ANMELDELSE: StarCraft II: Heart of the Swarm
Anmeldelse

StarCraft II: Heart of the Swarm

Med hjartet på rette staden.

Tro det eller ei, men som spillanmelder har du sjelden tid til å dedikere seg til ett spill over lengre tid. En hopper fra det ene til det andre så fort som mulig, og skal du ha sjans på å henge med på notene bør du ha et fleksibelt tidsskjema.

Kerrigan snakker høyt og tydelig om sine planer.
Kerrigan snakker høyt og tydelig om sine planer.

Dette gjør at det ofte blir vanskelig å følge slike spill som StarCraft II: Wings of Liberty over lengre tid. Faktisk er det nå litt over to år siden jeg sist satte meg ned for å banke gørra ut av romvesener av ymse slag med min «race of choice» – terran.

Med dette i tankene blir det muligens lettere å forstå hvorfor jeg har både gruet og gledet meg til utvidelsespakken, StarCraft II: Heart of the Swarm. Et slikt konkurransedrevet turneringsspill som dette står nemlig aldri på stedet hvil, og har du tatt deg en slik durabelig pause som meg har du mye å innhente.

Om du da ikke først og fremst er ute etter å spille den intrigespekkede historiebiten, selvfølgelig.

Hjerte og smerte

Er det én ting du kan stole på med Blizzards strategispill er det nemlig at det diskes opp med en fyldig enspillerdel. Tråden plukkes opp bare tre uker etter Wings of Liberty, der terran-helten Jim Raynor maktet å fjerne mye av romvesenslammet fra zergdronningen Sarah Kerrigan. Dama vil dog ikke la seg styre, og etter en uheldig hendelse tidlig i spillet legger hun ut på hevntokt igjen – målet er å knerte terran-leder Arcturus Mengsk.

Blizzard viste med Wings of Liberty at de er mestere på å skildre storslagne øyeblikk, men at det å være subtil er en vanskeligere oppgave. Dette mønsteret gjentar seg i Heart of the Swarm, med overdøvende mellomsekvenser, herlig orkestrering og et rikt univers som på tross av tydelige inspirasjonskilder har sin helt egne identitet.

Manuset er om lag like kleint som forgjengeren, og er stappet full av klisjeer og floskler. Blizzard gjør mye for å hamre inn overflatetematikk uten å kunne by på noen form for refleksjon. Sarah Kerrigan veksler for eksempel mellom å være en tragedieheltinne som har tapt alt, og en illsint hevnjager som slakter seg en vei mot målet.

Kjip dag for denne terrangjengen.
Kjip dag for denne terrangjengen.

Mellom oppdragene kan du rådføre deg med dine medsammensvorne og undersotter, med fyllsamtaler som bygger ut historien. Enkelte av disse figurene utmerker seg mer enn andre, slik som StarCraft: Brood War-figuren Alexei Stukov. Fans av den gamle tilleggspakken vil nok også plukke opp et par andre referanse i løpet av historien, til stor forskjell fra hvordan Wings of Liberty så å si nesten ikke tok opp de gamle begivenhetene i det hele tatt.

I tillegg ligger det en halvbakt romanse mellom Raynor og Kerrigan til bunn for det hele, uten at dette utdypes mer enn i et par linjer. Ikke særlig spennende.

Godt og blandet

Selv om historien knapt er mer enn middelmådig, skinner spillstrukturen godt gjennom. Med Heart of the Swarm beviser Blizzard også at de ikke er i nærheten av å være tom for spennende idéer som piffer opp den trauste sanntidsstrategiformelen.

På tide å mate kjæledyret.
På tide å mate kjæledyret.

Så å si hvert eneste oppdrag byr på en eller annen form for gimmick, på samme måte som i forgjengeren, Wings of Liberty. På din ferd gjennom galaksen opplever du alt fra trauste basebygging- og forsvarsoppdrag, til enkeltpersonføring og taktisk utmanøvrering.

Essensen handler til en hver tid om basebygging eller enhetsstyring, men i hvert oppdrag slenges det på en ukjent variabel som piffer opp det hele. Litt sent ut i spillet må du for eksempel bruke en gruppe med spesialenheter for å felle et kraftskjold, noe som gir deg fem minutter med tumletid fra hovedbasen din før skjoldet aktiveres igjen.

Et annet oppdrag setter deg i rollen som matmor til et halvsovende gigantbeist – du må jakte ned og samle inn omkringliggende kjøttressurser og skuffe det inn i svelget på utysket. Utfordringen her ligger i en konkurrerende gjeng med matjaktere som vil gjøre alt for å stikke kjepper i hjulene dine.

Rosinen i pølsa denne gangen er dog de overraskende sjefskampene. Her må du sjonglere Kerrigans ferdigheter flittig. Mye avhenger av reaksjonsevne, og du må hoppe unna i siste liten, og lese angrepsmønstre i kamper som minner mer om Diablo-serien enn StarCraft. De er ikke hundre prosent smidige, men fungerer godt nok.

Vent nå litt. Er ikke dette et strategispill?
Vent nå litt. Er ikke dette et strategispill?

Ikke alt er like spennende, og særlig det aller siste oppdraget oppleves som et antiklimaks uten den store futten. Utfordringene står heller ikke i kø, og med mindre du velger noe mer hardbarka enn «Normal» ser du neppe tapsskjermen i det hele tatt.

Detaljstyring og evolusjon

Veteraner som kom seg gjennom Wings of Liberty husker sikkert hvordan man kunne peke og klikke i krigsskipet Hyperion, og utforske alt fra barområdet til mekanikerkjelleren. Man kunne sågar ta et slag på arkademaskinen kalt The Lost Viking om man følte for det.

Heart of the Swarms tilsvarende område mellom oppdrag er litt mindre innholdsrik, men byr likevel på en del detaljstyring. Ikke minst kan du velge Kerrigans ferdigheter fra et talenttre. Her har du totalt tre kolonner med syv valg – noen er aktive ferdigheter, slik som dødelige Kinetic Blast, mens andre er passive, slik som Zergling Reconstitution som gjenoppliver avdøde kravledyr med faste mellomrom. Erfaringsnivå opparbeides ved å fullføre kampanjeoppdragene, men du kan også sanke ekstra nivå ved å gjennomføre ekstraoppgaver i oppdragene.

Valgets kval.
Valgets kval.

I tillegg kan Kerrigan krabbe ned til Abathur, zergrasens svar på Victor Frankenstein. Her kan man aktivere minioppdrag som viser to potensielle evolusjonsmuligheter for enkelte enheter. For eksempel kan zerglingene velge mellom å få insektslignende vinger til å fly opp klipper, eller å klekke i kull på tre i stedet for to. Disse korte oppdragene fungerer som opplæringsdeler, og gir dermed innsit i hvordan evolusjonsmulighetene kan brukes i praksis. I tillegg kan man fritt velge én av tre spesialiseringer per zergenhet.

Finjusteringer som dette er med på å gjøre spillopplevelsen av Heart of the Swarms enspillerdel mer personlig. At man kan velge mellom slike ferdigheter selv er et spennende tiltak, men etter å ha blitt skjemt bort i Wings of Liberty savner jeg flere ting å pusle med mellom oppdragene.

Nettmoro

Skal du ha maksimalt ut av StarCraft II: Heart of the Swarm må du før eller siden begi deg ut på verdensveven. Hovedretten her er utvilsomt de rangerte kampene. Her kan du kjempe innbitt i en-mot-en-kamper, eller spille sammen med opp til tre andre taktikere i lagkamper.

Dette fungerer på akkurat samme måte som i Wings of Liberty – du spiller fem plasseringskamper før du loses inn i én av sju liganivå. De fleste av oss plasseres nok en plass mellom bronse og gull. Systemet virker fremdeles å fungere godt, og jeg merket at jeg etter en stund møtte mange jevngode motstandere.

Standard terran.
Standard terran.

Ønsker du å slippe presset kan du også spille urangerte kamper. Her plottes du opp mot spillere og kan prøve ut farvannet, uten å være redd for å miste den dyrebare ligastatusen din. Dette er en glimrende mulighet for de som ikke føler for å klatre opp rangstigen, men heller vil ha det gøy.

Nytt av året er et rudimentært erfaringspoengsystem, der du stiger i nivå etter hvert som du vinner og taper kamper. Alt man foretar seg i spillsituasjonene gir poeng, men den store belønningen uteblir – sett bort fra muligheten til å skryte av å ha det største tallet i profilbildet, samt ett og annet klistremerke.

Graver du enda dypere finner du både «custom games», der man selv kan sette reglene for spill, og «arcade»-fanen. Dette grensesnittet for den kreative tumleplassen ble lempet inn allerede i fjor sommer, men har du som meg hatt en pause fra serien er den flunkende ny. Der det tidligere var bare rot å finne hjemmelagde kart, er det nå lekende lett. Her finner du alskens av opplevelser, noen mer kreative enn andre.

Balansert finpuss

Sett bort fra rammeverket har flerspilleropplevelsen også fått en durabelig overhaling, kanskje mest merkbart i de nye enhetene og ferdighetene hver rase har fått tildelt. Uten å gå for dypt inne på hver enkelt nyvinning kan vi si at Blizzard har sett sitt snitt til å bøte på noen mangler, og endrer samtidig måten man tilnærmer seg kamper på. Mellom de tre rasene er det syv nye enheter å leke seg med. Tviholder du på Wings of Liberty-strategiene dine kommer du til å slite.

Det er jo en gang slik at om man endrer det uhyre finbalanserte StarCraft II-grunnlaget med noe så drastisk som enheter, kollapser gjerne hele korthuset. Den langtekkelige betatestprosessen frem mot lansering vitner mer enn noe annet om dette. Det siste året har Blizzard eksperimentert en del med betatesten. De har jobbet mye med enkelte enheter – fjernet noen og lagt til nye – og de som kom gjennom smutthullet har blitt bearbeidet kraftig for å passe inn i kabalen. Fremdeles er det nok en liten finpuss igjen, og balansekunstnerne får utvilsomt trimme litt mer i de kommende ukene når de ser hvordan ting ligger an.

Et par Collossus og nye Tempest-enheter.
Et par Collossus og nye Tempest-enheter.

Akkurat nå er det litt vanskelig å anslå hvordan situasjonen ligger an. Selv synes jeg terran, med sine lynkjappe «medivacs» og irriterende «widow mines» virker å ha et knapt overtak nå. Balanse er uansett noe som skjer på flere nivå, og det e-sportproffene sliter med på høynivå er fjernt fra det vi plebeiere oppfatter som ubalansert.

Alt i alt er det fremdeles det samme gode flerspillergrunnlaget som ligger til bunns her. Du bygger en base, håndterer ressurssanking og knerter motstanderen din ved å være best. StarCraft II er stadig noe av det mest intense konkurransespillet du kan sette fingrene i.

Skal du begi deg ut på nettet bør du dog ha en grei forståelse for spillet, utover det å anmasse zerglinger og kjøre på. I lys av at Heart of the Swarm er en utvidelsespakke som krever hovedspillet Wings of Liberty, er det også ikke mange helt ferske spillere å finne, så er man ny bør man nok trene seg opp om man ønsker å delta.

Blizzard har forsøkt å bøte på dette på flere måter. For det første har de lagt ved en tretrinns treningsmodus som egner seg for de nyankomne, der man læres opp i spillets grunnprinsipper via små hjelpenotiser. Ellers kan man spille mot den kunstige intelligensen i en egen modus, alene eller med andre. Her måles ferdighetsnivået ditt, og spillet tilpasser seg deg mellom hver kamp. Sist ute i treningskløveret er «replay»-funksjonen, der man kan se opptak av spilte kamper.

Arcade-modusen byr på masse brukergenerert innhold. Dette er kortspillet BarCraft.
Arcade-modusen byr på masse brukergenerert innhold. Dette er kortspillet BarCraft.

Det er fremdeles imponerende hvor mye arbeid Blizzard har lagt inn i å gjøre spillet oversiktlig fra et estetisk standpunkt. Selv om kampene ofte flommer over av enheter, mister du aldri oversikten på grunn av fargekluster, men heller på grunn av egen inkompetanse. Heart of the Swarm er også veldig snill når det kommer til maskinvarekrav – min noe aldrende testrigg kjører spillet glatt på høyeste innstilling, og sett bort fra noen småhikk i kampanjedelen fortoner det hele seg smertefritt.

Konklusjon

Med StarCraft II: Heart of the Swarm fortsetter Blizzard sin tilsynelatende endeløse strøm av blankpolerte spillutgivelser. Kampanjedelen strekker seg lett inn i et tosifret antall timer, og Kerrigans hevntokt byr på en minst like variert opplevelse som forgjengeren. Denne gangen trekkes det dog flere inspirasjoner fra action-rollespill enn tidligere, noe som er med på å distansere utvidelsespakken fra sin forgjenger på finurlig vis.

Rynker du som meg litt på nesen av Blizzards bombastiske plot, samt dvaske fantasy-manus, blir du neppe overbevist av forsøket denne gangen heller. Dyktig stemmeskuespill kan ikke veie opp for floskler og klisjeer, selv om det her og der dukker opp et par humreverdige småkommentarer. Storslagne øyeblikk står likevel i kø for å imponere, med en gjennomført stil, umåtelig pene mellomsekvenser og ypperlig orkestral musikk.

Zergdronningen har mye for seg.
Zergdronningen har mye for seg.

Nettspilldelen har fått en god overhaling, og nye enheter og ferdigheter gjør mye for å krydre det tre år gamle grunnlaget. Balansen virker å være god, i hvert fall på mitt ferdighetsnivå, men Blizzard kommer nok tradisjon tro til å tette balansehull når de dukker opp.

Selv med noen innvendinger er det ingen tvil om at Heart of the Swarm gjør sitt for å holde StarCraft II sittende sanntidsstrategitronen. Et blankpolert rammeverk gjør det lettere enn noen gang for taktikknysgjerrige å delta på moroa, men er du helt fersk kan det være vanskelig å finne noen på ditt nivå om en ikke trener seg opp.

StarCraft II: Heart of the Swarm er vel verdt den lange ventetiden, og demonstrerer Blizzards hang til å polere noe til det ytterste. Hver stund med Kerrigans romeventyr er verdt å oppleve, og hver konkurransekamp byr på intens spenning. Så får jeg bare håpe at jeg finner ledige stunder til å ta et slag i ny og ne frem mot trilogiens avsluttende kapittel.

Alle skjermbildene i saken er tatt av anmelder, med unntak av toppbildet.

Spillet er testet på følgende PC-oppsett:

Kommentarer (39)

Forsiden akkurat nå

Til toppen