Nexuiz startet som en Quake-modifikasjon på gutterommet til informatikkstudenten Lee Vermeulen i 2001. Etter mange år med gradvis forbedring og økende popularitet er nå Nexuiz kommersialisert for nedlastbart salg på konsoll. Det er dermed for ordens skyld nyttig å skille mellom denne konsollutgaven (utviklet av Illfonic) og den originale Quake-modifikasjonen (som forøvrig er helt gratis).
Spillet ligger umiskjennelig nært både Quake- og Unreal Tournament-serien, i både stil og spillbarhet. Illfonic legger nemlig aldri skjul på at de har gjort alt de kan for å skape en nostalgisk reinkarnasjon av de klassiske arenabaserte skytespillene.
Og Nexuiz er utvilsomt av den gamle skolen; ultrarask futuristisk førstepersons-action på små arenaer, laget for de med reaksjonsnerver av stål og overmenneskelig tommelkoordinasjon. Spillet baserer seg også ene og alene på online flerspiller, og kommer dermed blottet for enspillerdel (annet enn en treningsmodus der du, om du har en dårlig dag, kan boltre deg i hjernedøde datakontrollerte motstandere).
Null narrativ
Denne flerspilleragendaen går ubønnhørlig utover spillets historie. Illfonic har nemlig følt seg nødt til å forklare settingen i den originale Quake-modifikasjonen med et plott. Dette syltynne bakteppet er som følger. To raser, Kavussariene og Forsellianerne, har i århundrer kriget ustanselig med hverandre. Partene har nå derimot kommet til en skjør våpenhvile, men ettersom de fortsatt hater hverandre, har de funnet på en noe sær mellomting. Hver part skal sende sine beste krigere for å delta i en TV-sendt drapssport, kalt Nexuiz. Det er altså slik det går når man ad hoc må forklare plottet i et skytespill som i utgangspunktet aldri hadde noe plott.
Jeg skal ikke la historien trekke for mye ned, hovedsakelig fordi denne typen onlinespill ikke ventes å ha noen historie i det hele tatt, men også fordi Illfonic innser nettopp dette, og påfølgende presenterer historien på en smakfull, nedtonet, nesten umerkelig måte (en introvideo og noen små tekstsnutter mellom rundene er alt). Den er der om du absolutt vil ha den. Opplevelsen baserer seg utelukkende på flerspiller, og det er for all del lov.
Periodevis høyt blodtrykk
Kjernen i Nexuiz er den hysterisk intense hastigheten slike arena-skytespill alltid foregår i. Det er også når spillet virkelig får til denne intensiteten at det skinner mest. Heftige trefninger i små korridorer og tette rom gir spillet en viss nerve, og det er en virkelig tilfredsstillende følelse man sitter igjen med om man overlever i disse hektiske omgivelsene over lengre tid. Jeg kan garantere at du ikke møter noen irriterende «xXsniperNinjaFag95Xx» som ligger i en busk hundrevis av meter unna og skyter deg i anklene. Her gjelder det nemlig å være konstant heit på grøten.
Når Nexuiz lykkes i å pumpe opp dette tempoet er det mye som klaffer på en gang. Spillet blir underholdende, intenst og tilfredsstillende. Det er derimot et par ting som står i veien for den høye hastigheten. For det første vil du gang på gang oppleve at det rett og slett ikke er nok folk på banen. Arenaene er akkurat litt for store for maksimum antall spillere (åtte), og rundene ender som oftest opp med å inneholde kun minimum antall spillere (seks).
Man må derfor løpe hodeløst rundt for å finne noen å skyte på. Dermed forsvinner den intense hastigheten, som tross alt er det elementet Nexuiz skal leve av. Når begge dine lagkamerater i tillegg forlater serveren, blir du sittende igjen alene mot røkla ettersom spillet ikke er i stand til å rebalansere lagene. Dette gjør at Nexuiz, som i utgangspunktet skulle være fartsfylt til randen, girer et betraktelig antall hakk ned.
Designproblemer
Mangelen på intensitet kommer også av dårlig arenadesign. Samtlige baner er nemlig uoversiktlige, kaotiske, og leder deg ofte ut på lengre løpeturer i korridorer. Når det i tillegg ikke er nok spillere til å fylle banen, lider intensiteten nok et nederlag. Arenaene klarer ikke samle spillerne, og banene må nok selv bære mye av skylden for at mer enn halve runden kommer til å gå med på frustrerende fiendesøk.
Brettene i Nexuiz er forøvrig også direkte stygge. Ifølge Illfonic har de hentet inspirasjon fra viktoriansk arkitektur og selv ispedd en tvist futurisme. Uten å påberope meg inngående kunnskap om hverken viktoriansk eller futuristisk arkitektur, gjetter jeg likevel at de fleste vil ha problemer med å finne noe som helst av arkitektonisk verdi i denne glorete neonlapskausen.
Rent generelt er ikke grafikken i Nexuiz mye å skryte av heller, noe man til en viss grad kan sette på nedlastbarhetens regning. Spillet er tross alt beregnet for salg gjennom nedlasting, og det manglende butikksalget må dermed kompanseres for av kunder som ikke nødvendigvis velter seg i gigabytes. Likevel er Nexuiz foreløpig stående som et av de få spillene som får spillmotoren CryEngine 3 til å se dårlig ut.
Generiske våpen
Dårlig grafikk skal det derimot være mulig å kompensere for. For noe av det mest underholdende ved slike førstepersons arena-skytespill pleier vanligvis å være våpnene. Illfonic velger dermot nok en gang en løsning som lukter av middelmådighet.
Man starter med en ganske streit slags hagle, og plukker opp andre akkurat like streite våpen underveis. Her er det snakk om den vanlige pakka: En bombekaster, en maskinpistol, en sniper, en annen type maskinpistol, en annen type bombekaster, og så videre. Til og med de våpnene Illfonic selv har funnet på mangler egenart, og blir uinteressante og kjedelige etter fire trykk på avtrekkeren.
Opplevelsen gjøres derimot mer interessant ved introduksjonen av såkalte «mutators». Disse små forundringspakkene ligger strødd rundt om på banen, og kan gi deg en hel haug forskjellige fordeler. Her er det snakk om både vanlige ting, som for eksempel uendelig ammunisjon, men også litt rarere ting, som å invertere kontrollene til motstanderlaget, eller å sende kulene til fienden i vilkårlige retninger når de fyrer av. Slike fortreffelige øyeblikk blir det dessverre for lenge mellom, og den gjennomsnittlige middelmådigheten gjøres aldri helt kål på.
Konklusjon
Nexuiz har sine gode øyeblikk, blant annet når det virkelig smeller til med høy hastighet og intense trefninger. Dette hindrer desverre ikke spillet i å fremstå som et Unreal Tournament light, uten smak, uten særpreg og uten varighet. Hastigheten senkes betraktelig av dårlig arenadesign, og av at spillet plasserer for få spillere på for stor bane. Dette gjør at man løper utålmodig rundt etter noen å skyte på, med et av de mange identitetsløse, generiske våpnene.
Det helhetlige inntrykket man sitter igjen med, er av et gjennomgående middelmådig arena-skytespill som aldri helt klarer å levere varene. I et spillmarked der det er trangt om onlineplassen, blir Nexuiz redusert til en kortvarig affære uten videre lang levetid. Og for et spill som ene og alene støtter seg på et aktivt flerspillersamfunn er det vanskelig å si hvor lenge Illfonic klarer å holde dette gående. Det er desverre ikke Nexuiz som skal hjerte- og lungeredde arena-sjangeren i denne omgang.
Nexuiz er for øyeblikket kun i salg via Xbox Live Arcade. En lansering for PC og Steam er ventet i løpet av våren.
