ANMELDELSE: Grand Theft Auto V

Grand Theft Auto har aldri vært bedre

Den urbane sandkassekongen har aldri vært bedre.

Mens deler av Rockstar har pludret med vellykket villvest og en introvert pillepopper de siste årene, har ambisiøse rivaler prøvd å kaste den urbane sandkassekongen ned fra haugen på hver sin måte. I de fem årene siden Grand Theft Auto IV deiset ned i konsollgenerasjonens formative år har Saints Row-serien gjort krav på det absurde, Just Cause 2 kjørte avgårde med arealomfanget og lekenheten, mens Batman: Arkham City snek til seg en levende og stemningsfull verden.

Michael skuler over Los Santos.
Michael skuler over Los Santos.

Når Grand Theft Auto-serien nå vender tilbake etter fem år i eksil har Rockstar med andre ord mye å bevise – kanskje mer enn noen gang tidligere. Derfor er det desto mer imponerende å se kongen filleriste oppkomlingene så durabelig.

«California, here we come»

I Grand Theft Auto V går turen tilbake til Rockstars bizzaroutgave av California, delstaten San Andreas. Nærmere bestemt er sandkassen begrenset til vrengebildet av Los Angeles, kalt Los Santos, samt den mer landlige ørkenregionen Blaine County like i nord.

Ikke at det er noe å kimse ad: Boltreplassen er gigantisk. Tettpakkede urbane strøk med skyskrapere, ghetto, industri og rikmannsliv deler byen inn i områder som er like distinkte som enhver virkelig storby. Gjenskapningen av kjente attraksjoner, slik som Chinese Theater, Santa Monica Beach og Griffith Observatory, hjelper mye med å gi byen en tilstedeværelse. Det ser ikke bare ut som Los Angeles, men det føles også ut som underholdningsbyen når man trasker gjennom den.

De ulike delene er tettpakket av en detaljrikdom som understreker at den lange utviklingstiden har blitt brukt godt.

De ulike delene er tettpakket av en detaljrikdom som understreker at den lange utviklingstiden har blitt brukt godt. Kinoene spiller abstrakte franske filmer, fjernsynet viser tegnefilmer og internett er fullstappet av et popkulturliv med spill- og Facebook-parodier, sammen med mye annet fjas. Gatene er befolket av fotgjengere og sjåfører som lever sitt eget liv, og som har sine egne samtaler – selvfølgelig som oftest om noe overfladisk.

Blaine County i nord er på sin side den perfekte antitesen til Los Santos’ nesten kvalmende fokus på stil, sladder og glamour. Det er her de mest landlige og uflidde holder til, med skitne husvogner, små og slitne tettstrøk og nedslitte motell langs hele ørkenregionen. De vidstrakte landskapene og den duse ørkenstemningen er tydelig rappet fra western-sandkassen Red Dead Redemption, med et dyre- og naturliv som står i sterk kontrast til Los Santos. At man kan veksle mellom å utforske disse to ulike og sammenkoblede områdene gjør at man sjelden blir lei av å bare være i Grand Theft Auto V.

Franklin and Lamar, up to no good Started making trouble in my neighbourhood.
Franklin and Lamar, up to no good Started making trouble in my neighbourhood.

At disse områdene er som natt og dag kommer også tydelig frem i de ulike aktivitetene spillet byr på. Der Los Santos har blant annet golf- og tennisbaner, sykkelritt, nattklubber og gatebilrace, er Blaine County mer fokusert på jakt, naturliv, fjellturer og annet friluftsliv for å nevne noen. Utvalget er svært, og man går tilsynelatende aldri tom for noe å ta seg til.

Et psykopat-trekløver som fungerer

Mer oppsiktsvekkende er det at Rockstar har lykkes med å få historien, figurene og verdenen til å jobbe sammen, kanskje for første gang i serien så langt. Der Niko Bellics amerikanske drøm om et nytt og bedre liv i forgjengeren sto sterkt i kontrast med oppfordringen om å tumle tulling rundt i liksom-New York, er løsningen i Grand Theft Auto V så elegant og godt gjennomført at utvikleren må ha vært bevisst en slik løsning fra dag én.

Aller tydeligst blir dette når vi retter lupen mot de tre hovedfigurene, Michael, Franklin og Trevor. Alle er de bemerkelsesverdig karismatiske psykopater på sin måte. Der Michael sliter med å sette ord på hvorfor han ikke helt kan gi slipp på sin kriminelle og morderiske bakgrunn i sine terapitimer, banker Trevor seg stolt på brystet mens han i amfetaminrus ukritisk meier ned alt som hindrer han fra å nå egne mål.

Så har vi Trevor, da.
Så har vi Trevor, da.

Franklin er kanskje den mest forsiktige, og begynner i spillet som en tidvis rasjonell «gangbanger», en ung gutt som klasker seg i panna over hvor tomsete resten av vennegjengen ter seg. Fristelsen om bedre og større ting, samt en lite utforsket halvdrøm om å vinne dama tilbake, er det som til syvende og sist lokker ham inn i Michael og Trevors psykopatliv.

At alle tre er troende til å oppføre seg nøyaktig så mannevondt som spillet legger opp til er derfor lett å godta. Når de tre sammen i et oppdrag i historien meier ned flere titalls politimenn føles det ikke ut som om handlingen strider mot historien – det er akkurat slik tre egosentriske, umoralske og ubarmhjertige menn vil oppføre seg.

Action-satire

Så legger også historien opp til noen skikkelige grusomme handlinger. Særlig i ett tilfelle i første halvdel av spillet ble det vanskelig å ikke myse litt med øynene når jeg spilte en sekvens som tar det hele litt langt. Antageligvis skjønte Rockstar også at dette kunne bli litt voldsomt, og lar en av protagonistene hamre inn poenget i en dialogsekvens like etterpå: «Det jeg nettopp gjorde var meningsløst, så derfor burde vi ikke gjøre det», forteller den ene protagonisten til offeret sitt, og til spilleren. Ikke særlig dypt, men sant er det nok.

Sett bort fra denne ene glippen glir det satiriske plottet glatt inn i den tonen serien er kjent for. Skråblikket på amerikansk og vestlig kultur og samfunn er ganske treffende, med referanser til middelaldrende kvinner og menn i midtlivskriser, narsissistiske snyltetenåringer, korrupsjon, kjendisdyrking og hoderystende popkultur. Til tider blir det nesten for mye, men til sammen utgjør de små bitene en helhet som er med på å forme Los Santos-området.

Ut fra minikartet nede i hjørnet ser det ikke ut som om Michael kommer seg ut av denne knipa.
Ut fra minikartet nede i hjørnet ser det ikke ut som om Michael kommer seg ut av denne knipa.

Overdrivelsene står i kø overalt, i en herlig kakofoni av eksplosjoner, massemord og usannsynlige situasjoner, personer og hendelser. Grand Theft Auto V tar seg ikke selv særlig alvorlig og prøver ikke å være realistisk, men sørger heller for at spilleren blir sugd inn i en verden som virker autentisk. Og det er akkurat slik det bør være i et sandkassespill.

Finurlig figurgalleri

Og overdrivelsene stopper ikke der. Dan Housers svært velskrevne manus gjør at alle oppdragsgivere og toneangivende figurer er verdt å høre på. Selv i de lengste mellomsekvensene greier Grand Theft Auto V å holde på oppmerksomheten, mye på grunn av at gode animasjoner i tandem med sterk dialog underholder.

Samtidig er det noe fortreffelig over de mange sideoppdragene som dumper ned i fanget på spilleren. Når man drar på kjendisjakt med en paparazzi i mål om å fange ”uskyldige” tenåringskjendiser i full vigør, eller når en blir bedt om å bli med på å legalisere hasj, men ender opp med å røyke en dose som får hovedpersonen til å se syner, er det aldri et kjedelig øyeblikk.

Figurene føles livlige, og bidrar til motivasjonen for å gjennomføre selv de mest banale oppdragene. Det pågående dramaet mellom heroinavhengige Tanya og kjæresten er akkurat spennende nok til at man gidder å kjøre taubil gjennom gatene.

Bekjentskapene slår gjerne på tråden for å tilby nye oppdrag, eller sender tekstmeldinger og epost for å holde deg oppdatert på hva som skjer. Telefonen er ikke anmassende, men fungerer mer som et supplement til det som skjer i spillverdenen.

Mekanisk suksess

Det er ingen tvil om at Rockstars sidesprang med Red Dead Redemption og Max Payne 3 har gagnet Grand Theft Auto V. Ingensteds er dette mer tydelig enn i skytemekanikken, som for første gang i et Grand Theft Auto-spill ikke får meg til å ville karnøfle kontrolleren.

Liksom-Master Chief.
Liksom-Master Chief.

Endelig har skottene greid å tilpasse seg den moderne tredjepersonsskyteren, og har så å si gjort en blåkopi av skytefølelsen fra Max Payne 3 – riktignok med et dekningssystem som var fraværende fra pillepoppereventyret. Det er fremdeles ikke perfekt, men det gjør ikke vondt å plaffe ned sivile og usivile lenger. Særlig om man drister seg til å skru av den forstyrrende siktehjelpen i menyene.

Også kjøretøybiten har fått en oppstiver. I bunn og grunn har Rockstar bygd videre på fysikkgrunnlaget i forgjengeren, men bilene er ikke lenger uhåndterlige. Store kjøretøy føles tunge og truende, mens de mindre bilene flyter lettere langs veien. Karosseri flerrer av i sammenstøt og villbassekjøring, og med litt ekstra deng blir bilen praktisk talt ukjørbar. At spillet også her er balansert mer med tanke på gøy enn realisme er ikke til å stikke under stol, men det gjør det mer tiltalende å utforske Los Santos og omegn med favorittradiokanalen i ørene.

Øving gjør mester

Verdenen kan man utforske i skoene til de tre hovedpersonene, som stort sett alltid er tilgjengelig for en heisatur. Man skifter fritt mellom disse ved et enkelt tastetrykk, og hopper da inn i kroppen til vedkommende. Hver av de tre personlighetene har egne oppdrag de kan utføre, noe som gjør at spillet lettere kan svippe innom en drøss av tema, uten at det føles unaturlig.

«Gangbanger»-alibiet Franklin dypper for eksempel lilletåa i gjengkriminalitet. Eks-tyv og filmelsker Michael blir storøyd av tanken om å jobbe med et regissøridol. Ustabile Trevor kan på sin side slakte en hel gjeng med brødre fordi de truer hans monopol på amfetaminproduksjon. Ved å splitte opp disse tre så radikalt, og ved å gi spilleren muligheten til å bytte mellom disse, har Rockstar greid å lage et spill som aldri blir ensporet, men som i stedet blir seriens mest varierte pakke.

Grander Theft Auto.
Grander Theft Auto.

I tillegg har de tre figurene ulike ferdigheter som blir bedre i løpet av spillets gang, slik som skyting, håndtering av fly, utholdenhet og bilkjøring. I utgangspunktet er enkelte mer egnet til noen oppgaver enn andre. Franklin er for eksempel en kløpper bak rattet, mens Trevor ikke har kondisjon i det hele tatt. I det som er et gufs fra San Andreas-fortiden blir disse ferdighetene bedre ved bruk og trening, så alle tre kan bedre seg på sine svake områder.

Oppå dette kommer et sett spesialferdigheter. Her har Rockstar nok en gang knabbet fritt fra tidligere spill – i dette tilfelle Red Dead Redemptions «Dead Eye»-modus og Max Payne 3s «bullet time». Michael har evnen til å sakke tid for å plante skudd mer presist, Franklin får en tilsvarende ferdighet for presis og smidig bilkjøring, mens Trevor blir klin kokos og tar mindre skade i tillegg til å yte mer.

En bankraners drøm

Spesialferdighetene kommer til sin rett særlig i de mange bankransoppdragene. Her samles trekløveret for å planlegge og gjennomføre spektakulære ran, som snytt ut av en heist-film. For å få gjennomført dette med maks hell må planleggingsfasen sitte som et skudd – hvilken fluktbil, og hvilke hjelpere man tar med seg har også noe å si.

Sistnevnte element er for øvrig et ganske kult tilskudd som lar spillere dra nytte av folk man møter på strabasene i Los Santos. Disse vil også ha en bit av ransutbytte, og jo bedre de er, jo mer krever de.

Ingen burde bli overrasket over at Grand Theft Auto V virker å bli Xbox 360 og PlayStation 3s svanesang.

Hvilken fremgangsmåte man velger å gå for under planleggingsmøtet kan også endre ranet drastisk. Er det best å gasse ned butikken med sovemiddel, for så å meske seg i juveler, eller er det best å bryne seg på en mer direkte metode? En heidundrende actiontur blir det uansett, og gøy er det, selv om det ikke er fullt så dynamisk som det gir seg ut or å være.

Trekkoppkonsoll

Ingen burde bli overrasket over at Grand Theft Auto V virker å bli Xbox 360 og PlayStation 3s svanesang. Når man racer gjennom Los Santos’ gater, kaprer en jumbojet, eller dukker under havoverflaten å jakt etter godbiter er det vanskelig å ikke bli imponert av hva Rockstar greier å presse ut av de snart åtte år gamle konsollene.

Likevel skimter man av og til utmattelse fra konsollens side. Her og der tar bildeoppdateringsfrekvensen seg et lite dykk, men det er langt fra graverende. Verst er det nok ute på havet, i en ubåt som veksler mellom å være under og over vann.

Havet er grumsete.
Havet er grumsete.

På animasjonsfronten overbeviser Grand Theft Auto V godt, særlig i de følelsesladde ansiktene i mellomsekvensene. Det er ikke det beste vi har sett på spillfronten, men så har Rockstar også tryllet frem helt sømløse overganger fra triksebagen, noe konsollgrafikkgiganter som The Last of Us bare kan drømme om.

Om sandkassen skulle finne på å ta turen til Windows, PlayStation 4 og Xbox One er jeg ikke i tvil om at ting kan bli hakket bedre, men slik det står seg nå er dette noe av det mest imponerende jeg har sett på en konsoll.

Konklusjon

Man kan greie i det uendelige om sandkassespill – om de små systemene som hver for seg enten fungerer eller ikke fungerer, om det store arealet som kan utforskes og om det mekaniske grunnlaget. Og joda, alt dette er viktig, men det viktigste av alt er en levende verden, befolket av interessante steder og personer som oppfordrer til spennende gjøremål.

Daft Punk legger ut på raid.
Daft Punk legger ut på raid.

Det lykkes Grand Theft Auto V med til de grader.

Takket være godt manus, interessante oppdrag og en bunnsolid skyte- og kjøremekanikk blir det aldri kjedelig. Selv etter over to sider med tekst er det mange detaljer, finurligheter, og minispill jeg ikke har nevnt, og selv etter godt over tretti timer med spilletid er det en god del jeg ikke har sett enda.

Nytolkingen av San Andreas har klatret seg til toppsjiktet over tumleplasser i spillmediet. Der massive verdener ofte druknes i halv-labre gjøremål og kvapsete mekanikker, har Rockstar greid å presse inn så mye godt i denne pakken at jeg ikke ser for meg at jeg blir lei med det første.

Grand Theft Auto V kommer til Xbox 360 (testet) og PlayStation 3 den 17. september. Vi fikk tilgang på spillet tidlig, mot at vi ikke tok egne skjermbilder fra spillet. Bildene i anmeldelsen er offisielle bilder levert av Rockstar. Vi mener de er representative, selv om de er en del skarpere enn realiteten.

 

Kommentarer (155)

Forsiden akkurat nå

Til toppen