ANMELDELSE: Resident Evil: Revelations
Anmeldelse

Resident Evil: Revelations

Du blir både våt på beina og andpusten av denne thrilleren.

Verden er atter en gang i fare. En terroristgruppe ved navn Il Veltro truer med å infisere hele kloden med et lumsk virus som vil gjøre alle til mutanter. Dersom du ikke får satt en effektiv stopper for dem, går menneskeheten en svart fremtid i møte.

Den grå byen

Kalenderen viser 2005 og vi befinner oss i tiden mellom det fjerde og det femte Resident Evil-spillet.

Ett år tilbake i tid ble den flytende byen Terragrigia angrepet av Il Veltro, med det som resultat at hele byen ble tilintetgjort av FBC, den Føderale Bioterrorismekommisjonen, for å forhindre spredning av det hissige mutantviruset. Men kan noe ha overlevd ødeleggelsene?

Litt skipsreparasjoner tar man seg alltids tid til.
Litt skipsreparasjoner tar man seg alltids tid til.

Stadig flere mystiske lik skyller i land, og Resident Evil-veteran Jill Valentine er på saken. Men hun må avbryte arbeidet når det viser seg at hennes tidligere partner, Chris Redfield, ser ut til å ha forsvunnet ombord et tilsynelatende forlatt cruiseskip som driver rundt i Middelhavet.

Ombord skipet finner Jill og hennes nye partner, Parker, flere tegn til at terrororganisasjonen Il Veltro slettes ikke er utryddet – og det viser seg kjapt at det finnes skumlere ting ombord det slitne skipet enn overivrige canastaspillere.

Hakk i plata

Fortellingen i spillet rulles ut i episoder, på en måte som de fleste kjenner godt igjen fra ulike TV-serier. Hver episode innledes da også med et filmklipp hvor handlingen så langt oppsummeres.

I og med at historien hopper frem og tilbake i tid, gir disse stadige tilbakeblikkene en form for mening, men det kan bli litt for mye av det gode. For ikke bare vises oppsummeringssnuttene i begynnelsen på hver episode, men det vises også på nytt dersom du i mellomtiden har avsluttet spillet midt i en episode og skal begynne herifra igjen.

Kort sagt blir det litt for mye repetisjon til tider, meldigvis kan snuttene hoppes over ved å trykke på start-knappen.

Mesterlig fortalt

Selve måten fortellingen porsjoneres ut på derimot, skal Capcom ha et klapp på skulderen for.

Når enden er god, er alltid godt?
Når enden er god, er alltid godt?

I seg selv er mutanter, tvilsomme offentlige organisasjoner ledet av menn med maktbehov og småklamme, påtatte forhold mellom spillfigur ikke nødvendigvis det mest banebrytende innholdet man kan by på.

Heldigvis har japanerne stålkontroll på fortellerteknikken sin, og den episodebaserte historien deles ut i akkurat passe, ikke-kronologiske stykker til at det kjennes givende å henge med på. Det er spennende, og det blir fort til at du bare «må spille ett kapittel til» før du gir deg for kvelden.

Episodene varierer mellom å formidle historien sett fra tre ulike team sine ståsteder; duoen Jill og Parker, Chris og vampen Jessica, samt datasmartingen Quint og kameraten Keith.

På denne måten serveres du stadig smuler fra hele historiekaka, og de små grå oppfordres til å gjøre koblinger og fundere over sammenhenger selv. Det fungerer aldeles glimrende og er et av spillets sterkeste kort.

Ikke for de lettskremte

Capcom har smurt tykt på med grøss og gru i Resident Evil: Revelations. Spillet går litt tilbake til røttene til serien, og går igjen tidvis inn for å skremme vannet av spilleren.

Sulten kar.
Sulten kar.

Både omgivelser og musikk bidrar til å sette nervene i helspenn, og settingen er perfekt for ubehagelige overraskelser. Ja, så er det kanskje litt billig å slenge monstrøse mutanter mot spilleren mens han minst venter det, men halve moroa med slike spill er jo faktisk å skrike som en drittunge når et eller annet overrumpler deg.

Spesielt musikken gjør inntrykk av å være særdeles godt planlagt. Selv om orgelmusikk kanskje er den mest utslitte skrekkfilmkulissen som finnes, gir spillets beskjedne, men velplasserte bruk av dette gåsepels fra ørene og ned til tærne. Den øvrige musikken og lydbildet generelt, inkludert den tidvise totale stillheten, er virkelig fornøyelig gjennomført, og gir spillet et lydbilde som er noe av det beste jeg har vært borti på Nintendos håndkonsoll.

Mutantene er derimot stort sett en trist gjeng. De aller fleste er plaget med lys, blålig hud og unaturlig beinstruktur, og stort sett ser de ut som de er laget av samme byggeklossene, alle sammen. Etter hvert dukker det likevel opp litt mer varierte, slemmere skumlinger slik at du virkelig får noe å bryne deg på.

Pang pang

For å ta hånd om monstrene, får du utover i spillet stadig kraftigere skytevåpen. Disse kan du i tillegg modifisere med ekstradeler, slik at du kan gi våpnene ekstra skuddkraft og andre fordeler.

Alt styres via den nederste trykkskjermen på 3DS-en, og selv om du riktignok ikke kan knotte her mens du sikter eller er opptatt med noe annet, er det en smidig og funksjonell løsning. Du velger selv om du ønsker førstepersons- eller tredjepersonsperspektiv på siktingen.

«Genesis», en krysning mellom metaldetektor og mobilt laboratorium.
«Genesis», en krysning mellom metaldetektor og mobilt laboratorium.

En nyvinning i dette Resident Evil-spillet er «Genesis», en form for mobilt analyseapparat. Med dette kan du undersøke de ulike mutantene, og ikke minst lete etter skjulte gjenstander. «Genesis» fungerer med andre ord som en blanding av en metalldetektor og et portabelt laboratorium.

Konseptet er både enkelt og samtidig underholdende, og innbyr virkelig til god, gammeldags skattejakt. Selv jeg, som i utgangspunktet ikke er så begeistret for å virre rundt i jakt på en og annen smule, ble nesten manisk opptatt av å gjennomsøke alle kriker og kroker for skjulte godbiter.

Enten eller

Spillets historiemodus kan spilles i to ulike vanskelighetsgrader; «casual» og «normal», i tillegg til en «hell»-versjon som låses opp når du runder spillet første gang . Den førstnevnte gir inntrykket av å være beregnet på de litt mindre spillvante, mens den normale høres nettopp det ut, normal.

Men Capcom er visst ikke helt enig. Svært begrenset tilgang på ammunisjon, samt beist som tålte både tre og tredve skudd midt i planeten, bød på en ganske hårete utfordring og modusen kunne fint fått navnet «hard».

Tittei, jeg ser deg.
Tittei, jeg ser deg.

Likevel vil jeg ikke helt klassifisere «casual»-modusen som en normalmodus heller, ettersom du her har betydelig bedre tilgang på revolverfôr og utyskene ikke er fullt så utholdende.

Spennet i vanskelighetsgrad mellom de to modiene virker dermed relativt stort. Antagelig kunne Capcom vært godt tjent med å tilby en modus som lå midt i mellom disse to, for å ha noe som verken blir for enkelt eller for uoverkommelig for den gjennomsnittlige spilleren.

Fobier i tusentalls

At mesteparten av handlingen foregår rundt i gangene på et forfallent skip gir spillet en klam og klaustrofobisk grunntone. Uten å røpe så alt for mye fra historien, kan jeg si at forfallent skip pluss terrorister pluss åpent hav gjør at de trange gangene ofte blir desto mindre traverserbare og det gjelder å kunne holde pusten.

Har du angst for å bli sperret inne noe sted, eller å ikke få luft, bør du antagelig revurdere om du bør spille dette spillet i det hele tatt.

Kontrollen i Resident Evil: Revelations er stivere enn vi er vant med fra stuekonsoller. Antagelig er dette gjort med overlegg fra Capcoms side, men både innskrenket synsvinkel og hovedfigurens begrensede bevegelsesmuligheter gjør du innimellom føler deg regelrett fanget og det er tidvis svært frustrerende.

Vuggevise

Spillet selges sammen med Nintendos nye «vugge» til 3DS-en, en stor plastdings du stapper håndkonsollen din nedi for å få en ekstra «slidepad», eller en skliknott om du vil, på høyre side, samt et par ekstra skulderknapper.

Staselig spisestue ombord, men servicen er heller stusselig.
Staselig spisestue ombord, men servicen er heller stusselig.

Til mine forholdsvis beskjedne puselanker, blir denne vugga litt i største laget og den ligger ikke spesielt naturlig i hendene mine. Den nette 3DS-en føles da også unødvendig klumpete og stor sammen med vugga, men det er lett å tilgi når man får en ekstra skliknott.

Skliknotten gjør nemlig kontrollen vesentlig mer smidig og brukervennlig, sammenlignet med analogstikker og piltaster.

I Resident Evil: Revelations bruker du den ene skliknotten til å navigere i omgivelsene, mens den andre brukes til å styre kameraet og sikte. Verdt å merke er det at du kan sikte og bevege deg samtidig.

Spillet kan selvsagt også spilles uten ekstratilbehøret, men da med en litt annerledes knappekonfigurasjon. Begge deler fungerer, men dersom jeg måtte velge, ville jeg nok ha gått for vuggeløsningen.

Jo flere vi er sammen

Hvis du har spilt deg igjennom eller gått lei historiemodusen i Resident Evil: Revelations, har utvikleren slengt med en såkalt «Raid Mode». Her kan du sammen med en annen samarbeide om å overvinne bølger på bølger med fiender, på ulike brett.

Hva fant du nå da?
Hva fant du nå da?

Dersom du ønsker det, kan du spille denne modusen helt alene, men hva er moroa i det når du har mulighet til å ha med deg noen? Du kan for eksempel spille sammen med en venn i samme rom, via lokal linking. Du kan selvsagt også spille over nett, enten med en bekjent eller tilfeldig person over nett.

Når selve historiedelen av spillet byr på rundt 10 timer ren spilltid, blir denne flerspillermodusen en finfin ekstrabonus. I tillegg skal det nevnes at Capcom har gjort seg flid med denne modusen, som er overraskende omfattende. Den føles over hodet ikke som noe man bare har slengt med for syns skyld, slik som enkelte andre spill har hatt en tendens til å gjøre.

Konklusjon

Resident Evil: Revelations er seriens andre tur innom Nintendo 3DS. På mange måter er det imponerende å se hva Capcom har fått ut av den håndholdte konsollen, mens andre ting antagelig kunne ha blitt gjort bedre.

Kontrollen i spillet føles for eksempel stiv og unaturlig, og selv om dette kan tilskrives et ønske fra utvikleren om at understreke den ellers så klaustrofobiske tonen i spillet, kan det tidvis bli ganske frustrerende når du ikke har oversikt over hvor eller når fiendene dine angriper.

Uredd dame.
Uredd dame.

Den episodebaserte måten fortellingen legges frem på derimot, gjør en høyst ordinær spenningshistorie til en betydelig mer interessant affære. Historien er rett og slett mesterlig fortalt, og spillet er svært vanskelig å legge fra seg. Det er riktignok et lite skår i gleden at Capcom insisterer på å overdrive bruken av oppsummerende filmsnutter, men alt i alt er dette moro både for de små grå.

Lydbildet er i tillegg absolutt glimrende, både den stemningsforsterkende musikken og lydene fiendene lager. Sammen med de trange og labyrintaktige korridorene du må navigere deg gjennom, utgjør lydbildet en perfekt oppskrift på hvordan å få nervene til spilleren i helspenn.

Dersom sommerferieplanene dine innebærer et middelhavscruise, ville jeg antagelig ha ventet med spillet til du kommer hjem igjen. Men for alle oss andre er det bare å hoppe i slagstøvlene og stålsette seg for en fuktig og klaustrofobisk skrekkopplevelse.

Les også: Anmeldelsen av Resident Evil: The Mercenaries 3D

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen