Etter om lag femti timer i Fallout 4 har jeg sett en av spillets avslutninger, men det er ikke over av den grunn. Jeg har ikke gjort i nærheten av alt som kan gjøres, og jeg gleder meg stort til å fortsette. Dette spillet er til Fallout 3 hva Skyrim var til Oblivion. Men det er ikke bare Skyrim med skytevåpen. Det er så mye mer.
Når Bethesda Game Studios slipper et nytt spill er det en global hendelse. Det går lang tid mellom hver utgivelse, og på den tiden rekker folk å bli sultne på nye spill. Så snart Skyrim ble sluppet i 2011 begynte folk å spørre etter nytt Fallout. Ryktene begynte å gå. Det er ikke til å stikke under en stol at mange ble entusiastiske da Fallout 4 ble avslørt. Den såkalte «hypen» var stor.
Kunne spillet virkelig leve opp til de skyhøye forventningene som har kumulert de siste syv årene? Vel, med sine forbedringer, itereringer og en god dose nostalgi, er Fallout 4 akkurat det jeg hadde håpet på. Pluss litt til.
LES OGSÅ: Joda, Fallout 4 har noen sære «glitcher»
Velkommen til The Commonwealth
Tradisjon tro blir du, etter en liten introduksjon, kastet ut i Fallout 4s enorme verden. I Fallout-universet har statene nord-øst i USA forent seg under navnet The Commonwealth, og i hjertet av The Commonwealth ligger Bostons ruiner. I Fallout 3 går jungeltelegrafen om den myteomspunne regionen, og dets framskritt i robot-teknologi.
Med det i tankene var det spennende å spille gjennom spillets hovedhistorie, som lett er den beste historien Bethesda har levert. De delene av historien som er mest interessante minner om en Philip K. Dick-bok, og jeg skal la være å prate mer om det – tittelen på anmeldelsen sier det du trenger å vite.
Når det er sagt, vet vi alle at det ikke er historien i seg selv som er grunnen til at man kjøper et Bethesda-spill. Den store åpne verdenen er stjernen. Og for stjerne det er.
Fallout 3 hadde et problem som gjorde at mange ble lei underveis. Spillet var så godt som ensfarget. Med mindre du likte brunt og grønt ufattelig godt, hadde du et problem med fargepaletten. Dette har blitt tatt til etterretning opp og ned i mente i Fallout 4.
The Commonwealth er full av rike farger og ufattelig god variasjon i omgivelser: Fra bebodde byer, gjennom store ødelagte nettverk av motorveier, til sumper og kystlinjer og utallige grotter og «Vaults» å utforske. Her er det nok å velge av i time ut og time inn.
Du kan gå gjennom Bostons enorme ruiner uten å laste inn nye bruddstykker slik Washington D.C. var i Fallout 3. Byen er mye mer interessant, med historiske landemerker, høye skyskrapere bebodd av supermutanter og det som verre er, og selvfølgelig Diamond City – menneskets store tilfluktssted bak Fenway Parks høye betongvegger.
Bedre skyting og farligere fiender
Du blir introdusert til spillets utallige mekanikker og funksjoner relativt tidlig. Her er det mye nytt, og Bethesda har innsett at det er lurt å dekke alt så tidlig som mulig, slik at spillere har en viss forståelse for spillets verktøy før de kaster seg ut i The Commonwealth.
Fallout 4 har fått en betraktelig oppussing på skytefronten. Det er meget kompetent som skytespill, i motsetning til forgjengeren. VATS, eller Vault-Tec Assisted Targeting System, er tilbake som et taktisk supplement til kampopplevelsen. Med VATS kan du justere ned tiden, og velge ut kroppsdelene du vil angripe. I Fallout 3 var VATS en nødvendighet, mens denne gangen er det mer som en tilleggsfunksjon, da skytingen er veldig god i utgangspunktet. Jeg brukte VATS ofte, men mer fordi jeg ønsket å gjøre det, ikke fordi jeg måtte. De gangene jeg ikke brukte VATS, var det alltid en positiv overraskelse å bli mint på hvor utrolig god skytefølelsen er.
Spillet har myriader av fiender å bekjempe. Mange klassiske fiender som Feral Ghouls, Deathclaw og Mirelurk er tilbake, denne gangen raskere og dødeligere enn før. Den forbedrede skytingen gir rom for mer utfordrende fiender. Det kan bli ganske intenst, men alltid svært tilfredsstillende, i kampens hete.
I tillegg til de vanlige fiendene kan man finne legendariske varianter, som dropper unike våpen og rustninger når du dreper dem. Jeg opplevde ofte at jeg endret spillestil, fordi jeg likte så godt det jeg plyndret av de døde legende-fiendene.
Du er spesiell!
Som et hvert rollespill har Fallout 4 et nivåsystem. Du får erfaringspoeng ved å drepe fiender, låse opp dører, hacke datamaskiner og lignende. Når du går opp i nivå, kan du velge hvordan du vil forbedre figuren din.
Kjernen av din figur ligger i S.P.E.C.I.A.L-attributtene. I starten kan du velge hvilke kategorier du vil prioritere: Styrke, intuisjon, utholdenhet, karisma, intelligens, smidighet og hell. Hver av disse attributtene har en egen rekke med fordeler du kan låse opp etter hvert som du går opp i nivå. Vil du for eksempel være god til å snike, er det en fordel å oppgradere smidighet. Jo mer smidig du er, jo flere fordeler har du tilgang til. Jeg har tilbragt pinlig mye tid på å se gjennom alle oppgraderingene, for å planlegge hva jeg vil forbedre, og blir alltid like jubilant når jeg går opp i nivå.
Du får tilgang til Power Armor mye tidligere enn i tidligere Fallout-spill. Jeg følte først at dette ødela litt av moroa ved å bli gradvis sterkere, men det er gjort for å introdusere spilleren til alle mulighetene så tidlig som mulig. Oppgradering av din Power Armor tar uansett lang tid, og kan være svært belønnende å ha tilgjengelig i de mer utfordrende delene av spillet.
Ødemarkens overhode
Et system jeg har funnet mye mer glede i enn jeg originalt trodde, er oppgraderingene og landsbybyggingen. Etter hvert som du overtar områder, kan noen av disse legges under ditt eierskap. Dermed kan du oppgradere fasiliteter, bygge hus og forbedre våpen og rustninger.
Jeg har beholdt mange av de første våpnene jeg fant i spillet. Ikke fordi det er lite variasjon i våpen, å nei da. Etter hvert som jeg samlet nok skrot fra mine utflukter har jeg kunnet oppgradere våpnene til det usannsynlige. Det har gått så langt at jeg har blitt mer opptatt av å plukke opp skrot enn nye våpen. Det er utrolig belønnende å endelig finne den siste teiprullen jeg trenger for å gjøre den lille håndpistolen jeg fant i starten av spillet om til det ultimate snike-drapsvåpen.
Rustning-oppgraderingen er også et svært dypt system å utforske. Du kan forbedre rustningen din ved å ta på deg flere lag av forskjellige deler du plukker av de stakkars sjelene som prøver å stå i mot deg. Å ta på seg en arm-rustning fra en fallen legendarisk fiende, for så å oppgradere den til dens fulle potensiale er omtrent like givende som å maksimere et våpen.
Landsbybyggingen er det aspektet ved Fallout 4 som kan distrahere mest. Du kommer tilbake til landsbyen din etter et krevende oppdrag for å se hvilke oppgraderinger du kan gjøre på utstyret ditt. Da ser du at hundehuset til Dogmeat er plassert bak et gammelt skur. Dette vil du gjøre noe med, og går inn i byggemodus for å flytte det til et mer attraktivt sted.
Mens du gjør dette ser du at du kan demontere den rustne førkrigs-bilen, de gamle trestammene som ligger i veien og de ellers ubrukelige husruinene. Og med det er renoveringen i gang. Før du aner ordet av det har du ryddet unna alle styggeligheter på eiendommen din. Du har bygget trehytta du alltid har drømt om, og landsbyen din er omringet av sikkerhetsposter og lyskastere som gjør det vanskelig for plyndrere å angripe.
Landsbybyggingen er morsom når man først har skjønt potensialet, og jeg har tilbakelagt mye tid på å utforske dette systemet. Det er mye her for kreative sjeler å ta tak i, og det hersker ingen tvil om at vi kommer til å se noen utrolige arkitektoniske oppnåelser fra spillere i framtiden.
Utforsk med stil
Det er vanskelig å legge fra seg et spill som dette. Distraksjoner venter rundt hvert et hjørne, og det er alltid like magekriblende å legge av sted til en ny plass. Hvor lang tid det tar før du innser at du ikke en gang har startet på det du originalt skulle gjøre, nei det er vel ikke så viktig? Det viktigste er at det er spennende å utforske nye områder – og sammen med de minneverdige figurene du finner spredt rundt om i The Commonwealth blir utforskingen en ren fryd.
Når jeg er ute og vandrer i ødemarken er stemningen en avgjørende faktor for hvordan jeg opplever det jeg ser og de jeg møter. Det dynamiske værsystemet kan forvandle det du tror vil bli en fin solskinnsdag til et forferdelig radioaktivt lyn- og tordenmareritt.
Som vanlig har du en innebygd radio på din Pip-Boy, hvor du kan høre på god gammeldags femtitallsmusikk på Diamond City Radio. Dette vil oppleves som nostalgisk for spillere som er kjent med Fallout 3, da noen gode gamle slagere vender tilbake sammen med nye låter.
Blir du lei av kanalen, kan du skru av og høre på den herlige atmosfæremusikken. Er du ute etter å ta livet av noen med en elegant vri, vil jeg anbefale Classical Radio, hvor du kan høre på klassisk musikk for å komme i den gode Hannibal Lecter-stemningen når blodbadet starter. De varierte radiokanalene, kombinert med det nye værsystemet, gir utforskningen en uforutsigbar faktor som gjør hver utflukt unik til din tid med spillet.
LES OGSÅ: Slik kan du skaffe deg ubegrenset med flaskekorker i Fallout 4
Engasjerende interaksjoner
I mitt førsteinntrykk av Fallout 4 hadde jeg et lunkent forhold til det nye dialogsystemet. Jeg likte med en gang hvor dynamisk det hele var: Du kan gå bort fra en samtale når du vil, og flere figurer kan være med i samtalen på samme tid. Det jeg var skeptisk til var de begrensede valgmulighetene du har.
Jeg har kommet fram til at systemet er generelt mer engasjerende enn før, og etter en god stund med spillet kommer jeg fra dialogen med en god smak i munnen. Det føles mer som jeg er til stede og deltar i samtalen. Det er en stor motsetning til å måtte lese gjennom fulle replikker før jeg velger hva jeg vil si i Fallout 3 og Skyrim.
Stemmeskuespillet er generelt godt, og jeg tenker ikke lenger at det er rart at figuren min har en stemme. Det er nesten mer rart å tenke på at tidligere Bethesda-spill ikke har hatt en snakkende protagonist.
Du kan fortsatt påvirke utfall i samtaler hvis du har oppgradert taleferdighetene dine. Med høy karisma kan du overtale og manipulere andre figurer, og du kan tjene godt på dette.
Den største svakheten i spillet er ansiktsanimasjonene. Øynene på figurene oppleves som livløse, og leppebevegelsen har en tendens til å være ute av synk fra tid til annen. Dette veies opp med andre nyanser som kameravinkler og dybdefokus, som endrer seg og skaper dynamikk i dialogen.
Nyanserte valg har erstattet god og ond karma
På din ferd gjennom The Commonwealth vil du møte flere faksjoner med sin egen filosofi. Alle disse gruppene har visjoner om å forbedre menneskehetens trivsel i post-apokalypsen på sin egen måte, men ingen av dem er feilfrie forkynnere av det gode ord. Det er vanskelig å si hvem som har rett, og hvem som er onde. Selv det myteomspunne Institute har sin egen historie å fortelle, som gir innsikt i deres obskure planer.
Det er helt opp til deg hvem du vil støtte, og du vandrer ofte i den moralske gråsonen når du omgår deg med disse gruppene. Dette gjør din allianse til et uhyre mer interessant spørsmål enn det var i Fallout 3. Jeg er fortsatt usikker på om jeg gjorde det rette valget da valgets time kom.
I løpet av spillet møter du forskjellige figurer du kan gjøre til din kompanjong. Noen av disse sverger troskap til en spesiell faksjon, mens andre har sin egen agenda. Diamond City-journalisten Piper er kun ute etter å forbedre trivselen og tryggheten til menneskene i The Commonwealth, og det kan være lurt å hjelpe mennesker i nød når du har henne ved din side. Du får fort høre det om partneren din ikke liker det du gjør, og det kan påvirke forholdet deres, på godt og vondt. Dette gjør hele kompanjong-systemet til et mye mer spennende system enn å kun bestemme seg for hvem som skyter best, eller hvem du vil gifte deg med.
Konklusjon
Fallout 4 er et mesterverk. Det hører hjemme i rekken av spill du venter i årevis på, uten å bli skuffet når det endelig kommer. Her er det store forbedringer fra Fallout 3, mest merkverdig er de livaktige fargene og den gode skytefølelsen. Historien er overraskende god, og de utallige sideoppdragene og varierte figurene gjør The Commonwealth til en plass du tror du eksisterer i.
Jeg opplevde utrolig mye mindre tekniske feil enn forventet på min gjennomspilling på PC. I løpet av de femti timene jeg har spilt kræsjet spillet kun to ganger, og utover det har det vært kun tilgivelige småfeil som veies opp av den robuste helheten.
I skrivende stund finner brorparten av de tekniske problemene sted på konsoll-versjonene. På PlayStation 4 lider spillet av utrolig lange lastetider som har en tendens til å ødelegge innlevelsen, samt en del fall i bildefrekvens. Jeg ble også sittende fast i en heis uten å kunne forlate den flere ganger, noe jeg løste ved å restarte spillet. Dette er problemer som trekker merkbart ned på opplevelsen, i motsetning til småpirket jeg opplevde på PC.
Spill handler om å bli underholdt. Når det kommer til sandkassespill er det en avgjørende faktor for meg å ha det morsomt. Dette har Bethesda nok en gang klart, og de har gjort det bedre enn aldri før. Dette er det beste sandkassespillet jeg har spilt siden Red Dead Redemption. Den store verdenen, utfordringene, oppgraderingssytemet og den gode historien utgjør et spill du sent vil glemme – mye fordi du kommer til å spille det lenge, men også fordi opplevelsen er så gjennomført morsom og minneverdig.
2015 har vært et makeløst år for sandkassespill. Om The Elder Scrolls-spillene er mer din greie, er kanskje fantasy-settingen i The Witcher 3: Wild Hunt noe for deg. Er du glad i eksplosjoner, spionasje og heftig action er definitivt Metal Gear Solid V: The Phantom Pain verdt å sjekke ut.
