Anmeldelse

The Journey Down: Chapter 1

Dette er starten på lovende, ny eventyrspillserie.

Det er gode tider for de av oss som liker tradisjonelle eventyrspill. Ikke bare har Kickstarter-revolusjonen sørget for at utviklere fra sjangerens glansdager på nittitallet plutselig er tilbake, men vi har massevis av små spillskapere som lager mye moro med små budsjetter. Et av disse stammer fra Gøteborg i Sverige, og heter Skygoblin. De har akkurat lansert sitt første kommersielle spill.

Hvor skal vi reise, sa du?

The Journey Down: Chapter 1 følger Bwana og Kito, de to eierne av en bensinstasjon som strengt tatt går veldig dårlig. Kraftselskapet har akkurat tatt strømmen, og i kassa er pengesedlene byttet ut med ubetalte regninger. Når alt ser som mørkest ut – bokstavlig talt – dukker det plutselig opp ei dame som heter Lina. Hun er på jakt etter ei gammel bok om et forbudt emne, og av en eller annen grunn er hun overbevist om at den er i Bwana og Kitos eie. Det har hun faktisk helt rett i, men uheldigvis er hun ikke den eneste som jakter på boka. Et par svært lugubre typer er også på sporet.

Kito, Bwana og Lina.

Du får rollen som Bwana, og etter litt om og men blir jobben din å fikse opp et gammelt fly slik at dere kan fly Lina dit den gamle boken peker henne. Flyet er egentlig modent for skraphaugen, men når man er i pengeknipe gjelder det å være kreativ, og gi kundene det de vil ha. For å fikse flyet må du være veldig kreativ.

Spillet er et erketradisjonelt tredjepersons pek-og-klikk-eventyr, og minner på mange måter litt om fjorårsperlen The Book of Unwritten Tales. Utfordringene står i kø, og alle løses ved hjelp av kløkt og tegnefilmaktig logikk. Som regel må du spille etter den gode, gamle «plukk opp alt som ikke er spikret fast»-modellen, og bruke de mange merkverdige dingsene du plukker med deg på mer eller mindre fornuftige måter for å komme videre.

Gåtene er slett ikke vanskelige, og den ene gangen jeg satt meg skikkelig fast var det kun fordi jeg hadde oversett noe på skjermen. Men løsningene er heller ikke så åpenbare at man ikke føler en viss tilfredsstillelse over å finne dem. Den overkommelige vanskelighetsgraden sikrer dessuten at spillet har god flyt, og det er sjeldent man spiller særlig lenge uten å føle at man kommer videre i handlingen.

Miljøene er flotte og fulle av bevegelse.

Lovende start

Som navnet tilsier er dette den første episoden i en serie spill, og som episodebaserte spill flest er det ikke direkte stort. Hvis du unngår å sette deg fast vil du neppe bruke mer enn en kveld med spilling på å komme deg gjennom eventyret. Samtidig er spillmiljøet overraskende stort og variert, og utviklerne har definitivt ikke vært gjerrige med innholdet.

Jeg hadde det riktig så hyggelig i de timene spillet varte. Bwana er en morsom og likandes hovedperson, og selv om ikke alle vitsene i spillet fungerte like godt var stemningen koselig og smilet satt alltid løst. Det var gøy å jevnt og trutt arbeide seg gjennom utfordringene, og finne ut hva spillet hadde å by på rundt neste hjørne.

Samtidig skjedde det ikke så mye som virkelig bet seg fast i hukommelsen. Du havner i massevis av varierte og underholdende situasjoner, men selve handlingen beveger seg likevel ganske langsomt. Det virker egentlig som dette første kapittelet fokuserer mer på å legge opp til oppfølgeren enn å by på veldig mye spenning selv. Utenom hovedpersonene er det dessuten få interessante figurer i spillet, og det er tydelig at de vi treffer alle har sine funksjoner, enten det er å hjelpe eller hindre deg, og lite å by på utenom.

Litt sløsing med stearinlysene.

Det beste med spillet er den særegne stilen. Det er nesten noe litt Grim Fandango-aktig figurene, miljøene og all den flotte jazzen som spilles i bakgrunnen, og i tillegg til å by på en særegen stil er miljøene fulle av bevegelser og flotte å se på. Spillets lave utviklingsbudsjett viser seg likevel frem i noen av figurene – det virker ikke som bifigurerene har fått like mye kjærlighet som hovedpersonene. Noen av dem ser direkte heslige ut, og jeg tror ikke det var meningen. Bifigurene kan heller ikke skilte med spesielt gode skuespillerprestasjoner.

Konklusjon

The Journey Down: Chapter 1 er en lovende begynnelse på et nytt episodebasert epos. Spillet byr på massevis av morsomme situasjoner og underholdende nøtter, og selv om verken de mentale utfordringene, humoren eller handlingen er av Monkey Island-kaliber byr det absolutt på en fin kveld med eventyrmoro. Dessuten er det ganske åpenbart at handlingen fortsatt er i startgropa, og etter en spennende slutt gleder jeg meg nå til å se hvor det hele bærer i neste episode.

Spillet preges av en lun og munter atmosfære, med en egen visuell stil og massevis av herlig bakgrunnsmusikk. Jeg kan telle antallet ganger det fikk meg til å le på én hånd, men til gjengjeld gikk det sjeldent særlig langt mellom hvert smil.

Blir det noe mellom disse to i fremtiden, tro?

Kickstarter-suksess har gjort det mer spennende enn noensinne for de av oss som liker denne herlige spillsjangeren, men utgivelser som The Journey Down og den kommende Wadjet Eye-utgivelsen Resonance viser at sjangeren egentlig ikke trenger Kickstarter. Vi sier selvsagt ikke nei takk til Tim Schafer, Jane Jensen, Al Lowe og Tex Murphy-gjengen, men så lenge vi har talentfulle utviklere som Skygoblin går sjangeren en lys fremtid i møte uansett hva som skjer med veteranene og deres folkefinansierte prosjekter.

The Journey Down er i salg gjennom en rekke digitale nettbutikker. Se den offisielle nettsiden for oversikt.

Siste fra forsiden