ANMELDELSE: Red Dead Redemption
Anmeldelse

Red Dead Redemption

Rockstar skriver igjen om spillhistorien

Sandkassen har fått en ny konge, og han lukter kruttslam.

Navnet er John Marston, og han tar ikke mot dritt fra noen. Ikke en eneste sjel. Med en mor som var hore og en far som var en fordrukken skotsk båtflyktning lå det riktignok i kortene fra tidlig av, og herr Marston endte tidlig opp på barnehjem. Deretter dreide livet hans inn mot fyll, kriminalitet og annet fanteri sammen med en trio av lovløse noksagter. Ting gikk som de måtte gå, og den notoriske gjengen ble spredt for alle vinder. Selvsagt ikke uten å etterlate seg et grundig ettermæle av frykt og fordervelse.

Det kan fort bli hektisk på landsbygda.
Det kan fort bli hektisk på landsbygda.

Og det er altså denne hemningsløse drapsmaskinen av en cowboy vi farter rundt med i dette spillet, i det som er sandkassebautaene Rockstars seneste utgivelse. Veldig få utviklere her i verden hadde maktet å overgå det forrige produktet sitt om det bar navnet Grand Theft Auto IV, men så er det også veldig få utviklere som har det samme ryktet som Rockstar.

Det er det all grunn til, for Red Dead Redemption er noe av det beste og viktigste som noensinne har hendt denne sjangeren.

Politi og røver

Vi sendes til år 1911, et i utgangspunktet utypisk år for fiksjon satt til western-settingen. Allerede innledningsvis poengterer et digert utsnitt av en bil at Ville Vesten er i ferd med å dø ut til fordel for industrialiseringen. Den halvknølete Marston er selvsagt ikke særlig bekvem med alt dette, og i en lang og tankefull introduksjonsfilm får vi se hvordan han eskorteres av et par føderale spesialagenter fra en diger dampbåt og med tog ut til utkantbyen Armadillo.

Ingen nåde. Uten unntak.
Ingen nåde. Uten unntak.

På grunn av årstallet som er gode femti til hundre år unna det vi som regel forbinder med Ville Vesten er det heller ikke en typisk «cowboy og indianer»-historie som fortelles her. Rockstar har ved tidligere anledninger forklart dette med at de ville ha en setting som ikke hadde renskårne gode og onde fraksjoner, men heller en som åpnet for moralsk tvetydighet og en større frihet til å bestemme selv for spilleren sin del.

Som gammel ringrev hva kriminalitet angår har vår hovedperson mange svin på skogen, og dette vet myndighetene å utnytte til sin fordel. Marstons kone og tenåringssønn kidnappes av de nevnte agentene, og vil ikke løslates før Marston har likvidert sine gamle kumpaner fra gjengen og skjært av den verkebyllen de har utgjort. Antihelten vår vet naturligvis å lystre, og dermed er premissene satt for det som utvikler seg til å bli et virkelig episk drama i midten av den amerikanske prærien.

Uovertrufne omgivelser

Dette spillet er delt inn i tre deler, som hver foregår i en distinkt del av Nord-Amerika. Den innledende byen Armadillo og resten av stedene du farter innom de første ti timene av spillet befinner seg på grensa mellom USA og Mexico, og er en myk blanding av prærie, ørken og sumpland. Disse omgivelsene er skildret med en slik livlig og sart pensel at det massive spillområdet alltid frister deg til å utforske det ukjente.

John Marston er en tøffing, og tøffinger har en del uvenner.
John Marston er en tøffing, og tøffinger har en del uvenner.

Noe av det som forsterker de nydelige miljøene mest er at de alle inenholder en rik og dynamisk fauna som stadig vekk overrasker spilleren. Det er ikke noe nytt å se en og annen slange eller hest i et spill, men aldri har jeg opplevd et spill med omgivelser som føles så organiske og levende.

Det er rett og slett fantastisk givende å bare være i Red Dead Redemption. Den utforskelsestrangen andre sandkassespill fremprovoserer fordi det kan være noe kult gjemt et sted er erstattet med en eneste gjennomgående følelse av at du skylder disse nydelige miljøene din hele og fulle oppmerksomhet.

I samråd med fantastisk musikk, som strekker seg fra trygge banjotoner til mer uortodokse og moderne sanger, bygger dette en stemning det går år mellom at du finner i spill. Det er en diger, overhengende helhet her som gjør det umulig å isolere spillet i aspekter, og det er utelukkende en god ting.

Som en konsekvens av dette vil du for det aller meste føle for å traversere de massive slettene på hesteryggen, og det er minst like kult som det er puritansk. Det finnes riktignok kollektivtransport både i form av hest og kjerre og tog, men i motsetning til de tilsvarende drosjene i Grand Theft Auto IV så frister det ikke et sekund å bruke de. Nå skal jeg ikke bli helt hippie med dreadlocks og grine på nesa over moderne teknologi her, men dette spillet gjør virkelig noe med en.

Opp og hopp!
Opp og hopp!

Uante muligheter

Disse omfattende omgivelsene, hvis størrelse er regelrett gigantisk, legger også til rette for et annet aspekt som gjør Red Dead Redemption til et unikum. I tillegg til den drøyt tyve timer lange hovedhistorien ligger det nemlig en vidunderlig mengde med sideaktiviteter verdig et eget spill gjemt inne i denne massive pakken. Nå er dette riktignok et særtrekk ved sjangeren, men jeg har opplevd noen av de største sandkassetitlene de siste årene som så substansløse og uinspirerte hva selve sandkassen angår at dette spillet presenterer en veldig tydelig kontrast.

For uansett hvor du befinner deg eller er på vei så vil det være noe å sette fingrene i. Ser du et dyr så kan du ta frem rifla, avrette og flå det. Ser du en villhest så kan du røske ut lassoen, slenge den rundt halsens dens og temme råskapen. Ser du en ensom stakkar ute i ødemarka så kan du også fange ham med lassoen, bakbinde ham, hive ham på hesteryggen og ri ned i solnedgangen med din nye venn. Mulighetene er endesløse, og det er ikke bare i de åpne oppgavene du selv velger å dyrke den ett hundre prosent ulineære strukturen skinner.

Man finner også en hel rekke omreisende som alle tjener sin hensikt i den gigantiske symbiosen som er denne spillverdenen. Noen ganger ser du en mann stående ved veien som ønsker å konkurrere om hvem som kan skyte en klase kråker kjappest. Noen ganger kan du finne en mann ved veien, stoppe for ham og oppleve at han sparker deg av hesteryggen og knabber ridedyret ditt.

Krangler avgjøres selvsagt med revolvere like ofte som snakketøyet, til spillerens glede.
Krangler avgjøres selvsagt med revolvere like ofte som snakketøyet, til spillerens glede.

Disse tilfellene er så mange og varierte at selv om du til stadighet kommer over en variant du har opplevd tidligere så gjør det ingenting. Om noe er det kanskje slik at du ikke velger å høre på den gråtvalte bønnfalingen til en femme fatale som har lurt deg rett inn i favnen til landeveisrøvere andre gang det skjer. Jeg var i hvert fall ikke særlig nådefull neste gang jeg så en ensom meksikansk madam i ørkenen etter at det skjedde med meg.

Vandrende oppdragsgivere

I tillegg har man en annen faktor som spillet selv velger å kalle fremmede, men som er frilansoppdragsgivere i mangel av et bedre ord. Dette er mennesker du selv må finne ute i de vidstrakte landskapene, som byr på utfyllende oppdragslinjer og klekkelige belønninger kontra de mange oppdragsgiverne der ute som kun byr på kjappe nøtter mot en neve dollars.

Ikke bare er disse fremmede en gjeng med særdeles herlige og ofte psykisk lidende personligheter, de krydrer også sandkassen med et spennende overraskelsesmoment. For det er gjerne når du er på vei til andre oppgaver at du kommer over disse menneskene, og oppdragene de gir ut er strukturert slik at du kan fullføre de når som helst. Dermed vet du aldri hvilken original skikkelse som gjemmer seg bak neste støvsky, og det som fort kunne ha blitt en gigantisk og upersonlig ørken føles som en eneste stor skattekiste.

Også slik en smukk en kar, da.
Også slik en smukk en kar, da.

Personlighetene du møter på i denne delen er som nevnt ofte noen snedige skruer, og man må ha et åpent sinn om man skal komme gjennom ødemarka med sinnshelsen i behold, kan det virke som. For når du plukker blomster i en halvtime for å oppdage at en eller annen isolert, nekrofil snåling planlegger å gi det til det eldgamle liket av kona så er det vanskelig å holde maska. Det samme gjelder for øvrig når du kommer over skruer som den zoofile bonden eller mannen som selger kona si.

Artige folk

De aller rikeste og mest gjennomførte personene finner du likevel i den lange og humpete landeveien som er hovedhistorien. Å skape unike personligheter med de underligste særtrekk er en av Rockstars mange spesialiteter, og i Red Dead Redemption finner du noen av deres aller beste. For enten det er den desillusjonerte gravplyndreren Seth, kvakksalveren Nigel West Dickens eller den erkekåte revolusjonslederen Abraham Reyes som holder deg med selskap så utveksles replikker med en usedvanlig brodd og underfundighet.

Humoren er også sedvanlig beksvart og sarkastisk, og man må egentlig være Rockstar for å spytte flere hundretalls millioner norske kroner inn i et spillprosjekt som impliserer at biroller har sex med lik og dyr, eller å flette inn en mellomsekvens hvor en dritings fyr klemmer på lemmet til en hest og gauler en vulgær bemerkning. Det høres kanskje fryktelig udannet og fjollete ut, og det er det kanskje for mange, men for min del så er det i all hovedsak en usminket og rå fortelling om en tid hvor det regjerte andre kår enn i vår.

Vil du være togtyv? Null problem!
Vil du være togtyv? Null problem!

Derfor finner man også ubehageligheter som at prostituerte jevnlig blir forsøkt voldtatt av misfornøyde kunder eller mellomsekvenser hvor man ser mellommenneskelige forhold som tidvis kan være regelrett ekle. Og hadde det vært elementer i et moderne sandkassespill så kunne man kanskje ha stilt spørsmålstegn ved relevansen, men få virkemidler har for min del vært så effektive til å bygge autentisitet og ubehag rundt en svært turbulent tidsperiode som slike.

Men det er altså ikke bare flåseri og ugagn som foregår her i gården, for spillet har også en rekke virkelig vakre og rørende øyeblikk side om side med gåsehudsekvenser og sorgtunge mellomsekvenser. Båndene mellom personlighetene i dette spillet føles alltid veldig ekte, mye fordi verdenen er så gjennomarbeidet og solid, og historien til vår hovedperson er langt ifra noen komedie.

Kuler og krutt

Men spillet handler altså ikke bare om å løpe rundt og plukke blomster og jakte på villdyr, også mer typiske tidsfordriv som å skyte banditter i trynet spiller en vital rolle. Mange av oppdragene går ut på å kveste hovedkvarterene til bandittligaer, likvidere lovløse og å duellere ymse superskurker, og da har man selvsagt en verktøykasse av ulike blyskytere til sin disposisjon.

Ut og stjæle hester.
Ut og stjæle hester.

På grunn av tidsalderen så er det et forholdsvis snevert arsenal hva variasjon angår, men man har mange våpen totalt og de fyller alle ulike roller. Revolvere og Winchester-rifler er de mer selvsagte alternativene, semiautomatiske pistoler og skarpskytterrifler noe av de mer eksotiske. Felles for dem alle er en nærmest uovertruffen våpenfølelse som kan tilskrives noen av de beste skytelydene jeg har hørt i et spill i kombinasjon med ytterst velsimulert rekyl.

Kampsystemet for øvrig rimelig likt det i Grand Theft Auto IV til konsoll, altså basert på sugekoppsikting som «klistrer» seg fast til fiender i nærheten av der du sikter og et rimelig grunnleggende dekningssystem. Disse to funker helt ålreit i kombinasjon, selv om spillet tidvis kan bli for enkelt om du ikke velger å skru av det selvsøkende siktet, men er kanskje blant spillets svakeste elementer alt tatt i betraktning.

Siktesystemet gjør en veldig god jobb med å simulere presisjonen og råheten til den erkerutinerte skarpskytteren John Marston. Det kan være problematisk at dekningsystemet svikter nå og da, men det skjer ikke ofte. Det er likevel ikke verdens undergang, men sett i lys av hvor bunnsolid resten av spillet er så blir det tydelig etterhvert som man spiller.

Spesialisert kampsystem

For våpenføringen er like viktig på hesteryggen som til fots, og mange av oppdragene går sågar ut på at du enten skal sitte i passasjersetet på en hestekjerre eller eskortere andre personer fra hesteryggen og angripe banditter som egler seg innpå. Spillet løser dette med et overraskende velfungerende system som i praksis setter hesten din på autopilot når du benytter et våpen i ridende tilstand. Ikke en slik sleip og ekkel autopilot som tar deg feilfritt til destinasjonen din, men en som følger veien du er på.

Hovedpersonen er ingen superfan av lovens lange arm, men noen ganger må uvenner samarbeide.
Hovedpersonen er ingen superfan av lovens lange arm, men noen ganger må uvenner samarbeide.

Dermed får du ro og mak til å sikte inn de absolutt saftigste hodeskuddene uten videre bekymring, selv om det kan hende seg at du løper litt for langt om det mot formodning skulle komme en armé din vei. Arméer er for øvrig sjeldent et problem, på grunn av Dead Eye-systemet som er Red Dead Redemptions spesielle kampmodus. Ikke ulikt hva Max Payne i sin tid kalte «Bullet time» sakker dette systemet ned tiden og lar deg plassere presisjonsskudd uten videre bekymring.

Dead Eye-systemet har flere nivåer, samt ulike funksjoner for hvert våpen. I starten vil du plassere en kule så snart du fører markøren over en av fiendens kroppsdeler, men det utvikler seg etter hvert til at du selv markerer hvor hver kule skal havne. Og der revolveres versjon av dette systemet er ment å ekspedittere en klase fiender kjapt, har riflene kanskje en mer veloverveid og presisjonsbasert funksjon.

Det betyr også at dette systemet får en relevanse i ulike oppdrag. Når man duellerer, for eksempel. Det stiligste er nok likevel under gisselsituasjoner, enten offeret blir holdt fast med en kniv mot strupen eller befinner seg i en galgeløkke. I førstnevnte tilfelle vil utfordringen ligge i å treffe til gisseltakeren uten å streife stakkaren som brukes som menneskjeskjold, samtidig som sistnevnte stiller krav til at du kan skyte det smale tauet som holder offeret oppe før bøddelen sparker unna fotfestet.

Man må ta konsekvensene

Selv om dette er Ville Vesten så er det ikke slik at man bare gjør hva man vil, og i motsetning til moderne tiders polititjenestemenn så har sheriffen og hans gutter ingen interesse av at du lever om du ikke oppfører deg. Konsekvensen av å fyke rundt som en pøbel og ødelegge moroa for andre er at du får en dusør utstedt på skalpen min, og denne kan kun fjernes med en benåding eller ved at du betaler en klekkelig bot. Skulle du finne det for godt å dra på rømmen så belønnes du heller med en hissig hestejakt, og du må løpe langt og lenge for å riste av deg lovens lange hånd.

Her er det ikke langt mellom de særs idylliske landskapene.
Her er det ikke langt mellom de særs idylliske landskapene.

Når du så omsider velger å returnere til siviliasjonen igjen så vil du måtte håndtere den samme leksa på nytt, samt at det får konsekvenser for to personlige statistikker som måler omdømme og ære. Førstnevnte kan kun øke, og beskriver dermed omfavnet av din person enten det er godt eller dårlig. Sistnevnte påvirkes av ting som å skyte tilfeldige forbipasserende i hodet eller å knabbe andres hester, og har både en positiv og en negativ retning.

Konseptet er at om du er en honorabel herremann så vil du få ymse bonuser, slik som at sheriffen ser mellom fingrene med visse ting. Den andre veien skal angivelig kun være negativ, men i praksis så spiller det ingen videre rolle hvordan du oppfører deg. Hvis du bestemmer deg for å være snill gutt så vil du få noen små bonuser, men de er rimelig ubetydelige. Hvor er uansett logikken i at hvis du er en snill fyr så går det greit at du er ekkel en gang iblant?

Det er kanskje her jeg ser mest tapt potensiale i dette spillet, uten at det er graverende for kjerneopplevelsen. For det hadde jo ikke vært ueffent med et klart skille mellom de med sorte og de med hvite hatter, som det het i Ville Vesten, og æressystemet kunne godt hatt større konsekvenser. Kanskje er dette noe vi kan ønske oss i en utvidelse?

Heftig flerspillerdel

Saligheten stopper likevel ikke der. Red Dead Redemption har også en veldig omfattende flerspillerdel som også gjør en heftig jobb med å knuse gamle sjangerkonvensjoner. Den typiske smørbrødlista av en spillerlobby er for eksempel erstattet med hele det originale spillområdet fra enspillerdelen. Du kan riktignok ikke hoppe på de ordinære oppdragene, men det er absolutt ingenting i veien for å dra på jakt sammen, knuse banditthovedkvarter eller utforske den omfattende verdenen. Og det med opptil femten andre spillere!

Det tredje området vi får besøke er de dype nordamerikanske skogene.
Det tredje området vi får besøke er de dype nordamerikanske skogene.

Skulle ikke det være inspirerende nok så kan man også hoppe innom en drøss med andre flerspillermoduser, inndelt i varianter for å slåss gruppe mot gruppe eller alle mot alle. Førstnevnte er kanskje mest spennende, ettersom spillerne selv kan lage egne klaner kalt posse-er. Har man lyst til å leve ut guttedrømmen om å ri ned i soldnedgangen med noen kjekke følgesvenner er det altså fullt mulig.

Selv om disse klanene kanskje går best sammen med frimodusen så er det altså gode muligheter for å møte en rivaliserende vennegjeng. Hektiske spillmoduser som «Gold Rush», hvor man skal samle inn gullposer og bringe de tilbake til en base, kan dermed bli herlig hektiske når konkurranseinstinktet virkelig slår inn.

De kompetitive spillmodusene består for det meste av western-tolkninger av typiske konsepter som «deathmatch» og «capture the flag», alt skreddersydd for å passe settingen. Det hadde kanskje vært en rimelig tam sak i seg selv, jeg nøt det i hvert fall aldri i Grand Theft Auto IV, men det er noe med den iboende sjarmen til dette spillet som hever det hele noen hakk og gjør flerspillerdelen til en solid opplevelse.

Når man også vet at man går opp i erfaringsnivåer jo mer man spiller og ender opp med en hel masse snacks å skreddersy flerspilleravataren sin på så er det en viss fare for at også denne delen av spillet kan suge til seg et massivt timeantall. Kampene er for øvrig porsjonert i munnfuller med mindre du spesifiserer noe annet, og roterer kjapt fra modus til modus.

Flerspillerdelen er for mange vel så spennende som kampanjen, og byr på store mengder innhold.
Flerspillerdelen er for mange vel så spennende som kampanjen, og byr på store mengder innhold.

Konklusjon

Sandkassesjangeren er en av de bestselgende og mest kritikerroste sjangerne der ute, og vi spillere har de seneste årene blitt belønnet med en hel rekke svært gode spill under denne paraplyen. Den har likevel en tendens, i likhet med mange andre sjangere, til å følge bølger. De seneste årene har superhelttemaet vært veldig populært, og det blir rett og slett slitsomt. Det er derfor vanskelig å beskrive hvilket friskt og genuint inspirerende pust dette spillet er, der det byr på kanskje tidenes mest levende og dynamiske spillverden og en fantastisk inkarnasjon av Ville Vesten-settingen.

Med en ultrasmakfull gumbo av et kampsystem som virkelig sparker eselstump, en utfyllende og velskrevet historie, et legendarisk sjarmerende galleri av personligheter og nok arbeidsoppgaver til å holde enhver geskjeftiget i lange tider står Red Dead Redemption som en av minne beste spillopplevelser på flere år. På to og en halv dag har jeg investert nesten tredve timer i dette spillet, og det uten et snev av skam.

Sandkassesjangeren har fått en ny konge, og han heter John Marston.

Red Dead Redemption kommer i salg i morgen, for Xbox 360 (testet) og PlayStation 3.

Kommentarer (113)

Forsiden akkurat nå

Til toppen