ANMELDELSE: The Void
Anmeldelse

The Void

En usedvanlig opplevelse

The Void er et av tidenes mest unike spill.

Hvor skal jeg begynne? The Void er kanskje årets mest unike spill. Det er så ulikt alt annet, at det er vanskelig å vite hvordan man i det hele tatt skal klare å forklare hva det dreier seg om.

Sult

Grå tilværelse etter døden.
Grå tilværelse etter døden.

Det beste er kanskje å begynne på begynnelsen, og The Void starter med at du dør. Men i stedet for å forsvinne dit sjelen din skal, havner du i et slags stadium mellom livet og evigheten, som kalles Tomrommet. Her hadde du bare blitt en kort periode før du hadde forsvunnet helt, om det ikke hadde vært for ei jente, eller det som i det minste ser ut som ei jente, som oppfatter at du er der, og kaller deg til seg.

Hun sitter nesten ubevegelig inne i et mektig, hult tre. Når du snakker med henne, ser du henne naken, sittende sammenkrøpet på en våt overflate. Det ser fryktelig kaldt ut. Hun forklarer at for å overleve i denne ugjestmilde verdenen trenger du farge.

Farge betyr alt i The Void, noe man kanskje ikke skulle tro når man ser spillets nesten fargeløse miljøer. Det finnes syv forskjellige farger, alle med unike egenskaper. Farge kan «plukkes opp» på en rekke forskjellige måter, og havner så i et slags reservoar i kroppen din. Derfra kan du fylle hjertene dine med de fargene du velger. Avhengig av hva slags farge du har i disse hjertene, har du ulike egenskaper. En farge gjør at du beveger deg raskere, og så videre. Så kommer det viktigste: Etter som tiden går i tomrommet, absorberes fargen fra hjertene dine. Når alt er borte, er det over og ut.

Hva ser hun på?
Hva ser hun på?

Fargen forsvinner imidlertid ikke. I stedet forandres den til nerva, og legges i noen andre reservoarer i kroppen din. Når den har havnet der kan du bruke den for å manipulere verden rundt deg. Dette gjør du ved å tegne hieroglyf-aktige tegn på skjermen. Farge brukes med andre ord ikke bare som helse, men også som ammunisjon i kamp (du angriper fiender ved å tegne på dem), for å aktivere spesialegenskaper, og for å samhandle med andre figurer. Jakten på farge er et overhengende element i hele spillet. Du har alltid behov for mer farge enn du har tilgang på.

Forvirring

Hvis du nå sitter som et stort spørsmålstegn og ikke skjønner noen ting, er du ikke alene. Det tar en stund å «forstå» The Void, og i de første timene rotet jeg veldig. Jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke kunne bruke fargen jeg hadde plukket opp, eller hvordan jeg skulle omdanne den til nerva. Resultatet var at jeg måtte spille begynnelsen på nytt noen ganger før jeg hadde kontroll. The Void forklarer veldig lite – du må eksperimentere deg frem til løsningene selv. Og når du kommer frem til dem, ofte etter ren famling, lønner det seg som regel å laste inn et tidligere spill. Tid er nemlig ekstremt kostbart i dette spillet, og den tiden du har brukt på å oppnå ny kunnskap er det bedre å bruke på å bruke denne kunnskapen.

Det første tegnet du får tilgang til lar deg donere farge til andre vesener og ting. Du kan blant annet fylle døde trær med farge. Da vil de snart bære frukter; mer verdifull farge som du så kan plukke opp og bruke i fremtiden. Du kan også gi farge til andre. Jenta du møter helt i starten er en «søster», og det finnes flere av dem i verden. Det er disse som kontrollerer din tilgang til omgivelsene i Tomrommet. For å få tilgang til omgivelsene en søster har kontroll over, må du donere farge til henne – vanligvis ganske mye.

The Void er ikke redd for nakenhet.
The Void er ikke redd for nakenhet.

Når du skal mate en søster med farge, går du inn i et eget skjermbilde, hvor du ser henne kliss naken. Riktignok med noen lysende «sommerfugler» som surrer rundt hennes edle deler, men disse skjuler langt fra alt. Og når du så gir henne fargen hun tørster etter, svarer hun ofte med erotiske bevegelser. Det virker litt rart (og nesten ukomfortabelt) i starten, men jeg ser ingen problemer med utviklernes valg – dette er ikke et spill som prøver å appellere til massemarkedet, og nakenheten her virker aldri som noe billig markedsføringstriks. Men jeg må likevel innrømme at jeg ikke helt forstår hvorfor utviklerne har valgt å kle av søstrene totalt.

En teori er at det er for å understreke deres sårbarhet i The Void-verdenen. De er fullstendig avhengige av farge for å overleve, men kan ikke få tak i det selv. I stedet er de låst til kamrene sine, hvor de lever under «beskyttelsen» til noen andre av Tomrommets innbyggere, nemlig «brødrene». Dette er vesener som har gjennomgått grusomme pinsler i Marerittet under Tomrommet. Deres torturerte fortid har gjort dem til brutale, harde og prinsippfaste monstre, som lever etter sine egne strenge regler og krever at alle andre skal gjøre det samme. Søstrene ser de på som eiendeler, og hver bror har én søster.

Når du kommer inn i denne verden, representerer du et uromoment for alle som er der. Brødrene reagerer med aggresjon, mens søstrene primært ønsker å bruke deg. I starten aksepteres du så vidt av brødrene, som gir deg mulighet til å bevise at du har det som skal til for å bli en av dem, men etter hvert som tiden går må du regne med å komme i konflikt med dem. Da blir du nødt til å kjempe for å overleve.

Det er ikke denne jenta heller.
Det er ikke denne jenta heller.

Valg

Det slår meg nå at jeg har brukt hundrevis av ord på denne anmeldelsen, og fortsatt ikke klart å formidle hva det faktisk er du gjør i dette spillet. Det handler som sagt om jakten på farge. Tomrommet er strukturert som et nettverk, med ulike steder som du kan besøke. Når du reiser i Tomrommet, går tiden. Når du besøker et sted, står den stille. Her ser du verden fra førsteperson, og får navigere deg fritt rundt i omgivelsene. I tillegg til søstrenes unike omgivelser, finner du i hovedsak tre typer steder i The Void; reservater, hager og gruver. Disse gir deg mulighet til å høste farge på ulike måter. Hager inneholder trær som kan fylles, mens gruver har skjulte årer med farge. I reservatene finner du ofte dyr, men også andre måter å skaffe farge på.

Når det har gått en stund, går Tomrommet inn i en ny syklus. Da kan du vende tilbake for å høste fargen du har «plantet» i hagene, og du risikerer også å finne farge spredt tilfeldig rundt på bakken. Men verden kan også ha gjennomgått andre forandringer – det kan, for eksempel, ha dukket opp rovdyr i hagene dine. De kan drepes, om du vil ofre farge på slikt. Alternativt kan du prøve å unngå dem, hvis mulig.

For å utforske Tomrommet må du stadig ha tilgang på nye kamre, og det er her søstrene kommer inn i bildet. Men siden du selv trenger farge for å leve kan du ikke bare donere all fargen din for å få tilgang til nye steder. Du må tenke nøye over valgene du gjør, for i The Void finnes det ingen enkle løsninger. Alle valg innebærer ulemper. Fargen du bruker på en søster kunne blitt brukt til å tegne et skjold når du er i kamp, eller fylle et tre slik at det bærer frukter i fremtiden.

Undring

Hvorfor spiller vi egentlig spill? For mange er svaret lett; for å la oss underholde. For å ha det gøy. Men i noen spill er det ikke underholdningen som er poenget. I stedet ønsker utviklerne å lage en meningsfull opplevelse som ikke nødvendigvis er moro, men som gir deg andre verdifulle følelser. The Void er et slikt spill. Det er egentlig ikke moro. I stedet er det nesten deprimerende tungt, og følelsen av å gjøre det godt, eller være flink, er nesten aldri til stede.

På vei mot den endelige død.
På vei mot den endelige død.

I dens plass har du en desperat følelse av at du har så alt for mye å gjøre, og så alt for liten tid å gjøre det på. Og for å gjøre det hele enda verre, vet du ikke hva det faktisk er du skal gjøre i utgangspunktet. Det eneste du vet er at tiden går, og på et eller annet tidspunkt er det hele over – og hvis ikke du har nådd de ukjente målene dine innen den tid, er det for sent. Jo mer tid du mister på å eksperimentere og misforstå, jo mer pressende og uhyggelig blir stemningen. «You are wasting your life», forteller spillet.

Men det er likevel ikke ille å spille The Void. Utviklerne har skapt en usedvanlig interessant opplevelse her, og det som trekker deg videre er et konstant begjær etter å finne mening i det hele. Jo mer du ser av The Voids verden, jo mer fascinert blir du, og jo mer får du lyst til å forstå. Det høres rart ut, men når jeg spiller The Void fylles jeg av undring. Dette er ikke et spill som forteller meg ting, det lar meg tenke selv. Jeg liker det veldig godt.

På den måten har The Void gitt meg utrolig mye mer enn vanlige, grunne spill hvor «det du ser er det du får». The Void vekker nye følelser i meg som spiller, og få andre spill har klart å få meg til å tenke like mye over opplevelsen jeg har og hva den betyr. Og det synes jeg faktisk er verd en del.

En av brødrene.
En av brødrene.

Opplevelsen bygges også opp ved hjelp av visuelle og lydmessige detaljer. Grafikkmessig ser ikke The Void særlig avansert ut, men miljøene er ekstremt stemningsfulle, og fulle av detaljer. En søster ligger ubevegelig, nesten som på et fotografi, og med blikket festet på et punkt i luften. Jeg skvatt nesten til da jeg snudde meg for å se hva hun så på. En annen søster er bundet fast til et kors, under en sylskarp pendel som stadig kommer nærmere. Med en gang hun skjønner at du er der, følger hun deg nesten desperat med blikket når du beveger deg rundt henne. En annen igjen sitter i et kaldt vindu, i et forlatt hus, og ser omtrent så ensom ut som det er overhodet mulig å bli. De små detaljene skaper store opplevelser.

Frustrasjon

Samtidig er det ting ved The Void som plager meg. Det er, som nevnt, et veldig vanskelig spill, og det er fullstendig mulig å ødelegge mye for seg selv ved å ta dårlige valg – uten å vite at man har gjort det. Når du så skjønner det, kanskje lenge etterpå, er det ofte best å laste inn et tidligere spill. Med den kunnskapen du har skaffet deg ved å feile én gang, unngår du det kanskje neste gang. Dette er noe jeg vanligvis ville regne som svært dårlig spilldesign, men The Void kommer til en viss grad unna med det, ved at det tilsynelatende bevisst er lagt opp til at det skal være slik. Man får også en viss tilfredsstillelse av å se hvordan man gjør det bedre denne gangen enn man gjorde forrige gang.

Rent spillmekanisk har The Void også andre problemer. Man kan for eksempel ikke lagre spillet i et kammer, man må ut i Tomrommet å gjøre det – og der går tiden hele tiden. Dermed blir det lett å glemme lagringen, i panikken etter å minimere «fargekostnadene» og få gjort så mye som mulig på den begrensede tiden man har til rådighet i spillet.

Stakkars jente.
Stakkars jente.

Et mer alvorlig problem er hvordan spillet ofte sliter med å gjenkjenne hieroglyfene du prøver å tegne på skjermen. Noen av dem er mye vanskeligere å tegne enn andre, og problemet er at du risikerer å miste farge om du tegner feil, eller spillet ikke oppfatter det du tegner. I tillegg blir kamp raskt frustrerende når fienden stadig presser deg og du ikke får gjort det du vil. Heldigvis er ikke kamp det viktigste aspektet i spillet, men det er likevel et problem fra tid til annen.

Konklusjon

Dette er en av de vanskeligste anmeldelsene jeg har skrevet, og jeg er langt fra fornøyd med den. Det hadde vært mye lettere for meg om The Void var et standard actioneventyr med skyting og militærmenn, men det er det ikke. I stedet er det et spill som uredd går sin egen vei, tilsynelatende uinteressert i om folk liker det eller ikke. Det er noe nesten noe anti-Molyneux over opplevelsen her - mens spill som Fable lages for å likes av alle, har The Void blitt laget for at en av femten skal forelske seg i det, mens resten bare kan gå videre. Og jeg har latt meg forelske. Men jeg har ikke latt meg blende - The Void er ikke problemfritt, og forelskelsen er blandet med både frustrasjon og ergrelse.

Jeg synes du skal prøve The Void. Det er et ikke et spill jeg er overbevist om at du vil like, men til gjengjeld kan det faktisk hende du er en av de få som vil elske det.

The Void kan kjøpes direkte fra utgiveren (i boks, og etter planen også i nedlastbar form), og fra utenlandske nettbutikker som Play.com. Utgivelsen finner sted 23. oktober.

The Void

Windows
Slippdato: 23. oktober 2009
Sjanger: Action, Eventyr
Utvikler: Ice-pick Lodge
Utgiver: Lace Mamba Global

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Til toppen