visuell humor skal fungere, men det gjør faktisk King-Art.
Spillet har også en rekke herlig absurde situasjoner og til og med noen minneverdige figurer. Critter er dessuten like sjarmerende som sist, på tross av (eller kanskje fordi) språket hans er komplett uforståelig for alle unntatt Nate.
Men hva med gåtene?
Skuespillerprestasjonene og presentasjonen forøvrig holder et like høyt nivå som før, men gåtene har dessverre blitt dårligere siden sist. Det virker litt som at utviklerne har forsøkt å øke vanskelighetsgraden betraktelig for å veie opp for at spillet generelt er mye kortere enn sin forgjenger, og det har ikke fungert særlig godt. Problemet er nemlig at logikken til tider er helt fraværende.
Alt for ofte stanses fremdriften av at man rett og slett ikke aner hva man skal gjøre for å komme videre. Når man endelig snubler over den riktige løsningen på et problem, er det gjerne lite eller ingen sammenheng mellom det man gjør, og det som er resultatet av handlingen. Dermed er det umulig å vite på forhånd hvorfor man må gjøre ting. Man må bare eksperimentere, og se hva resultatene blir. For min egen del opplevde jeg ofte at jeg ikke forsto hva jeg egentlig skulle oppnå før jeg hadde famlet meg frem til halve løsningen i blinde.
Denne typen bakvendtlogikk, hvor man ikke skjønner hvorfor man skal gjøre noe før etter at man har gjort det og ser resultatet, er et klassisk resultat av dårlig gåtedesign, som vi har sett i alt for mange spill i sjangerens snart 40 år lange historie. Det er ekstra trist når det skjer i en oppfølger til et spill som, i det store og hele, gjorde en veldig god jobb med gåtene sine.
Heldigvis har spillet en god porsjon artige nøtter også, og jeg likte spesielt godt det fjerde kapittelet, hvor vi får leke oss i et herlig, M.C. Escher-aktig byggverk. Denne delen av spillet er faktisk enda sprøere og mindre «logisk» enn resten, men gåtene er likevel lettere å forstå seg på, og ofte veldig hyggelige å løse. Jeg liker også de situasjonene hvor Nate og Critter må samarbeide for å komme videre i spillet. Generelt er imidlertid samarbeidsnøttene fra originalspillet hakket mer interessante.
Spillet har faktisk en mulighet for å skru opp vanskelighetsgraden enda et hakk, og tilbyr da flere gåter og færre hint. Jeg skjønner ikke helt poenget, i et spill som allerede har en høy gåtetetthet og sjeldent er spesielt dyktig til å dytte deg i riktig retning når du setter deg fast, men muligheten er der altså. Det øker unektelig spillets verdi for de aller mest interesserte.
Konklusjon
Jeg hadde stort sett en trivelig stund med Critter Chronicles. Den hyggelige stemningen, den eventyraktige presentasjonen og den varme humoren skaper en fin helhetsopplevelse, og selv om spillet ikke treffer med alle vitsene sine er det vellykket nok til at jeg ofte måtte smile eller le. Alt for få spill lykkes med god humor, og nå som Telltale har forlatt Sam & Max til fordel for sine langt mer alvorlige zombier, er det veldig godt vi fortsatt har utviklere som evner å lage genuint morsomme spill.
Men spillet er ikke uten frustrasjoner. Det er tettpakket av gåter, og mens mange av dem er artige å løse, preges et litt for stort antall av manglende sammenheng mellom spillerens handlinger og resultatene av disse. Dermed må man enten forsøke å lese spilldesignernes tanker, eller rett og slett bare eksperimentere uten mål og mening helt til man snubler over en handling som gir et eller annet resultat. Så er det bare å håpe at det faktisk hjelper, og at man ikke står igjen som et spørsmålstegn og lurer på hva i alle dager det var som skjedde nå, og hvordan det skal hjelpe deg videre. Dette betyr igjen at flyten i handlingen ødelegges, og man stadig blir stående bom fast.
Critter Chronicles er også langt kortere og mindre omfattende enn sin forgjenger, og verken historien eller måten den utvikler seg er spesielt spennende. Alt i alt er det et spill som har sin sjarm og byr på mye moro, men ikke et spill jeg automatisk vil anbefale til alle. I stedet for å kjøpe Critter Chronicles bør du ta en titt på forgjengeren. Hvis du koser deg stort med den, og gjerne vil ha mer moro i samme stil, er det ikke usannsynlig at du vil finne glede i Critter Chronicles også.
Spillet er ute på Windows, OSX og Linux. Du kan blant annet kjøpe det på Steam, GOG og det offisielle nettstedet.
