Anmeldelse
(Bilde: Naughty Dog)

Du får gåsehud når rulleteksten kommer

The Last of Us er et spennende, drivende og følelsesladd eventyr.

Helt siden avdukingen i desember 2011 har det vært knyttet høye forventninger til Naughty Dogs nye spill, The Last of Us. Utvikleren prøver seg nå på noe mer mørkt og følelsesdrevet, etter tre storslagne og heseblesende spill i Uncharted-serien. I mai fikk min kollega Marius teste en demo av spillet, og satt igjen med en positiv opplevelse av den lille smakebiten han fikk. Selv har jeg nå fullført hele historien, og satt igjen med gåsehud da rulleteksten til slutt gikk ned skjermen.

Skrekk og gru

Før jeg satte i gang med spillet var jeg redd det skulle bli en ganske ekkel og uggen affære. Frykt ble virkelighet da jeg presset meg gjennom åpningssekvensen, som er så gyselig at den ikke hadde vært malplassert i en god skrekkfilm. Mens flimrende bilder av forvirrede mennesker og kaos ruller over tv-skjermen, befinner jeg meg alene i et tomt hus. Gatene er fulle av mennesker som prøver å flykte fra den farlige krisen – mennesker infisert av et virus som gjør de blir aggresive og voldelige. Bygninger er i brann, og jeg prøver å komme meg til hovedveien mens stresset raser og folk blir bitt og faller fra rundt meg. En ganske brutal og uventet vendig setter punktum for åpningssekvensen.

Joel og Ellie.
Joel og Ellie.

Tjue år senere blir vi kjent med Joel, hovedpersonen i historien. Han klarte å flykte da infeksjonen brøt ut, og har slått seg sammen med ei tøff dame som heter Tess. Paret gjør sitt beste for å overleve, og befinner seg nå i en av militærets karantenesoner som ble opprettet etter utbruddet. Det tar ikke lang tid før ting fører til at vi må ut av denne sonen og gjøre et oppdrag for ei gruppe som kaller seg for «The Fireflies». Byttehandelen er at vi får våpen, gitt at vi klarer å transportere noe for de til en annen by. Det høres jo greit ut, til det viser seg at denne «pakka» er ei tenåringsjente som heter Ellie. Etter lange diskusjoner tar vi noe motvillig oppdraget, og begir seg ut til området utenfor karantenesonen.

Villmarken kaller

Ute i villmarka er det den sterkestes rett. Her kommer ikke militæret til unnsetning, og vi må klare oss med ressursene vi finner og vår overlevelsesevne. Skogen er en sterk kontrast til den sammenraste og ødelagte byen vi kom fra, og Ellie fryder seg over dyrelivet og de frodige plantene som er rundt oss. Hun ble født lenge etter utbruddet, og har aldri vært utenfor byen før.

En ødelagt verden.
En ødelagt verden.

Ellie har helt rett, for grafikken her er virkelig vakker. Solglimt gjennom bladene til høye trær, kaniner som løper langs stien og over små bekker og ekorn som piler oppover trær var bare noen få ting jeg la merke til mens vi ruslet gjennom skogen. Det er stor detajlrikhet her, og det føles bra å å ta en pust i bakken og sette pris på det. Dessverre tynger nødvendigheten av å overleve, og vi må ile videre.

Det tar ikke ang tid før vi snubler over de infiserte menneskene. Infeksjonen er en fæl sopp som sprer seg i hjernen, og desto lenger de har vært infisert, desto verre blir det. De som akkurat har blitt infisert er kvikke, kan se deg og kalles «løpere». Om infeksjonen har fått spre seg litt lenger blir derimot hele hodet mutert, som gjør at de mister synet. I stedet bruker de da en klikkelyd som et slags ekkolodd for å lokalisere deg. Denne typen naturlig nok for «klikkere», og er vanskeligere å få has på.

Snik eller slakt

Det går for seg.
Det går for seg.

Du er heldigvis utstyrt med noen hendige verktøy for å kunne likvidere de infiserte, og et av de viktigste er Joels hørsel. Hørselen gjør at Joel kan ane omrisset av fiendene gjennom vegger, slik at du kan planlegge ditt neste trekk. Hvordan du vil gå frem er egentlig opp til deg – du kan snike deg rundt fiendene eller løpe ut og leke Rambo. Det er likevel slik at du har begrenset tilgang på ammunisjon og våpen, så her teller hvert eneste skudd. Du får nye våpen underveis, men ammunisjon er det heller lite av.

Jeg favoriserte ofte snikemetoden, og kom i noen basketak med fiendene jeg klarte å overrumple. Du kan kvele de, eller lage deg enkle kniver som du dreper de raskere med. Mursteiner, flasker og jernrør som ligger strødd fungerer også som våpen, men disse blir etter hvert ødelagt og da må du finne nye.

I tillegg får du etter hvert muligheten til å lage både molotovcocktailer og spikerbomber, som er gode verktøy å ha i arsenalet. Det gir muligheten til å drepe flere fiender samtidig, og samle de på ett område slik at man kan snike seg rundt. Likevel er det slik at komponentene som må til for å lage disse ikke ligger strødd over alt, så det må brukes sparsommelig. Jeg syns dette bidro til følelsen av at du må kjempe for å overleve, og for å bruke de få ressursene du har til rådighet på en smart måte.

Noen ganger er det enkle det beste.
Noen ganger er det enkle det beste.

Brutal kamp

Du har valgmuligheter når det gjelder måten du tar ut fiender på, men ellers er alt forhåndsbestemt. En rekke hendelser skjer uansett hvordan du går frem, men det bidrar til et godt driv og høy spenning hele tiden, så jeg syns ikke det var noe problem. Du får likevel muligheten til å utforske noe, men det er mest for å samle gjenstander, ammunisjon og oppgraderinger til våpen. Utforsking kan også gi små snutter med informasjon som gir mer innblikk i hva som faktisk skjedde i etterdønningene av infeksjonsutbruddet.

Når jeg kvitter meg med fiender er det rått og brutalt. Blodet spruter, og Joel slår til som om det gjelder liv og død. Det er ikke bare de infiserte som har onde hensikter, noe som fort blir tydelig når jeg kom lenger ut i villmarka. Her er det folk som er ute etter alle ressursene de kan få, og de er ikke redd for å drepe for å oppnå dette. Det at jeg slåss mot både menneskelige og infiserte fiender føles som en reell representasjon av et miljø som dette. Alle er ute etter å overleve og beskytte sine egne, koste hva det koste vil.

De infiserte liker ikke ild.
De infiserte liker ikke ild.

Det varierte utvalget av fiender og de ulike arenaene de befinner seg på er god, og jeg føler meg utfordret hver eneste gang jeg treffer på ondsinnede. I tillegg spenner historien over alle årstidene, noe som gir både fordeler og ulemper i kamp. Det å snike seg rundt i en snøstorm gir god dekning, men betyr også at jeg plutselig kan bli bitt i nakken av en fiendesnik. Heldigvis kommer det en slags truende lydeffekt når noen er i ferd med å oppdage meg, og da er det bare å komme seg i dekning umiddelbart.

Tidvis er en del av møtene med fiender vanskelige og frustrerende, men jeg syns det var helt greit at mine mange dumheter ble straffet med at jeg måtte begynne på nytt fra forrige sjekkpunkt. Når jeg endelig klarte å snike eller slakte meg forbi fiendene var det desto mer givende.

Følelser i sving

Om man stripper ned spillet til det mest grunnleggende, er det først og fremst forholdet mellom Joel og Ellie som står i fokus. Dynamikken mellom de to er ikke så ulik den i Telltales zombieeventyr The Walking Dead fra i fjor, uten at jeg skal røpe for mye. De to kumpanene ser mye fint mens de er ute og reiser, og Ellie slår gjerne av en prat med Joel om trivielle ting. Det blir som en slags flukt fra det fryktelige som foregår rundt de, og gir det lille ekstra når du har rolige transportetapper mellom møter med fiender.

De små detaljene i spillet er virkelig imponerende. Alle skilt er lesbare, vegger er skriblet ned med skremmende beskjeder, og inne i hus ligger det små brev og notater fra folk som ikke klarte seg. Ellie begynner gjerne å prate med meg om disse tingene, og det føles som jeg er ute og rusler med en fargerik personlighet som føles ekte, sårbar og tøff. Et eksempel er en platesjappe vi går forbi på veien. Her er det mulig å kjenne igjen kjente platecover, og Ellie begynner å nynne gitar-riff i bakgrunnen mens du undersøker stedet.

Stemningsfullt

Lyden hjelper til med å sette stemningen.
Lyden hjelper til med å sette stemningen.

Et nydelig lydspor bidrar også til å sette stemningen, mye på grunn av den Oscar-vinnende filmmusikkomponisten bak blant annet Brokeback Mountain og Babel som har laget vakre melodier til historien. Melankolske, gitardrevne melodier driver de filmatiske sekvensene, og bidrar til å sette følelsene i sving. I de mer ekle sekvensene er det derimot mangel på musikk, og du hører kun lyden av deg selv og skoene dine som tråkker hardt på veien. Hvert eneste pistolskudd gjaller i veggene, og jeg undrer meg over hvor mange luskende beist som snapper opp lyden og begynner å bevege seg mot meg. Balansegangen mellom stillhet og musikalske innslag gjøres helt perfekt, og gir riktig stemning til de ulike sekvensene du spiller deg gjennom.

Historiedelen tok meg med på en spennende reise i en ugjestmild verden der det ikke er lett å vite hvem du kan stole på. Infeksjonen har forvandlet mange, men det er ikke bare de som har onde hensikter. Medmennesker fremstilles som dyriske og nedrige i en verden der behovet for å overleve er i fokus. Til tider er nesten de menneskelige fiendene mer skremmende og onde enn de infiserte, og man mistet håpet om å finne hjelp og medfølelse.

Joel og Ellie finner trøst i hverandre, og det er et sterkt forhold de utvikler på tross av forferdelige ting de har sett og gjort, som de bærer med seg videre. Joel er en alvorlig mann, mens Ellie er mer naiv og tøysete selv om hun skal virke tøff. De to har en del følelsesladde sekvenser, og det skal godt gjøres å ikke la seg påvirke av det. Ansiktsutrykkene i de mange filmatiske sekvensene i spillet er så godt skildret at jeg fikk både tårer i øynene, gåsehud og medfølelse for de ulike skjebnene jeg møtte på veien. Grafikken her er helt fantastisk god, og det er veldig lett å leve seg inn i historien og kjenne hele karusellen av følelser på kroppen.

Flerspillerdelen byr på en del moro.
Flerspillerdelen byr på en del moro.

Spille på lag

Når du har kommet deg etter frykten og følelseskaoset i historiedelen, kan du leke med andre på nett i flerspillerdelen. Det er enkelt lagt opp og består av to ulike modi der den ene går ut på å spille på lag, mens den andre er alle mot alle.

Lagmodusen «supply raid» går ut på at du først velger et lag. Målet er å samle inn nok ressurser til å brødfø gruppa di, samt unngå spredning av infeksjon. Du kan ta på seg ulike type roller, for eksempel skarpskytter, angriper eller helbreder. Alle rollene har forskjellige fordeler i runden, men du kan også velge fordeler og skape sin egen rolle om du ønsker det.

Det er en del av de samme mekanikkene med å bruke hørselen og lage hendige gjenstande som går igjen her. Det å samle ressurser til å lage bomber, molotovcocktails eller oppgradere våpen er nemlig essensielt for å få overtaket på fienden. Du starter med et minimum av våpen og ammunisjon, men dette kan oppgradere underveis når du dreper fiender eller helbreder skadde lagkamerater.

Det er forskjellige roller å velge i.
Det er forskjellige roller å velge i.

Hvert lag har tjue liv på deling og når disse er tomme er kampen over. Alle oppgraderinger og ting du lager kan kun brukes i én runde, og blir ikke videreført til neste kamp. Det er derfor viktig å bruke alle ressursene man har til rådighet for å komme helskinnet ut av det. I tillegg er hørselsystemet et godt verktøy som kan gi deg oversikt over hvor fiender befinner seg når de er i bevegelse eller fyrer av våpenet.

Hver kamp teller som én dag, og du får en oppdatering av hvordan det går med gruppa di etter hver fullførte kamp. Etter hvert får du også oppdrag du kan utføre for å få fordeler som kan brukes for å gi deg overtaket i en kamp. Disse kan blant annet være å helberede et gitt antall lagkamerater, drepe et visst antall fiender med bomber eller snikmyrde fiender.

Moro, men det frister mer å spille historien igjen.
Moro, men det frister mer å spille historien igjen.

I modusen «survivor» velger du også lag, men her har du ikke mange liv å gå på. Om du dør så er du ferdig for den kampen, og får ikke prøve igjen før neste runde. De samme premissene med oppgraderinger og ressurser gjelder her, men det er fortere ferdig enn den andre modusen. Her skal man i utgangspunktet spille over sju runder, men det hel kan være over på bare fire runder. Det å kommunisere med de på laget ditt er vel enda viktigere her, og jeg foretrakk «Supply raid» som er en mer uformell og tilgivende måte å spille på.

Flerspilleren er et morsomt lite tillegg, men jeg ser ikke for meg at det er noe jeg kommer til å spille i ukesvis fremover. Det hjelper nok sikkert å finne kompiser man kan spille «supply raid» med, og jobbe mer strategisk for å beseire fienden. For min del er det mer fristende å bruke tid på en gjennomspilling nummer to av historiedelen. Det er nemlig mulig å begynne på en «new game plus», og samle opp alle de ulike samlegjenstandene og annet man gikk glipp av i første omgang. I tillegg kan jeg prøve å utfordre meg selv ved å spille på en annen måte, for eksempel ved bare å snike meg rundt usett.

Konklusjon

Joel og restene av verdenen.
Joel og restene av verdenen.

Naughty Dog har klart å skape et spennende, drivende og følelsesladd eventyr som jeg storkoser meg med. Det er fullt av sterke og gode figurer, fantastisk stemmeskuespill og nydelig grafikk som jeg ble helt målløs av. Til tider kunne jeg nesten ikke skjønne at jeg satt og spilte et spill, for jeg levde meg så inn i det. Det kan sies at tematikken kanskje er noe oppbrukt, men jeg lot meg trollbinde av en velskrevet historie som hadde nok vendinger og sjokkerende hendelser til å holde meg på pinebenken mange ganger.

Et variert utvalg av fiender, både menneskelige og infiserte, byr på mange utfordringer i løpet av ferden. I min gjennomspilling måtte jeg bruke ulike strategier, og alle ressursene jeg fant var jeg nødt til å spare på og få så mye som mulig ut av. Ressursmangelen føler jeg gir troverdighet til historien, og det bidrar til å gjøre meg mindre skjødesløs slik at jeg planlegger mine neste trekk med omhu. God kunstig intelligens hos fiendene gjør det ofte vanskelig å forutse bevegelser, og jeg måtte prøve og feile for å komme meg videre. Det er godt med slike utfordringer, og veldig givende når jeg endelig kommer meg forbi.

De siste.
De siste.

Flerspillerdelen er grei underholdning, men jeg ser ikke for meg at dette er noe jeg vil bruke så mye tid på. Da frister det mer å begi seg ut på eventyret igjen, og teste ut andre strategier og samle opp gjenstander og brev jeg ikke fant i første runde.

Det som imponerer mest i The Last of Us er Joel og Ellie. Jeg følte jeg ble godt kjent med det fascinerende tospannet i løpet av våre femten timer sammen. Dynamikken og forholdet mellom de to er fantastisk å oppleve, og det er umulig å ikke la seg påvirke når historien går mot slutten. De opplever begge mange forferdelige ting, men på tross av dette klarer de å knytte sterke bånd og tillit til hverandre. Alle de hyggelige samtalene Joel har med Ellie ga meg et snev av håp i dystre tider, og jeg gleder meg allerede til å treffe de igjen.

Vurdering


The Last of Us PS3 PS3 9/10 PS4 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. juni 2013
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Sony Computer Entertainment
  • Utvikler: Naughty Dog

Beste priser

På lager 195,-
Ikke på lager 278,-
På lager 349,-
Ikke på lager 599,-

Kommentarer (119)

Forsiden akkurat nå

Til toppen