Ett rike, ett folk
Civilization V har sentralisert mange elementer som tidligere hørte til de individuelle byene. Det viktigste eksempelet er folkehumøret. Som i tidligere spill er det viktig å holde innbyggerne dine fornøyde, men dette skjer ikke lenger i de individuelle byene. I stedet har du ett enkelt tall som representerer humøret til innbyggerne dine. Tallet går ned når du bygger nye byer og får nye innbyggere, og opp når du får tilgang til luksusressurser og gir folket ditt tilgang på fritidsaktiviteter (for eksempel ved å bygge et sirkus i en av byene dine – det spiller ingen rolle hvor).
Dette er en forenkling, men det er en forenkling som fungerer godt. Det er fortsatt like viktig som før å holde folket fornøyd, men spillet er ikke like pedantisk i forhold til hvordan du gjør det. Når det er sagt, synes jeg det nye systemet er litt for opptatt av å straffe deg for å ekspandere, spesielt i den tidlige delen av spillet. Hvis du er for glad i å bygge nye byer havner du lett i et uføre det er vanskelig å komme ut av, for om folk er sure går både produktivitet og fruktbarhet dramatisk ned, i hele imperiet.
Jeg elsker å utvide riket mitt – det er i mine øyne noe av det morsomste med hele Civilization-konseptet. Serien har alltid forsøkt å tøyle ekspansjonstrangen min, blant annet ved hjelp av korrupsjonssystemet (som nå er borte), men Civilization V går i mine øyne ett lite skritt for langt. Er du i en krigssituasjon straffes du ytterligere, med ekstra humørstraff i okkuperte byer. Moralen er kanskje at man bør tenke seg om to ganger før man begynner å leke Hitler, men det er slett ikke alltid man velger konflikten selv.
Farvel til religionskrigene
Religion og styresett er også fjernet fra Civilization V, til fordel for noe som kalles «policies». De er rett og slett en stor samling unike bonuser, i åtte forskjellige kategorier, som du låser opp ved å samle kulturpoeng. Et eksempel er frihetkategorien, som i seg selv gir deg raskere produksjon av nybyggere, og inneholder «policies» som republikk, som gir ekstra produksjon i byene.
Den største fordelen med «policy»-systemet er at det lar deg skreddersy riket ditt i langt større grad enn religionene og styresettene fra Civilization IV tillot. Valgmulighetene er mange, slik at du virkelig kan forme riket ditt slik du ønsker det selv. Ulempen er at valgene du tar er endelige. I tidligere spill kunne du endre styresett om situasjonen krevde det, og dette har du ikke lenger noen mulighet til. Akkurat det synes jeg er litt rart.
Et interessant tillegg til spillet er bystater, som er små nasjoner som starter med én enkelt by, og aldri har noen ambisjoner om å bygge eller erobre flere. Disse kommer i flere forskjellige typer, og om du blir venner med dem får du ulike fordeler. Det å bli venn med en kulturell bystat gir deg ekstra kulturpoeng hver tur, mens det å for eksempel bli venn med en militaristisk stat gir deg en ny enhet ved jevne mellomrom. Bystatene kan også være allierte, som gir deg tilgang på deres lokale ressurser samtidig som de kan hjelpe deg i kriger.
Interaksjon med bystatene er imidlertid ikke så spennende som jeg hadde håpet. De gir ved jevne mellomrom ut oppdrag som du kan velge å løse, for å få bonus i forholdet med dem. Men det du sannsynligvis kommer til å gjøre mest, er rett og slett bare å bestikke dem. De ender med andre ord lett opp som en fast utgiftspost som gir deg stabile fordeler så lenge du har råd.
Samtidig er bystatene et element jeg har blitt mer og mer glad i. I starten så jeg på dem som rene hindringer i veien for min egen ekspansjon, men etter hvert begynte jeg å sette større og større pris på mulighetene de tilbyr, og dynamikken de tilfører spillet.
Bystatenes ulike fordeler kommer for eksempel veldig godt med. Med et par gunstige allianser kan du faktisk få bystatene til å produsere en fullgod hær for deg – fryktelig hendig hvis du vil konsentrere deg om andre ting. Men hvis du har investert mye i vennskapet med en bystat, og en motspiller erklærer krig mot den, hva gjør du da? Og for mer krigerske sivilisasjoner kan bystatene være fine mål for ekspansjon når du ikke vil hisse på deg de større naboene dine.
Diplomati, enten det er med bystater eller datamotstandere, er generelt ikke spillets sterkeste kort. Vi har fått færre muligheter enn sist (det er blant annet ikke lenger mulig å bytte kart eller teknologi), og ting virker ofte litt diffuse. Hva gjør egentlig en «pact of secrecy»? Tilsynelatende ingen ting. Datamotspillerne virker dessuten mest interessert i å mele sin egen kake, uansett om det er klokt eller ikke. Genuint og langsiktig samarbeid er de sjeldent interessert i.
Det også mulig å spille i flerspillermodus, hvis du vil ha mer interessante motstandere å bryne deg på. For øyeblikket støttes kun nettspill og LAN-spill, noe som er veldig trist for en «hotseat»-tilhenger som meg selv (forgjengerens muligheter for flerspiller på én maskin har gledet meg i mange, mange timer). Til gjengjeld fungerer det knirkefritt å spille mot andre over nettverk. Min største innvending er at siden alle tar turene samtidig, i sanntid, lønner det seg noen ganger å være rask på avtrekkeren. Dessuten kan det være litt vanskeligere å følge med på hva som skjer, fordi man ikke får se animasjonene mellom turene.
Konklusjon
Jeg har lyst til å si utrolig mye om Civilization V, og jeg kunne sikkert brukt ti ganger så mye tid på å diskutere utviklernes mange valg og spikke fliser. Som en stor tilhenger av serien har jeg sterke meninger om det meste, og er en svært kresen forbruker. Men det er ikke til å komme unna at Civilization V er et kremspill. Det er lett å lære, men leverer mengder av dybde og muligheter for både taktikk og strategi. Du må prioritere, du må ta vanskelige valg, og du må rett og slett tenke.
Jeg elsker fortsatt Civilization IV, men selv om det har sine områder hvor det i mine øyne fortsatt er overlegent, tror jeg neppe jeg kommer til å gå tilbake til det. Civilization V, derimot, kommer jeg til å spille om og om igjen. Jeg har blitt mer og mer glad i spillet etter hvert som jeg har brukt tid på det, og jeg gleder meg til å se hvordan det kommer til å utvikle seg. Sid Meiers team hos Firaxis har gjort det igjen, og tidenes beste strategispillserie har fått et glimrende tillegg.
