Anmeldelse

Bloodborne

Du vakre, blodige Yharnam

Bloodborne er noe av det beste du kan få på PlayStation 4.

Sony Cumputer Entertainment

Etter å nesten ha rundet et tresifret antall timer i Bloodborne sitter jeg igjen med en god, men ikke helt tilfreds følelse.

Ikke fordi spillet ikke har levert, men fordi jeg fortsatt føler at jeg har mer å gjøre i spillet. Jeg vil se alt, oppleve alle sjefskamper, kriker og kroker og teste alle våpen. Jeg er fortsatt sulten på mer av det From Software har skapt i sitt seneste spill.

En kald, trist by

Her er noen klipp fra Bloodborne. (Video: Gøran Solbakken, Gamer.no)

Denne lange reisen begynner i byen Yharnam. Der starter man som en puslete mann eller kvinne, utstyrt med to ynkelige våpen og en hel bydel full av fiender som ikke akkurat er gjestfrie.

De første timene er tøffe. Selv om det ikke bærer navnet, er det liten tvil om at dette er et spill som føyer seg inn i rekken etter Demon’s Soul, Dark Souls og Dark Souls II. Alle spillene er utilgivelig nesten på grensen til det latterlige, du kommer til å dø utallige ganger, og selv de enkleste fiendene kan ta livet av deg hvis du ikke følger med hele tiden.

Oppbyggingen av verdenen man befinner seg i bærer også den samme kvaliteten og utformingen på tvers av spillene. From Software er dyktige til å lage intrikate, store områder tettpakket med hemmeligheter og snarveier som knytter det hele sammen på en fascinerende måte.

Ta for eksempel Yharnam, spillets aller første område. Når du starter blir du ledet ganske raskt fram til spillets første lanterne, som fungerer på nesten den samme måten som leirbålene i Dark Souls-spillene. Det er ved disse du står opp igjen når du dør, og det er her du kan komme deg til Hunters Dream, som på en måte fungerer som din egen hjembase.

Hjemmekoslig og varmt.

I starten kjennes det ut som veien fra den første til den andre lanternen er usannsynlig lang. Det å skulle komme seg til bossen uten å sløse med dyrebare kuler og helsesprøyter virker nesten umulig de første gangene man prøver. Men etter hvert som jeg tør å utforske mer av området jeg befinner meg i finner jeg små avstikkere hist og her, som viser seg å åpne en helt ny vei til bossen. Dermed er ikke reisen så lang når jeg dør, noe jeg ganske sikkert kommer til å gjøre, og hele byen knyttes sammen på en helt spesiell måte.

Alle områdene i spillet fungerer mer eller mindre på denne måten. Det som i starten virker nesten umulig viser seg å bli mye mer overkommelige ettersom man lærer seg områdene og fiendene som befinner seg der.

Mange monstre står i veien

Variasjonen på fiendene er også veldig god. Alle områdene har sine særpregede og spesielle fiender, samtidig som noen fiender får igjen på tvers av hvor man befinner seg. Spekteret spenner fra vanlige beboere i byen til svære klynger med grusomme slanger, tilsynelatende utenomjordiske vesener og edderkopper. Selvsagt måtte de ha med svære, ekle edderkopper også i dette spillet.

Og de mange ulike sjefskampene er der spillet virkelig skinner. De er alt fra store, stygge monstre du definitivt ikke vil ha i marerittene dine til små, gamle damer som er enda skumlere. Noen er vanskelige som bare det, mens andre kanskje tas på første forsøk. I min første gjennomspilling gikk jeg faktisk glipp av flere ulike sjefskamper i spillet. Mye av grunnen til det er at jeg unngikk helt bevist å både se og lese noe som helst om spillet før jeg hadde opplevd det selv, og på den måten var det flere områder jeg ikke fant og bosser jeg ikke fikk teste meg mot. Jeg har laget en ny figur med andre typer våpen, og passer nå på å få med meg alle områdene og sjefskampene jeg kan slik at jeg får sett absolutt alt spillet har å tilby.

Mitt lokale bibliotek.

Det som bærer deg gjennom alle disse kampene er et nytt og raskere kampsystem sammenlignet med det From Software har laget tidligere. Det er mer action, og du er mye mer aktiv i Bloodborne. Mye av dette er takket være mangelen på skjold og tung rustning, og et mye større fokus på å hoppe unna og kontre fiendenes angrep. Der man tidligere kanskje hadde gått inn med et skjold hevet og tung rustning så er ikke det engang et alternativ i Bloodborne.
I den ene hånden har skjoldet byttet plass med et skytevåpen. I tillegg til å gjøre skade på fiender kan man også parere fiendene med et godt timet skudd, som i tillegg gjør fiendene sårbare for ekstra skade.

I den andre hånden har man slagvåpenet. Dette kan være alt fra øks til en modifisert spaserstokk. Det som gjør våpenutvalget i spillet spennende er at alle hovedvåpnene har to ulike modi. Ta for eksempel nevnte stokk. Til vanlig er den ganske lik et kort sverd i bruk, med raske og lette slag. Men ved å trykke på L1 forvandles den til en pisk med en adskillig større rekkevidde. Andre eksempler er et enkelt sverd som kan forvandles til en svær tohånds hammer. Byttene har sin egen angrepsanimasjon, og kan brukes midt i andre slagkombinasjoner.

Raskere og bedre

I tillegg til denne vrien på våpenutvalg er også figuren din raskere i bevegelsene. Når man låser siktet på en fiende forsvinner den velkjente kollbøtta for å dukke unna angrep. Da hopper figuren raskt i den retningen du selv vil, og du kan gjøre mange slike manøvre etter hverandre. I stedet for å bare hoppe unna angrep kan man også bruke dette som et angrepsverktøy for å korte ned distansen til fiender.

En av bossene du møter på.

En annen ny ting i kampsystemet er at man kan få tilbake helse man taper. Si at du tar imot et slag fra en fiende. I et kort vindu med tid i etterkant får du tilbake like mye helsepoeng som du gjør skade til fienden. Enda et insentiv til å være aggressiv og frampå i kampene. Er du rask kan det hende du slipper å bruke en helsesprøyte, som du har et begrenset antall av.

Hvis du skulle møte på et område eller en sjef som er litt for vanskelig, så kan du ringe i en bjelle og søke hjelp fra andre spillere. I all hovedsak har jeg ikke hatt problemer med å finne noen som er villige etter ganske kort tid. I kjent From Software-stil er dette imidlertid ikke uten konsekvens. Når du åpner for samarbeid åpner du samtidig for at andre kan invadere verdenen din, og det er ikke alle som har gode intensjoner. Handling og konsekvens går hånd i hånd i Bloodborne, også når det gjelder samarbeid over nett.

De velkjente systemene med å legge igjen beskjeder på bakken til andre spillere er på plass, det samme er også muligheten til å se de siste sekundene før en annen spiller dør. De kan være til god hjelp, eller de kan lure deg til en sikker død. Det er alltid litt usikkerhet knyttet til om en slik beskjed gjør det ene eller andre.

Separate grotter

Ikke så hyggelig som det høres ut som.

En av nyskapningene i Bloodborne er det utviklerne har kalt Chalice Dungeons. Dette er områder og grotter som genereres vilkårlig, og står helt separert fra historien og verdenen forøvrig. Her kan man møte unike bosser, samt plukke opp både våpen og annet utstyr du kan ta med deg videre i hoveddelen av spillet.

Etter hvert som du fullføres et Chalice Dungeon samler du materiale til å generere et nytt område. I likhet med spillet blir også disse vanskeligere jo lenger du kommer, og kan virkelig gi spillerne noe å bryne seg på. Noen av de kan også gjøres enda verre med modifikasjoner som gjør at man for eksempel kun har 50% helse inne i området.

Jeg var litt skeptisk til denne separate måten å spille Bloodborne på, men etter hvert har jeg lære å sette pris på den. Det er gøy å utforske de mange grottene, og slå både kjente og ukjente monstre i ukjente omgivelser. Du kan også dele en grotte med venner og bekjente med en kode, slik at de får oppleve akkurat det samme som deg.

Ytelsen er den ene store svakheten til Bloodborne, og dette har vist seg å være noe From Software sliter med å få til skikkelig. Spillet kan til tider neste hakke seg framover, spesielt i visse områder og hvis det skjer mye på skjermen samtidig. I tillegg er det også altfor lange lasteskjermer i spillet når du skal bytte til et annet område i spillet, eller du dør. Og det kan øke frustrasjonen over dødsfall unødvendig mye når man vet at det kommer 20-30 sekunder med lasteskjerm uten noe annet å se på i etterkant.

Faktisk ganske pent.

Det mest spennende med Bloodborne, og noe jeg enda ikke er ferdig med å utforske, er historien og settingen man befinner seg i. Og måten de velger å fortelle historien på. Her er ingen lange tekstblokker som forklarer alt i klartekst. Du må sy sammen små hint fra dialog med figurer du møter, beskrivelser på gjenstander og kanskje små hint rundt omkring. Også her bruker utviklerne arkitektur og design for å bygge opp under historien på en veldig fascinerende måte. Jeg kan ikke tenke meg mange andre spillselskaper som forteller så lite av en historie, men som samtidig er så gode på formidling som From Software.

Settingen er endret sammenlignet med tidligere nevnte Souls-spill. Det er mer inspirert av steampunk blandet med en god dose H. P. Lovecraft. Det er litt mindre ren fantasi med sverd og drager, og mer gørr, vridde og ekle monstre i Bloodborne. På en måte er det et litt mer voksent spill, med en tydligere og enda mer gjennomgående tematikk enn tidligere spill fra From Software.

Visuelt sett kan man også se disse endringene i miljøene og bygningene man befinner seg i. Yharnam er en mer moderne by med kjerrer og mekaniske porter. Lenger utover i spillet beveger man seg gjennom andre typer miljøer, men det er liten tvil om at dette er en verden som er koblet tett sammen.

Konklusjon

En beskjed fra en annen spiller.

Bloodborne er et fantastisk spill, og uten tvil blant det aller ypperste man kan få til PlayStation 4. Hidetaka Miyazaki og From Software har greid å beholde følelsen fra tidligere spill, men samtidig fornyet og endret på oppskriften slik at det føles nytt og spennende ut.

Det nye kampsystemet er herlig. Tempoet er skrudd adskillige hakk opp, og har en mye mer offensiv og aggressiv driv over seg. De nye våpentypene, der alle våpen har to ulike modi, fungerer veldig godt og kan gi noen spennende kombinasjoner. Selv om utvalget er begrenset sammenlignet med de tidligere Souls-spillene, så har jeg enda til gode å teste og skaffe meg alle typene.

Som alltid holder også område- og nivådesignet høyeste klasse. Måten From Software knytter store områder sammen på, og hvordan de bruker vertikalitet i utformingen sin er rett og slett imponerende. Variasjonen i områdene man besøker er også bra, og alle områdene har sin bestemte stil, samtidig som alt har en rød tråd. Og den tråden er historien, til tross for den minimale informasjonen man greier å skaffe seg i verdenen.

For min del kom lasteskjermene til grei nytte for å tenke over alternative måter å bekjempe fienden som drepte meg på, og når jeg endelig stod opp igjen gikk jeg på igjen med nytt mot, gang etter gang.

Det er ingenting som slår følelsen av å endelig beseire en vanskelig fiende i Bloodborne. Den euforiske lettelsen over å endelig overkomme noe som kjentes helt umulig ut for bare en kort time siden er fantastisk. Det er nesten som et dop, og suget etter denne følelsen kommer til å henge ved meg i mange måneder fremover.

Har du ennå ikke snust på From Softwares forrige spill bør du gi det en sjanse.
Dark Souls II fikk toppscore her på Gamer.no i fjor »

9
/10
Bloodborne
Det er ingenting som slår følelsen av å endelig beseire en vanskelig fiende i Bloodborne.

Siste fra forsiden