ANMELDELSE: Bioshock 2
Anmeldelse

Bioshock 2

Mørkets hjerte

Det er fortsatt liv laga i fallittparadiset Rapture.

Et distingvert skytespill

Bioshock 2 er et spill jeg veldig gjerne vil fortelle alt om. Jeg skal selvsagt ikke gjøre akkurat dét, men opphavet til formidlingslysten er jeg pliktet til å sette ord på. Grunnen til at Bioshock har nådd en høythengende knagg i spillhylla mi er enkel. Det er et skytespill. Det blander variert og god historiefortelling i en unik setting. Det er vakkert å se på, også utover det rent tekniske. Det krever til tider mer taktikk og fiksfakseri enn ren skyting.

Rør om godt og tilsett et lydbilde som besvangrer spillets atmosfære med en ilende stemning av fordums stolthet, og det fødes et distingvert skytespill som passer alle krigstrette dataspillere. Finurligheten ligger i staffasjene, de såkalte plasmidene og «Gene Tonics»; jeg spilte faktisk gjennom halve spillet uten å bruke andre våpen enn det karakteristiske drillboret.

Drillboret er uhyre effektivt i nærkamp, men går kjapt tomt for bensin. Heldigvis kan man utdele lass av skade selv når man er tom, da ved å svinge verktøyet som et vanlig slagangrep. Men grunnen til at jeg greide meg gjennom Rapture med dette enkle redskapet er altså mangfoldet av plasmids og styrkedrikker.

Styrkedrikker gir passive, men permanente egenskaper som for eksempel ildhud, økt hurtighet og mulighet for frostskade via drillen. Plasmids er direkte fremstøt som avfyres gjennom venstrehånda og lar spilleren angripe med ild, elektrisitet, is, insektssvermer, bakterier som framkaller sikkerhetsroboter til å kjempe for en, med mer.

Man får også en mengde håndvåpen å leke seg med, inkludert en slags armbrøst og en portabel mitraljøse. Min spillestil gikk mest ut på å lure fienden med illusjoner, distrahere og få dem til å utslette seg selv, men en ihuga actionfantast vil kanskje velge annerledes ved å oppgradere alle våpnene sine og gå inn i «all guns blazing». Selv om dette ikke nødvendigvis gir meg insentiv til å spille gjennom to ganger, så elsker jeg at muligheten er der.

Hektisk flerspiller

Dagens flerspillermarked er hardt. Kun et utvalg få lykkes og det skal meget til for å vippe storspill som Modern Warfare 2 av pinnen. Bioshock 2 har flerspiller som mulighet, med alt av hva standardmoduser innebærer. Hent flagget har blitt oversatt til hent Little Sister og lagbasert «Deathmatch» har fått tittelen «Civil War». Plasmids spiller rollen tilsvarende «perks» i Call of Duty og progresjonen er basert på erfaringspoeng. Høyere nivå er lik flere plasmids og «Gene Tonics», samt mulighet for å endre utseende på spillfiguren.

Flerspillerkomponenten er absolutt artig og kompetent skrudd sammen, men blir nok ingen stor suksess. Med plasmids susende rundt ørene, påtennbar bensin liggende i pytter rundt på kartene og en liten men merkbar treghet i siktesystemet, blir ting fort overlatt til tilfeldighetene. Bioshock 2 er nok ikke akkurat spillet som kommer til å nå Major League Gaming, men funker fint hvis man er sulten på mer Rapture etter hovedhistorien.

Noen originale grep har Irrational Games gjort – som for eksempel å implementere muligheten til å «forske» på falne motstandere for å få en liten skadebonus – men det er langt på vei nok til å stifte en vedvarende interesse. I teorien har nok Bioshock-utviklerne gjort mye riktig, men, enkelt sagt, stramheten fra andre store skytespill uteblir. Bioshock er jo egentlig ikke et rent skytespill, som jeg tidligere har påpekt.

Konklusjon

I skrivende stund har jeg nærmest fått overdose på Bioshock 2, men det føles ikke som bortkastet tid. Jeg var redd for at fraværet av nysgjerrigheten og spenningen ved noe nytt ville gjøre oppfølgeren til 2007s beste actionspill en smule anti-klimaktisk, men det er heldigvis ikke tilfelle. Utviklerne etablerte med Bioshock et helt samfunn på Atlanterhavets bunn, og nå nøster de videre på fabelen, utvider historien, gir oss svar på hva en Little Sister og Big Daddy egentlig er.

Joda, spillet er ikke uten sine dødpunkter og enkelte vil kanskje kritisere pizzabudtendensene under spillets første timer, men dette er og blir for meg småplukk i skyggen av noe grandiost. Å være kjent med universet er slettes ikke en svakhet, som jeg fryktet, men gir enda bedre grunnlag for å nyte vevens nye tråder. Det forløses mange superlativer fra denne kanten nå, men det er ikke til å unngå: Jeg er nok en gang forelsket i Rapture.

Vurdering

Kommentarer (35)

Forsiden akkurat nå

Til toppen