Anmeldelse

Dead Rising 3

Et zombiespill til å le av

Dildovåpen, hestekostymer og frihetskjempende kosebamser i Capcoms nyeste.

Microsoft Studios

De japanske ringrevene i Capcom er kjent for mange ting, og ved siden av Mega Man og spektakulære slåssespill, har de også rykte på seg for å lage spennende zombieeventyr. Resident Evil stod lenge som et symbol på selskapets makt innenfor zombiesjangeren, men siden unnfangelsen av Dead Rising i 2006 har det foregått et aldri så lite maktskifte blant de vandøde. Med humor og galskap tok Frank Wests eskapader brodden av død og bedervelse, og mange lot seg begeistre over den helsprø massakreringen.

Syv år senere står spill nummer tre i serien klar, og som et av de mest profilerte spillene ved lanseringen av Xbox One er vel Capcom nødt til å levere storslåtte saker på Microsofts nyeste?

Ingen utvei

Harry Wong, en av de mange gærningene man kan risikere å møte.

Det er den samme gamle visa som gir gjenlyd i det fjerne når en epidemi bryter ut, og alle mennesker forvandles til udøde krapyl. Sa jeg alle? Det medfører selvfølgelig ikke riktighet, for du er jo ingen zombie – det skulle tatt seg ut. Nei, du er Nick Ramos, en tidligere bilmekaniker som nå ser seg nødt til å slakte vandøde på heltid. Han har funnet seg til rette i den postapokalyptiske byen Los Perdidos, som for ordens skyld er sperret av for å holde zombiene samlet på ett sted.

Spillet begynner idet Nick prøver å snike seg ut fra denne syndens utgave av Los Angeles, men spillutviklerne vil det annerledes, og man blir raskt sparket tilbake til sentrum for å knerte eklinger mens man leter etter en vei ut av byen. Det som følger er en kavalkade av masseslakting, uefne plottpunkter og en klokke som tikker ned til det uunngåelige smellet som markerer enden på visa og slutten på spillet.

Som i de to første Dead Rising-spillene er det nemlig en tidtaker også her, og ifølge den har man nøyaktig syv dager på å komme seg ut av byen før en korrupt regjeringsmakt bomber den sønder og sammen. Man får ikke utdelt syv virkelighetsdager, men spillet gir deg likevel mer enn nok tid til å gjøre hva du enn måtte ønske i Los Perdidos. Det blir litt verre hvis man velger spillets marerittaktige vanskelighetsgrad, hvor tiden løper ut flerfoldige ganger fortere, men har man lyst på en utfordring er nok det rett sted å gå.

Dødsstygg.

For oss som liker en mer avslappet spillopplevelse, får man lov til å gjøre stort sett hva man vil, i sitt eget tempo, på de andre vanskelighetsgradene. Alternativt kan man slå seg sammen med en annen spiller via internett og takle kampanjen som en vaskekte duo. Dette legger opp til en del kaotiske sammenstøt og enda mer hysteri enn vanligvis, men det er overraskende morsomt å løpe rundt med en annen gærning, og da helst en god kompis.

Gammel grafikk

Los Perdidos er et relativt stort sted, med mye å gjøre, og ved første øyekast er det lett å bli overveldet – med tusener av zombier på skjermen samtidig er dette nesten ikke til å unngå. For ja, Dead Rising 3 er et teknisk avansert spill, og den ekstra maskinkraften utviklerne har fått fra Xbox One har de skyflet mot et motto som sier «Jo flere zombier, jo bedre». Spillet går sine forgjengere, og alle andre zombiespill på markedet en høy gang på dette punktet. Gatene er fullstappet av vandøde i forskjellige størrelser og fasonger, og man går aldri tom for ting å drepe (igjen).

All the pretty faces.

Dette er vel og bra, men samtidig har det grafiske fått lide. Spillets grafikk er rett og slett ikke særlig imponerende, og til å være et av lanseringsspillene på Xbox One er Dead Rising 3 skuffende likt de spillene vi allerede har fått servert på PlayStation 3 og Xbox 360 i flere år nå. Grafikk er ikke nødvendigvis alt, og med godt design kan de fleste spill hente seg inn fra et ellers labert utseende. Men også her skuffer Capcom, for monstrene er kjedelige, byen er grå og trist, og hovedpersonene er stort sett svært stutte.

Det finnes et par nevneverdige unntak, og blant disse finner vi spillets psykotiske sjefsfiender. Dette er parodiske og stereotypiske figurer som har mistet vettet i etterkant av apokalypsen, og nå er de fast bestemt på å være så latterlig gale som det overhodet går an. Vi får blant annet hilse på den groteskt feite Darlene, som okkuperer en lokal restaurant, kjører rundt i en rullestol, spyr på deg og slår fra seg med en komisk stor skje.

Det finnes totalt tretten slike fiender, og hver og en av de bidrar med særegenhet og humor, egenskaper som, når alt kommer til stykket, er spillets sterkeste punkter.

Useriøst

Dead Rising 3 er ikke et spill man skal ta seriøst – dette blir smertelig klart bare et par minutter inn i spillet, når to figurer blir angrepet av zombier, og min eneste reaksjon er hjertelig latter. Historien i spillet er ganske lettfattelig, og dette er typisk b-film-materiale, med små doser av kjærlighet og kvasidrama blandet sammen med et tullete komplott og litt attåt. Det er fryktelig teit til tider, preget av småirriterende påfyll og banale figurer, men det funker til sitt bruk.

Naturhistorisk museum har mange overraskelser på lur.

På den andre siden av tullespekteret finner man Nicks mange kostymer. Rustning, boksedrakt, smoking, miniskjørt og tennisantrekk er bare en brøkdel av de mange klesdraktene man kan hoppe inn i og bære med stolthet, både mens man spiller og under filmsekvenser. Dette er forøvrig enda en av grunnene til at man ikke kan ta handlingen seriøst, dramatikken forsvinner liksom litt når hovedpersonens krokodilletårer skjules av en diger hestemaske.

Dead Rising 3 har også mange spennende våpen, og her har utviklerne virkelig gått mann av huse for å overgå hverandre i galskapskåringen. Så godt som alle løse gjenstander man finner kan brukes som våpen, fra pumpehagler og middelaldersverd til parasoller og behagelige lenestoler (det er det står). De vandøde reagerer ulikt på de forskjellige våpnene, og i utgangspunktet er dette meget streite saker.

Men så får man evnen til å kombinere ulike gjenstander for å skape unike spesialvåpen, og en helt ny verden av muligheter åpner seg. Slå sammen en teddybjørn og et maskingevær for å lage «Freedom Bear», en helautomatisk snakkende bamse som kan drepe utyskene for deg; en propantank og litt motorolje gir deg vaskekte napalm, og finner du en mikrobølgeovn sammen med et bilbatteri kan du skape en maskin som skyter ut elektriske dødsstråler. Våpenkombinasjoner ligger strødd rundt omkring i byen, og siden alle våpen går i stykker før eller siden er variasjon et velkomment krav.

Mecha Dragon er et av mange kombovåpen.

Og før man vet ordet av det hopper man stupende inn i zombiemengden, med begge de brennende boksehanskene først. Nick kan slå og sparke fra seg med stor enkelhet, og med de barskeste våpnene er det en spennende lek å knerte de hjernedøde - dette til tross for at styringen stadig føles litt stiv og kronglete.

Konklusjon

Frihet med stor F. Og stor bamse.

Dead Rising 3 er et godt og helsprøtt zombiespill som ikke tar seg selv så altfor seriøst. Capcom fortsetter med andre ord i den samme tralten de har hatt de siste syv årene, og nå som den gang er det to ting som gjelder: mange zombier og morsomme våpen. Denne gangen er zombiene flere takket være kraften i Xbox One, men som et resultat lider grafikken. Det ser ikke ut som et nestegenerasjonsspill. Et småkjedelig og grått design hjelper heller ikke.

Våpnene er på sin side kreative og fargerike, og alt fra en slegge/sag-kombinasjon til en løvblåser som fyrer av dildoer, bidrar med litt ekstra humor og særegenhet. Spillets sjefsfiender og Nicks kostymelager hjelper også langt på vei, og det er først og fremst bare morsomt å spille Dead Rising 3, til tross for en teit historie og litt stiv styring.

7
/10
Dead Rising 3
Helsprø zombieslakting med en teit historie og enda teitere våpen.

Siste fra forsiden