Filmen Wanted er actiontung og spektakulær, og slik sett er det vel neppe noen bombe at enkelte av skuespillerne har blitt overtalt til å bli med i en spillversjon også. Wanted: Weapons of Fate til Xbox 360, Playstation 3 og PC forsøker da også å gi deg tilgang til de mange fantastiske angrepsmetodene fra filmen. Enkelte fungerer godt, men fundamentet disse actionsekvensene er bygd på holder dessverre ikke mål. Det hjelper lite med små oppturer når fyllet i mellom hele tiden er på gyngende grunn.
Epilog
Weapons of Fate er et skytespill i tredje person, og finner sted omtrent fem timer etter handlingen som ble vist på det store lerretet. Du spiller Wesley Gibson i James McAvoys skikkelse, en kontorrotte som plutselig har blitt snikmorder i toppklassen. Jeg skal ikke avsløre historien, men jeg kan si at du ikke bare spiller som Gibson i dette spillet – noe som i hvert fall sørger for en viss variasjon.
Denne tittelen er av Gears of War-«skolen», det vil si at aktiv bruk av dekning er helt sentral. Et enkelt knappetrykk limer deg til vegger og andre rette overflater, og gjør deg nærmest immun mot fiendens kuler. I denne posisjonen kan du skli fra dekning til dekning, skyte blindt mot slemminger eller faktisk ta deg bryet med å sikte på de som vil deg til livs. Noe av dekningen kan ødelegges av andre, og det er positivt. Du får nemlig litt press på deg når du vet at bordet du sitter bak bare er der for en kort periode.
Når du skyter blindt «lammes» offeret midlertidig. Siden brettene legger opp til det, betyr dette at du kan bruke flankene aktivt. Enkelte enheter har for eksempel skjold, og da er det en nødvendighet å få en skuddvinkel fra siden. I disse situasjonene må du først skyte blindt, for så å holde deg i dekning ut mot flanken – dermed har du fri skytevinkel for et lett drap. Dette høres greit ut i teorien, men blir ofte litt for omstendelig og tregt. Da spesielt om man har flere fiender som virrer rundt i området og sinker deg.
Fiendefloraen i Wanted er for øvrig relativt ensformig, og på samme måten som med brettdesignet er de ganske forutsigbare. Folk som vil ta deg strømmer på i nesten faste intervaller og tar sine sedvanlige posisjoner bak hjørner og bord. Med jevne mellomrom hopper de frem for å skyte på deg, og da kan du sette i gang operasjon drap. Enkelte sjefskamper vil du også oppleve, men disse blir aldri interessante. Som så mye annet i denne tittelen er de altfor lette, og mangelen på utfordring gjør sjefskampene platte.
Langsynt
Den kunstige intelligensen er heller ikke den beste, noe jeg fikk bevist da en fiende ikke klarte å treffe meg fra 2 cm med sitt automatvåpen – selv om jeg ga ham god tid på oppgaven. Disse elementene gjør at Wanted føles mest som en avansert versjon av Duck Hunt, der fjærkreet aldri forlater skjermen.
Merkelige designløsninger gjør det imidlertid ikke alltid like lett å treffe endene. Utvikler Grin har bestemt at hvis man er bak dekning, ja da skal man føle seg trygg. Derfor kan du oppleve at det er umulig å treffe fienden, selv om hele kroppsdeler stikker ut her og der. Dette er utvilsomt gjort for at du skal bruke den tøffeste funksjonen i spillet: evnen til å skru kulene og treffe mål som ellers ville være umulig å fylle med bly.
Underveis i spillet lærer du nemlig ulike spesialegenskaper. De fleste er relativt uinteressante, siden det er lettest å drepe fienden på konvensjonelt vis. Det med å skru kuler er likevel svært morsomt og interessant. For hvert drap tjener du adrenalin, som igjen gir deg muligheten til å blant annet sende kuler i en voldsom bue rundt dekning. Det er ikke alltid fienden drepes på ett skudd, men den som treffes tvinges ut i det åpne landskap, og blir et lett offer for deg. Skruen er i det hele tatt en fin løsning, og ett av elementene som makter å underholde i Wanted.
Du kan også gå i nærkamp, noe som er historisk dårlig løst. Hvis du tar initiativet til dette mot en fiende i bevegelse må du for det første treffe ham med ditt løp, så se etter knappesymbolet på skjermen. Når dette dukker opp må du trykke kjapt, så kutter du strupen på stakkaren. Enkelte ganger blir du selv angrepet med kniv, men da er det bare å trykke raskt et par ganger på en knapp så er faren over. Hele dette elementet føles unødvendig og påklistret, og utvikleren kunne egentlig bare holdt seg til skytekampene.
Lett å lese
Vi har så vidt vært inne på brettvariasjonen, og den er ikke spesielt oppsiktsvekkende i Wanted. Siden bruk av dekning er så sentralt blir det raskt enkelt å lese når og hvor fiender vil dukke opp til enhver tid. Du har liksom løst skytenøtten før den i det hele tatt blir reell. Spillet blir ganske forutsigbart og ensformig, og det hjelper ikke at man prøver å krydre med seksjoner der du skal bruke snikskytterrifle og maskingevær fra stasjonære posisjoner.
Her har du nemlig sensasjonelt dårlig oversikt over slagmarken, og fienden har plutselig blitt veldig treffsikker. Hele poenget er å meie ned bølger av slemminger, og da er det et paradoks at man må skjule seg bak et skjold hele tiden for i det hele tatt å overleve. Disse sekvensene har ikke noe med action å gjøre, de er bare frustrerende. Man har også med skriptede actionsnutter der du skal skyte på fienden i sakte film, selv med litt klønete kontroller blir dette en lek. Du får veldig god tid, og utfordringen uteblir også her. «For lett» er en velbrukt melodi i Wanted.
I vanlige sekvenser har du stort sett bare ett våpen å leke deg med, pistolen. Selv om du kan plukke opp ammunisjon som fienden slipper, får du aldri leke deg med deres våpenarsenal. Jeg skjønner at en snikmorder er tro mot sitt våpen, men det hadde vært moro med litt flere drepedingser. Litt utover i spillet får du endelig tilgang til automatvåpen, og denne endringen er svært kjærkommen. Da kan du til og med bytte mellom flere våpen i en periode!
Visuelt er det lite å rope hurra for i dette spillet. Mellomsekvensene er svake i seg selv, og det hjelper ikke at man stykker opp handlingen hele tiden for å vise mer eller mindre uinteressante skriptede øyeblikk. Miljøene er ensformige og triste, Wanted er en orgie i kjedelige brun- og gråtoner. Det er også litt for mange klønefeil fra utviklerens side, slik som objekter som synker gjennom gulvet rett foran øynene dine.
Lydbildet er også særs lite oppsiktsvekkende. Stemmeskuespillet er uinspirert og gir dialoger som er mer søvndyssende enn innbydende. Da hjelper det lite at man liker å banne i annen hver setning, ordet «fuck» er ikke så mektig. Miljølydene er helt på det jevne, men mangler det store trøkket som kreves i slike actiontunge spill. Det blir liksom for flatt, for dødt.
Konklusjon
Det er stort sett én ting som underholder i Wanted: Weapons of Fate. Det å kunne skru kuler er både godt gjennomført og underholdende. Dessverre holder ikke dette i lengden når resten av spillet er såpass svakt. Brettdesignet er stort sett forutsigbart og ensformig, og forsøkene på å krydre med alternative sekvenser og sjefskamper mislykkes. Fiendene går i samme fella, det er rett og slett for enkelt å være snikmorder i dette spillet. Underholdningen blir dermed svært begrenset, og da er det kanskje like greit at det hele er over på rundt seks timer.
Spillet er testet på Playstation 3, men er også i salg for Xbox 360 og PC.
