Pokémon: Mewtwo Strikes Back – Evolution

En meningsløs remake

Nyutgaven av den aller første Pokémon-filmen er en blodfattig kopi av originalen.

Filmer og serier basert på populære spill dukker formelig opp som paddehatter i disse dager, og når det ikke er Netflix som disker opp voksne adaptasjoner på sin strømmetjeneste, er det de mer barnevennlige utgavene som dukker opp på det store lerretet. I dette tilfellet er det litt av begge deler: Syv måneder etter sin premiere på japanske kinoer, ankommer den nyeste animerte Pokémon-filmen Netflix i disse dager.

Som den 22. i rekken skulle man tro at det var grei skuring å lage animert Pokémon-film i disse dager, men den gang ei. I stedet er den nyeste Pokémon-filmen — som er en nyutgave av den aller første filmen i serien — lite mer enn helt grei underholdning som dessverre ikke makter å gjenskape den mystiske magien originalen hadde i 1998.

Intet nytt under Pokémon-solen

Pokémon: Mewtwo Strikes Back – Evolution er en ganske trofast nyutgave av den aller første Pokémon-filmen og har omtrent det samme plottet som den gang. Her får vi nok en gang se hvordan den legendariske skapningen Mewtwo ble til: Han blir skapt som en klone av Mew; han får en kraftig eksistensiell krise som fører til at han knerter skaperne sine; han utsettes for hard trening av den ondsinnede Team Rocket-lederen Giovanni; før han til slutt bryter løs og sverger hevn på menneskeheten.

Mitt oppi det hele dukker Ash, Brock og Misty opp, og etter litt fram og tilbake må den originale trioen og deres pokémon samarbeide for å hindre Mewtwo fra å ta over verden.

  Foto: © Nintendo・Creatures・GAME FREAK・TV Tokyo・ShoPro・JR Kikaku (C)Pokemon (C)2019 ピカチュウプロジェクト

Fortellingen var allerede meget alminnelig i originalfilmen, og den er virkelig ikke noe mer å skrive hjem om 22 år senere. Filmen skal ha mye skryt for at den forsøker å sette søkelys på hva det vil si å være en pokémon (og i samme slengen hva det vil si å være et menneske), men Mewtwos eksistensielle tankerekke graver aldri dypt nok og får heller aldri helt den oppmerksomheten den fortjener.

Dette er altså meget typisk Pokémon, med pokémon-kamper, kjekling mellom Ash og Misty, ivrig flørting fra Brock og et og annet innslag fra Team Rockets Jessie, James og Meowth underveis.

Slapp stil

Det meste fungerer helt greit, men dessverre er det slik at mange av de emosjonelle øyeblikkene som var med på å definere originalfilmen forringes noe i nyutgaven. Det er flere grunner til dette, men den nye grafiske stilen har helt klart sin del av skylden. Denne gangen har filmskaperne nemlig sløyfet den sedvanlige Pokémon-stilen for et utseende jeg bare kan beskrive som dataanimert og modelleireaktig, og det fungerer bare sånn midt på treet.

Stilen virker noe rar og unaturlig ved første øyekast (i tillegg til at det ser skikkelig teit ut når figurene løper og beveger seg raskt gjennom hele opplevelsen), men man blir vant til det etter hvert. Og når man først er vant til det, er det egentlig ikke så ille å se på. Da står Pokémon: Mewtwo Strikes Back – Evolution faktisk også for en rekke fremragende visuelle øyeblikk i løpet av den drøye halvannen timen filmen varer. Likevel er det noe som har gått tapt i overgangen til den nye grafikken, og det er tyngden og som et resultat også mye av filmens slagkraft.

  Foto: © Nintendo・Creatures・GAME FREAK・TV Tokyo・ShoPro・JR Kikaku (C)Pokemon (C)2019 ピカチュウプロジェクト

Det er vanskelig å forklare det, men det føles rett og slett som om det bare er billige dukker som kastes rundt på skjermen. Ingenting har noe vekt bak seg, alt er dvaskt og løst, og dermed bommer også mange av filmens viktigste øyeblikk. Scener som når Charizard slåss med klonen sin i lyset av fullmånen; når en hissig Gyarados går i strupen på Mewtwo; og når Ash og kompani må satse liv og lemmer for å stoppe kampen mellom det gode og det onde.

Filmen klarer å fange et par av disse sekvensene på en finfin måte, slik som når Team Rocket stopper en flyvende Dragonite med stekepanne og når gjengen må ta seg over et stormfullt hav, men dette er altså unntakene. Som et resultat føles det sjelden som om noe virkelig står på spill – det er rett og slett ikke tyngde bak det som foregår på skjermen, og jeg klarer ikke å la meg gripe slik som før.

Manglende musikk

En annen grunn til at filmen mister litt av sin slagkraft, er det besynderlige fraværet av musikk. Det er én ting at opplevelsen har kuttet alt av musikk fra originalfilmen til fordel for nye komposisjoner, men hvor er disse nye komposisjonene, da?

Jeg kan gå med på at jeg lar meg farge noe av nostalgi her, men det er ikke til å komme utenom at lydspor fra Pokémon-universet ofte er genuint vakre og følelsesladde, og dette gjelder særlig for musikken i de første par filmene i serien. At filmskaperne da har pøst på med relativt anonym bakgrunnsmusikk i stedet for å forsøke å gjenskape de svøpende symfonisporene fra 1998, gjør dette automatisk til en mye fattigere opplevelse.

  Foto: © Nintendo・Creatures・GAME FREAK・TV Tokyo・ShoPro・JR Kikaku (C)Pokemon (C)2019 ピカチュウプロジェクト

Hvor er låta som spilles når Dragonite svever gjennom skyene; hvorfor har ikke Mew en mer minneverdig temalåt som spilles når den leker seg med vindmøller og flyr gjennom himmelen ved New Island; og hva i alle dager er den øredøvende stillheten som preger filmens mest klimatiske stunder? Øyeblikk som tidligere garanterte tårevåte øyekroker hver eneste gang, mye takket være samspillet mellom nydelig musikk og den slagkraftige fysiske tilstedeværelsen i filmen, får meg knapt til å reagere i denne nyutgaven.

Jeg lar meg fortsatt rive med her og der, men da er det på et langt mer banalt nivå. Det er for eksempel umulig å ikke la seg begeistre over hvor søt Pikachu er i filmen, jeg beundrer stadig hvordan båndet mellom Ash og monstrene hans presenteres og en del av humoren treffer fortsatt. Men det er altså noe som har gått tapt her, og det er det umulig å ikke legge merke til hvis man har sett originalfilmen. 

Konklusjon

Det er greit nok at nyutgaver, «remake»-er og «rebooting» er alvorlig populært i disse dager, men å gjenskape den første Pokémon-filmen i en merkelig modelleirestil, uten mye av det som gjorde originalen så slagkraftig den gang da, er strengt tatt ikke noe noen trenger.

Pokémon: Mewtwo Strikes Back – Evolution er selvfølgelig ikke uten sine lyspunkter, og under det hele er dette fortsatt en spennende familiefilm som evner å glede enhver som har forkjærlighet for den første pokémongenerasjonen. Det nye utseendet har flere øyeblikk hvor stilen virkelig kommer til sin rett, og mange av de fargerike monstrene er gjengitt med flere spennende fakter enn det originalen maktet å vise.

Til syvende og sist kommer likevel opplevelsen til kort på den emosjonelle fronten. Mye av den fableaktige musikken fra 1998 er sporløst forsvunnet, og igjen står vi med en film som ser ut til å verdsette stillhet mer enn noe annet. De fysiske oppgjørene mellom monstre og mennesker mangler også mye av den rå, fysiske tyngden som preget den første filmen, og det blir derfor rett og slett litt kjedelig å se på til tider.

Når handlingen (som i utgangspunktet ikke engang var all verden å skryte av i originalen) heller ikke har fått et særlig stort løft, ender dette dessverre opp som en ganske blodfattig og meningsløs nyutgave. Det finnes helt sikkert et univers hvor jeg kunne gitt både fem og seks på karakterskalaen – og mange, særlig av den yngre garde vil helt klart kunne finne mye mer å kose seg med her – men jo mer tenker på filmen, jo mindre liker jeg den.

Vi var mye mer fornøyd med fjorårets Pokémon-film.
Detective Pikachu er magisk hvert sekund det er Pokémon på skjermen »

Vurdering

4/10
Nokså dårlig
"Makter ikke å gjenskape den mystiske magien originalen hadde i 1998."

Pokémon: Mewtwo Strikes Back - Evolution

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Til toppen