ANMELDELSE: Assassin's Creed: Brotherhood
Anmeldelse

Assassin's Creed: Brotherhood

Det er massivt, underholdende og altoppslukende. Ezio er tilbake!

Massivt innhold

Nå gir hovedhistorien i spillet masse igjen for pengene, men det er så mye mer i Brotherhood. Her er det så mye innhold at jeg etter hvert tok meg selv i å måpe foran skjermen. Du må nesten sette av resten av året for å komme igjennom alt som kan gjøres i Roma og andre interessante steder. Her kan du ta en rekke innbydende sideoppdrag, som er mer eller mindre relatert til historien. Du kan også jobbe for fraksjonene, enten det er tyvene eller eskortepikene. Videre er det jo disse Borgia-tårnene, samt skatter og over 100 såkalte Borgia-flagg som kan finnes i miljøene. De som lider av samlemani kommer neppe til å kjede seg! Jeg elsker i hvert fall at det er så mye å ta seg til, i en by som føles levende og foranderlig.

Litt hygge med kanonen.
Litt hygge med kanonen.

Så er da Ezio litt av en hovedperson, det er nesten ikke noe denne mannen ikke mestrer. Jeg koser meg stort med friløpingen, den har blitt såpass dynamisk og raffinert at maktfølelsen bare vokser og vokser utover i spillet. Alt Ezio gjør er fjærlett og spektakulært, samtidig som herlige snikdrap blir enda bedre når man er en skikkelig akrobat. Noen irritasjonsmomenter er det fortsatt, enkelte ganger stopper det nemlig litt opp foran det som ikke burde være noe hinder, men totalopplevelsen av friløpingen er knallsolid. Vellykket klatring i spill er bare helt konge!

Vi får også et friskt element inn når det gjelder hvordan man beveger seg rundt i byen i Brotherhood, nemlig hester. Selve ridemekanikken er helt grei, og det er morsomt å kunne hoppe fra hesterygg til hustak. Likevel er det er ikke veldig behagelig å ri i trange, kronglete gater masse folk i gatene. Du rives heller litt ut av illusjonen når du kan ri ned gud og hvermann på din vei rundt i Roma. Det ser bare dumt ut. Dessuten er ikke avstandene så enorme at en hest strengt tatt er nødvendig, da liker jeg bedre å utforske til fots. Videre har man et hurtig reisesystem på toppen av dette med tunnelsystemet i byen, her kommer du fra A til B på et blunk. Da føles plutselig hesten veldig overflødig.

Kjemp til døden

Noe som aldri blir overflødig, er kampene. Her spilles det blod i måleenheten olympiske svømmebasseng, og da hjelper det godt på å ha et skikkelig arsenal under kappen. Etter hvert som spillet skrider frem er det nemlig ikke småtteri Ezio får tilgang på, fra småkniver via tunge tohåndssverd til en herlig presis armbrøst. Våpenfloraen er i det hele tatt særs tilfredsstillende (du kan også plukke opp fiendevåpen), og legger til rette for at du kan løse gitte situasjoner på din spesialiserte måte – eventuelt løse opp og prøve en ny innfallsvinkel. Kombinert med hjelpen fra dine snikmordere på takene er det bare fantasien som setter grensene for din strategi når det skal kjempes.

Adjø!
Adjø!

På overflaten virker kampene ganske uavanserte og enkle, men dette er mer enn en knappetrykkeorgie. Premisset for en vellykket kamp er å kjede sammen angrep. Det vil si at du går fra fiende til fiende med presise stikk. Da kan du lenke sammen drapene til, i teorien, endeløse rekker. Dette er ikke lett, fordi fiendene oppfører seg ulikt. Noen er offensive, mens noen ikke lar seg treffe uten skitne triks. Da må du ta i bruk blokkering, kontring eller sparking for å lykkes. Med trening kan du bli en skikkelig mester i det meste i Brotherhood, og det gjelder i aller høyeste grad slåssingen også.

Utviklerne bak Assassin’s Creed-spillene bruker mye tid på å gjenskape miljøene vi ferdes i best mulig, og det synes bedre enn noen sinne med det historiske skattekammeret Roma. Selv om handlingen er 500 år gammel er det lett å kjenne seg igjen i spillet for en som har besøkt byen. Her kan du svippe innom Pantheon eller Colosseum, eller kanskje ta en hvil i gresset ved Circus Maximus. Det er så uhyre vakkert og vellaget at det er vanskelig ikke å la seg rive med. På toppen av dette danser byen i lyset fra en dynamisk døgnrytme. Roma om natten er ikke det samme som når solen står høyt på himmelen, byen er enda bedre. Jeg kunne tenkt meg en værmotor i samme slengen, men nå skal ikke jeg blir overstadig grådig.

Lyden holder stort sett det samme høye nivået som det visuelle. Stemmegivningen er jevnt over bra, men jeg lot meg spesielt imponere av Cesare Borgia. I tospann med kurante ansiktsanimasjoner får man frem hvordan denne sinte og patetiske figuren egentlig er. Jeg lot meg i hvert fall fascinere under hans dialoger. Så hjelper det også på at renessansemusikken passer spillet som hånd i hanske, og hever stemningen i spillet ytterligere. Du suges inn, akkurat som du selv skulle vært koblet til Animus 2.0.

Klarer ikke laste video

Kjedelig venting

Det eneste store ankepunktet rundt teknikken er lastetidene. I starten er lasting og avbrudd i handlingen alt for hyppig og masete, spillet bærer preg av å bli litt vel stakkato. Akkurat det kommer seg, men lastetidene synes jeg uansett er hakket for drøye – men de glemmes raskt når du er tilbake i handlingen igjen!

Brotherhood er altså et glitrende produkt når du koser deg alene, men ikke glem at vi får med flerspiller også denne gangen. For en bonus! Oppsiktsvekkende nok bygger man videre på mekanikken i enspillerdelen, det vil si at du må bruke dine evner som snikmorder for å lykkes mot venner og ukjente.

I modusen «Wanted» er du både jeger og byttet. Du har i oppdrag å drepe en av de andre, samtidig som en av de andre har i oppdrag å drepe deg. Bare det utgangspunktet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, i hvert fall. Spenningen er til å ta og føle på, og du kommer ofte helt opp i fienden før han kan drepes. I «Hunter» er én spiller snikmorder, mens de andre skal stoppe ham. Her får morderen med seg flere dobbeltgjengere, som gjør det hele ekstra vanskelig og spennende. Du har også lagbasert spilling, slik som i Alliance. Her er man tre lag, hver med to spillere – der det som i Wanted er snakk om en sirkelkamp i katt-og-mus-stil. Det kan være litt forvirrende, men også hysterisk morsomt.

Spillet er meget variert.
Spillet er meget variert.

Det blir spennende å se hvordan flerspillerdelen, der man også kan utvikle sine egne figurer, vil utvikle seg når massene slipper til. Akkurat nå er det vanskelig å si hvor bra dette kan bli for tusenvis av spillere, men rammeverket fremstår som utrolig bra. Det er variert, pirrer konkurranseinstinktet og meget spennende. For en totalpakke vi får levert med dette spillet!

Konklusjon

Jeg er omvendt, fra en tviler til en siklende fanatiker. Assassin’s Creed: Brotherhood har kanskje en småtreg start, men når ballen først begynner å rulle er det nesten umulig å legge fra seg kontrollen. Her får du varierte og mange oppdrag, som stort sett alltid er interessante og morsomme å gjennomføre. Du kan løse de fleste floker slik du selv vil, og med det våpenutvalget Ezio har mangler det ikke på muligheter. Friløpingen fungerer glitrende og kampene kan være ganske dype om du setter deg skikkelig inn i dem. På toppen av dette får vi en spennende historie med herlig driv, og en flerspillerdel som lover godt når den blir tilgjenglig for alle mann alle.

Skit i flaggermusa Bruce Wayne, Ezio Auditore da Firenze er en rumpesparker av den gamle skole.

Assassin's Creed: Brotherhood kommer i salg torsdag 18. november, for Xbox 360 og PlayStation 3.

Vurdering

Assassin's Creed: Brotherhood

Assassin's Creed: Brotherhood

Kommentarer (37)

Forsiden akkurat nå

Til toppen