Dommedag er på vei.
Dommedag er på vei. (Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no)

Planet-ødeleggerne er her, og gjør Stellaris tøffere enn noen gang

Colossus-våpen er noe av det kulere strategiverden har å by på.

Stellaris har fått flere små utvidelser siden spillet kom for snart to år siden. Med Apocalypse-pakken får vi imidlertid den andre, virkelig store ekspansjonen som blir utgitt sammen med den største spill-endrende gratis-oppdateringen til Stellaris noen sinne. Med Apocalypse og Cherryh-oppdateringen blir Stellaris endelig et romspill for de som digger ødeleggelse på en galaktisk skala, men det er ikke sikkert alle liker endringene som kommer med de vanskelige valgene Paradox har tatt.

Fire when ready

Stellaris har vært et spill for vakre rom-kamper og storstrategi i snaue 22 måneder, men skulle man kritisere spillet for noe innen de virkelig kule øyeblikkene, kan det ha vært at det manglet på følelsen av fullstendig dominanse. Om ikke okkupering av galaksen gjør det for deg, er det nå på tide å sette seg i cockpiten igjen, for med Apocalypse har Stellaris tatt steget ut i et univers der ingen er trygge – selv ikke planeter.

Rom-piratene må hanskes med ofte. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Den største nyheten med Apocalypse er innføringen av masseødeleggelsesvåpen, og nei, jeg prater ikke om pysete atombomber. Her snakker vi gigantiske romstasjoner på størrelse med måner – såkalte Colossus-våpen – armert med kanoner så brutale og energifulle at å omgjøre jordkloder til romstøv er det de spesialiserer seg på. Det er bare å si det; dette er dritkult, og man føler seg som en viss slem keiser i det man beordrer ødeleggelsen av en motstanders hovedstad. Heldigvis blir ikke den fortærte kloden fullstendig ubrukelig etter at man har uskadeliggjort den, for det blir mulig å søke etter ressurser i vrakrestene etter at alt er sagt og sprengt. Er du av den snillere typen trenger du faktisk ikke ødelegge alt og alle; du kan innkapsle en planet i et slags skjold, som på en litt mer fredelig måte uskadeliggjør planeten. Slike alternativer er en del av det som gjør Stellaris virkelig unikt.

Colossus-kanonen sitter på toppen av matkjeden hva våpen angår, noe som betyr at det trengs utallige oppgraderinger av skip og rominstallasjoner for å kunne bygge en «that’s no moon»-etterligning. Ett slikt krav er at man har fått tilgang til det nye Titan-skipet, som heller ikke er noe å fnyse av. Titan-skipene er intet mindre enn enorme flaggskip utstyrt med, du gjettet det, mektige kanoner og et meget sterkt skrog. Disse skipene kan sådan treffe fiendtlige skip og romstasjoner så godt som tvers over et gitt solsystem, og ødelegger dem ofte på første skudd. Dette blir det også wow-øyeblikk av, og skulle du møte på en av disse er det ikke dumt å stikke fort som fy.

Ødeleggelsen er fullstendig. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

I og med at Colossus-stasjonene og Titan-skipene er såpass mektige, tar det naturligvis lang tid før man får kloa i dem. Dette er også tilfellet for mye av det andre innholdet i Apocalypse-utvidelsen. Her er det mye nytt av teknologi, ideer og våpen, men det meste blir tilgjengelig først i midten eller sluttfasen av spillet, slik at det godt kan kreves 15-20 timer av spilleren – en spiller som vet hva hun/han gjør, vel og merke – for å virkelig få utbytte av utvidelsen.

Angrep og forsvar

Det er spennende å finne forlatte warp-stasjoner. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det Apocalypse klarer på en svært god måte, er å likevel sikre at ethvert supervåpen har et anti-våpen å være redd for. Her spiller også mange av de massive endringene i Cherryh-oppdateringen inn. Nå er det ikke lenger slik at riksgrensene dine utvider seg over tid, eller at man lager midlertidige utposter. Nå er det om å gjøre å utvide imperiet sitt ved å opprette såkalte «starbases», romstasjoner, som igjen fører de enkelte solsystemene under kappen din. Disse kan også oppgraderes til å bli enormt sterke forsvarsverk, som trengs mot de nå mye mer aggressive rompiratene og motstanderne man garantert vil møte på.

Selv om man kan bygge så mange romstasjoner som ressursene dine tillater, har man en øvre grense for hvor mange man kan oppgradere til ordentlige baser. Dette er for at spilleren skal måtte planlegge hvor man vil forsvare imperiet sitt, som igjen fører til et dypere strategisk skifte i Stellaris. Dette skiftet kommer hånd i hånd med kanskje den mest kontroversielle endringen i utvikler Paradoxs historie, nemlig å kutte ut såkalte «warp drives» og «wormhole»-motorer som mulige fremkomstmidler. Før denne oppdateringen hadde man nemlig flere måter å reise rundt i universet på, men for å kunne bygge videre på systemer Paradox ønsket, valgte de å forenkle systemet slik at alle rasene nå er bundet til «hyperlane»-systemet. Dette betyr at man reiser fra solsystem til solsystem via forhåndsbestemte veier.

Det nye kartet oppdaterer ikke seg selv, men må utvides manuelt. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Slik er det at romstasjonene nå får ekstra mye å si, ettersom man kan skape egne strategiske kvelepunkter for invaderende skip. Frykt dog ikke; ormhull og warp-stasjoner finnes fortsatt i spillet, men er med på en mer naturlig måte. Ormhull er det mulig å finne som naturlige fenomen rundt om i universet, og warp-stasjonene kan finnes og etter hvert også bygges selv, slik at andre former for å komme seg rundt nå handler om teknologiske fremskritt sent i spillet. Dette er en endring jeg synes var modig å ta, samtidig som jeg mener det legger til noen ekstra rolle- og strategimuligheter da disse metodene nå er forbeholdt de som klarer å utforske dem.

Krigsutmattelse

Frem til nå har krigsmålerne i Stellaris fungert veldig likt som i Crusader Kings 2 og Europa Universalis 4. En gitt «war score» forteller om du gjør det sterkt i krigen du fører, og får du nok poeng har du vunnet krigen. Dette er nå blitt endret om til en krigsutmattelses-mekanisme, som rett og slett er det det høres ut som. Jo lenger du befinner deg i en krig, og jo mer du kriger, jo mer utmattet blir befolkningen din. Når denne poengsummen når 100% har du i realiteten tapt, som jo virker ganske kjent.

Wææ! Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Dette er i utgangspunktet et spennende system, men som på dette tidspunktet trenger en del fiksing. For selv om det er bra at Stellaris har gjort det litt enklere for en forsvarer å stå imot en angriper ved at utkjemping av slag skader begges utmattelsesmåler, har jeg opplevd noen veldig rare resultater. I en gjennomspilling jeg gjorde hadde jeg for eksempel Titan-skip og Collosus-stasjonen, og jeg kjørte over motstanderen min fullstendig. Jeg vant alle krysningene, og tilintetgjorde to av fiendens hovedplaneter. Dette resulterte imidlertid ikke en massiv økning i utmattelse for motstanderen, men så snart de nådde 100% utmattelse, ble vi begge tvunget til å inngå en status quo-avtale. Status quo-avtalen er en ny mekanisme i Stellaris som betyr at kriger avsluttes umiddelbart, men med okkuperte planeter i okkupantens hender.  

Starbase-systemet fungerer godt. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

At det gjør for mer spennende kampanjer at overmektige stater ikke bare kan kjøre over naboene sine er jeg for så vidt enig i, men dette virket litt vel merkelig. At jeg ikke så noen spesiell økning hos fienden av at jeg vant viktige slag var heller ikke bra. I tillegg har man nå et tak på hvor store flåtene dine kan være, som er et tiltak Paradox har kommet med for å motkjempe blob-effekten til de sterkere rikene.

Rom-mongelene kommer

Pirater har alltid vært den del av tilværelsen i Stellaris, og det samme har falne super-imperier og andre trusler. Med Apocalypse er piratene blitt mer enn en irritasjon, og fungerer nå nærmest som andre fraksjoner med tanke på hvor sterke de er. I uokkuperte systemer kan det plutselig poppe opp en piratstasjon med en smuglerflåte, så viktig er det å være parat med både egne skip og stasjoner.

Det som imidlertid kan bli en enda større trussel enn piratene, er horde-fraksjonene. I det hele tatt er dette fraksjoner som fremstår uorganiserte og i konstant borgerkrig, men som kan finne på å innvadere nærliggende systemer. Samtidig kan spilleren forsvare seg mot dette ved å betale hordene for å holde seg unna, men man kan også bruke dem som leiesoldater mot andre stater.

Titan-skipene er de nye flaggskipene til ethvert rom-imperium. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Kanskje det aller skumleste med disse fraksjonene er likevel at de i sluttfasen kan finne på å samle seg under en stor Khan, og dermed begynne storslagne invasjoner av nabostatene. Denne hendelsen føyer seg inn i Stellaris’ fokus på massive endringer gjennom spillet, der alle har som mål å holde spilleren på tå til enhver tid. Jeg liker godt hva Paradox har fått til her, og må si at galaksen aldri før har vært så tettpakket med spenning og kvalitetstrusler som akkurat nå.

Konklusjon

Det Apocalypse gjør bra, gjør det også meget godt. De nye, massive våpnene er noe av det tøffere spillet har å by på, og sikrer at også sluttfasen i Stellaris er vel verdt å vente på og spille gjennom. Samtidig bringer de nye hordene og piratene trusler til et allerede skremmende univers, som gjør opplevelsen mer intens enn noen gang.

Det gjelder å plassere Starbasene strategisk. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

I og med at mange av endringene med Apocalypse kommer med Cherryh-oppdateringen kan det være en smule vrient å skille de to fra hverandre, og det er riktig at mange av nyhetene jeg har nevnt i denne teksten er fra gratis-oppdateringen og ikke fra utvidelsen alene. De er likevel såpass massive og viktige at jeg valgte å ta dem med i anmeldelsen, for de to er uatskillelige – vil du ha Apocalypse, må du nemlig spille med Cherryh-oppdateringen. Her er det også noen designvalg som kan frustrere, blant annet den litt merkelige krigsutmattelsesmekanismen.

Dette betyr at selv om det er mye ordentlig kult i Apocalypse, er de sentrert rundt relativt få ting, deriblant de nye våpnene og horde-fraksjonene. Jeg skulle ønske det var mer nytt innhold her, for selv om det vi får er ordentlig tøft, er ikke Apocalypse-utvidelsen like enorm som fjorårets Utopia – det til tross for de virkelig store kanonene vi nå får leke oss med.

Stellaris: Apocalypse er tilgjengelig nå på Windows PC (testet), Mac og Linux. 

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering

"Ekstremt kule tillegg, men jeg skulle ønske det var fler av dem."

Stellaris: Apocalypse [PC]

Stellaris: Apocalypse [Mac]

Stellaris: Apocalypse [Linux]

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen