Anmeldelse Wet

Blodfuktig

Møt Rubi, det hardeste og mest skremmende kvinnemennesket på to bein.

Wet er historien om et av spillene som Activision Blizzard valgte å skrinlegge i løpet av det relativt harde økonomiåret 2008, men som fant seg et annet hjem og omsider fikk sin utgivelse. Tittelen henspeiler på en eufemisme hvor ordet «våt», peker på å få hendene fulle av blod. Det høres både brutalt og veldig voksent ut, og hvis det er noe man skal si om Wet, så er det at det i alle fall ikke er et spill som egner seg for barn.

Trailer fra spillet. Utvid

Spillet starter forholdsvis rolig med at heltinnen Rubi Malone sitter på et tak og lytter til en gruppe menn som forhandler. Det blir fort klart at dette møtet ikke dreier seg om lønnsoppgjøret i stat og kommune, ettersom det hele ender med et sabla basketak som legger lista for både spillets navn og ferden videre.

En salig blanding

Wet er en slags blanding mellom John Woo, Quentin Tarantino og Tomb Raider. Rubi er et skikkelig rivjern av et kvinnfolk, og det eneste som skiller henne og The Bride i Kill Bill, er at Rubi ikke har et eneste feminint trekk bortsett fra det faktum at hun er født som hunkjønn.

Fra sin skraphaug en plass i Texas, tar hun på seg oppdrag som leiemorder for alle som måtte betale nok. Hun er god med det meste av verktøy som er konstruert for å drepe mennesker, og har ikke bein, men armeringsstål i nesen. Hun er definitivt den hardeste spillheltinnen som noen sinne har eksistert, og til tross for at hennes liv egentlig er en smule sørgelig, har hun sin sjarm.

Rubi passer svært godt inn i resten av spillets stil og tematikk. Rå og uforkledd vold går igjen som et stikkord, og spillet fungerer på det samme overdådige nivået som Tarantinos filmer når det kommer til akkurat dette. Det kan late til at utviklerteamets store idol er nettopp Quentin Tarantino, for spillet bruker mye av estetikken og formspråket til filmene hans.

To menn med hagle mot en kvinne med to pistoler - lett match!
To menn med hagle mot en kvinne med to pistoler - lett match!

Historien i Wet er nok ikke med når medaljene skal deles ut i den kategorien. Den er tidvis veldig forutsigbar, samtidig som den ikke klarer å etablere verken et ordentlig klimaks eller noen vendepunkter. Et av problemene her er at spillet har en lei tendens til å presentere hver bidige sjel som setter ansiktet sitt foran kameraet. Dette gjør at du som spiller introduseres til en hel haug figurer hvis vesentlighet for historien varierer som dag og natt. Videre fører dette til at hver person får relativt lite tid i rampelyset, det blir vanskelig å få en ordentlig forståelse av hvem de er, og du faller av i neste scene når fem nye personer blir introdusert.

Svinger seg i stanga

Rent spillmekanisk er Wet et tredjepersons actionspill hvor du styrer Rubi på omtrent samme måte som Lara Croft i Tomb Raider eller Altaïr i Assassin's Creed. Gjennom spillet vil du få tilgang til fem forskjellige våpen, og disse varierer fra en sylskarp katana til pistoler og armbrøst. Disse våpnene skal gjøre deg forstått hos hordene av fiender som du støter på, og drepingen er sammen med relativt lette akrobatiske gåter, selve hovedessensen i spillet.

På samme måte som i Tarantino og Woo sine filmer, klarer også Wet å vise hvorfor brutal og eksplisitt vold, helt ute av proporsjoner, gjør seg veldig godt på film og i spill. Det som spillet rent mekanisk gjør bra, er at det belønner deg for å drepe fiendene dine ved hjelp av spektakulære metoder. Når du møter kanonføden kan du ved hjelp av å holde inne en knapp, gå i en «bullet-time»-modus a'la Max Payne eller Stranglehold, hvor tiden går saktere. Denne modusen entrer du hvis du utnytter dine akrobatiske ferdigheter som for eksempel å løpe langs veggene, skli langs bakken, hoppe fra stolpe til stolpe og så videre.

Rubi sier sjelden nei til en skikkelig grillfest.
Rubi sier sjelden nei til en skikkelig grillfest.

Grunnen til at du vil gjøre dette er først og fremst at det etter hvert blir nødvendig for å klare å ta unna for alle fiendene som stormer mot deg, men også for å samle poeng og å helbrede deg selv. Jo tøffere og mer fancy metoder du bruker for å gi dine motstandere sin etterlengtede søvn blant fiskene, jo mer poeng samler du. Hvis du i tillegg til dette klarer å finne en rytme og opprettholde koken i drepingen, vil du proporsjonalt med antall drap få flere poeng og en hurtigere regenerering av helsemåleren.

Prinsippet i dette fungerer veldig godt, og incentivene til å gjøre dette, skjuler tvangen på en god måte. Det er veldig mange visuelt flotte måter å ekspedere fiendene på, og dette gjør spillet morsomt å spille. Problemet er bare at de områdene der dette fungerer best, innlagte arenaer hvor du må kjempe for å stenge tilførselen av fiender, ikke utgjør størsteparten av spillet. På mange måter blir «transportetappene» mellom disse arenaene som å spille Skate uten å få lov til å utføre noen triks.

God oppgraderingsfunksjon

Poengene du samler kan brukes til å oppgradere Rubis akrobatiske ferdigheter, fysiske egenskaper eller de ulike våpnene, på samme måte som i for eksempel Devil May Cry-spillene. Dette er godt design som lar deg som spiller føle at Rubi utvikler seg underveis i spillet.

I noen få områder i løpet av spillet vil også Rubi gå inn i en spesiell sinnstilstand hvor angrepene hennes er sterkere, og det formelig velter fiender ut av alle egnede åpninger i hundre meters omkrets. Denne modusen presenteres i noir-stil med fargene rød, sort og hvit som de eneste på paletten. Her handler det om å få en høyest mulig lenke med nedlagte fiender før Rubi går ut av denne bekymringsverdige tilstanden. Drapene lenkes sammen på den måten at du må minimum ha ett drap innenfor et gitt tidsintervall for å opprettholde antall drepte på rad.

WET PS3 PS3 X360

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. september 2009
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Vivendi Universal Games
  • Utvikler: Artificial Mind & Movement

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Til toppen