Anmeldelse

Stormrise

Strategisk katastrofe

Ikke alle revolusjoner er like hyggelige.

Hvis det finnes ett navn jeg stoler på når det kommer til strategispill, er det Creative Assembly. Dette studioet er synonymt med Total War-serien, som igjen er synonymt med kvalitet. Derfor var det ikke helt uten en viss spenning at jeg leste kunngjøringen av Stormrise, hvor den erfarne utvikleren lovet å revolusjonere måten sanntidsstrategispill kontrolleres på konsoll. Hvis noen skulle klare å gi oss et system som gjorde slike spill like lette å spille med håndkontroller som med mus og tastatur, måtte det være Creative Assembly.

Kommandanten din.

Det viser seg imidlertid at de ikke har kommet opp med noen ny og revolusjonerende måte å kontrollere sanntidsstrategispill på konsoll. Det de har funnet opp, er en helt ny måte å frustrere og forvirre spilleren på.

Ingen kontroll

I Stormrise kontrollerer du enhetene dine fra tredjepersons synsvinkel – kameraet svever litt over og bak den enheten du til en hver tid har kontroll over. Du bruker den ene analogstikken på å flikke mellom ulike enheter, og den andre på å peke dit du vil den skal gå (eller på ting du vil de skal angripe). Flikkingen foregår rett og slett ved at du peker i den retningen enheten du vil ta kontroll over befinner seg, i forhold til den du kontrollerer nå. Alle enheter representeres av små ikoner, slik at det er mulig å velge dem uansett om selve enhetene er synlige eller ikke. Om enheten du vil styre er bak deg, trekker du bare stikken bakover og slipper den når ikonet til den nye enheten er valgt.

På papiret høres det kanskje greit ut, men det fungerer av flere årsaker usannsynlig dårlig i praksis. Først og fremst fordi du mister oversikten totalt – dette er et sanntidsstrategispill hvor du får kontroll over flere titalls enheter samtidig, men du kan til en hver tid kun se det én enkelt av dem ser. Spillet har riktignok et tredimensjonalt oversiktskart, men du kan ikke bruke det til noe fornuftig (som å gi ordre til enhetene dine). Dessuten er det svært vanskelig å tyde, ikke minst fordi det praktisk talt er umulig å holde det i ro.

Flikking mellom enheter.

Det å hoppe fra én enhet til en annen blir også raskt problematisk. Det å faktisk huske hvor de forskjellige enhetene dine befinner seg i forhold til hvor den enheten du kontrollerer, er i seg selv en utfordring, og de små ikonene på skjermen som symboliserer dem hjelper deg ikke veldig med å identifisere enheten du ønsker (med mindre det er en type enhet du har veldig få av). Dermed må du stoppe, tenke og lete, for å i det hele tatt få valgt en ny enhet. Det tar tid, og tid har du generelt lite av.

Ett flikk og du er hektet (av)

Selv om du mot formodning har full kontroll over hæren din, er selve kontrollene kronglete å bruke. En liten feilbevegelse er alt som skal til for at kameraet havner hos en helt annen enhet enn den du egentlig ville ha tak i, og i kampens hete er slike feilbevegelser utrolig lett å gjøre. Lite er så irriterende som å være i ferd med å sette inn det avgjørende angrepet, for så å – ved å bevege stikka en millimeter feil – flikke bort til et energipunkt milevis fra det som skjer, og frenetisk forsøke å komme tilbake mens du hele tiden hører «unit lost», «unit lost», «unit lost» fordi styrkene dine massakrerer seg selv når du ikke er der til å hjelpe dem.

Stormrise klarer faktisk også å gjøre noe så enkelt som å beordre en gruppe enheter fra ett punkt til et annet til et evig rot. Du kan som nevnt bare se det enhetene selv ser, og siden de ikke har røntgensyn kan du ikke se gjennom bygninger. Du kan selvsagt heller ikke se rundt dem. Hvis du skal sende en tropp rundt et gatehjørne, kan du derfor ikke beordre enheten til å gå til et punkt på andre siden. I stedet må du sende den fremover, noen meter forbi hjørnet, før du så kan snu kameraet og sende den videre. Deretter må du flikke kameraet tilbake til neste enhet, og gjøre det samme. Og så videre, for hver enhet eller gruppe (på opp til tre enheter) du skal sende rundt.

Mye brunt.

En ting som gjør det hele ekstra vanskelig er, ironisk nok, et annet punkt på Stormrises skryteliste. Slagmarkene her er nemlig ikke flate og kjedelige som i mange andre sanntidsstrategispill. I stedet er de fulle av bygninger, broer, tunneler og andre elementer som gjør at du ofte må kjempe like mye i høyden som i bredden. Et godt eksempel på dette er et stort parkeringshus du må ta tidlig i spillet – det å ta selve underetasjen er én ting, men du har fortsatt mye igjen før du får kontroll over hele bygningen.

Dette er en glitrende idé, men i stedet for å gi flere strategiske muligheter ender den bare opp med å skape flere problemer. For når kameraet og kontrollsystemet gjør det å sende en enhet rundt et hushjørne til en vrien oppgave, kan du selv tenke deg hvor vanskelig det kan være å koordinere et angrep som tar deg opp et par etasjer i en bygning mens du angripes av godt befestede forsvarere. Enten må du leke barnevakt, og kontrollere hvert minste steg, ellers må du bare stå langt borte, sende enheten mot et punkt i toppen av bygningen, og håpe at turen dit går bra. Noe den sannsynligvis ikke gjør.

Spillet har en funksjon som kan gjøre arbeidet lettere av og til. Når du har kontroll over én enhet, kan du nemlig gi ordre til en annen. Hvis du for eksempel har en flygende enhet, eller en speider som står oppe på en høy bygning slik at han får bedre overblikk, kan du beordre enhetene under deg rundt – litt som i et vanlig sanntidsstrategispill. Dette er en fin idé. I praksis er kontrollsystemet fortsatt vrient og mangelfullt (du kan fortsatt ikke velge flere enheter samtidig, og systemet godtar omtrent bare halvparten av ordrene du prøver å gi), men ideen er fin. Det skal den ha.

Mer brunt.

Nullet på krigsstien

Mange av problemene i Stormrise hadde blitt mindre tydelige, eller kanskje forsvunnet helt, om den kunstige intelligensen til soldatene dine var god. Om styrkene dine kunne lært litt av folkene i spill som Company of Heroes, og faktisk oppført seg sånn noenlunde intelligent i kampsituasjoner, ville du du ikke behøve å passe på dem hele tiden, og kunne dermed konsentrere deg litt mer om det store bildet. Men, som du sikkert har gjettet, er det ikke slik.

Soldatene i Stormrise er faktisk usedvanlig dumme. Jeg har spilt ganske mange sanntidsstrategispill i min tid, men den kunstige intelligensen i dette spillet er noe av det mest begredelige jeg har sett. Bare det å begynne å skyte når fienden er innen rekkevidde er litt for vanskelig for de evneveike soldatene dine – de velger stort sett å vente til de ser øyenfargen på fiendene før de vurderer å trekke av et skudd eller to. I noen tilfeller løper de faktisk forbi fienden, stiller seg opp bak dem, og så begynner å skyte.

Og så har vi stifinningen. Jeg har egentlig ikke lyst til å snakke om den en gang. Den er dårlig. Prøver du å få en samling enheter (inkludert noen stakkars kjøretøy) til å navigere seg gjennom en halvtrang gate, vil du sannsynligvis rive av deg håret før det hele er over. Styrkene dine elsker å sette seg fast – i omgivelsene, i hverandre og i det som sannsynligvis må være usynlige ånder. Og vips, står hele hæren din stille, og du må ta kontroll etter enhetene én etter én for å se om noen av dem kan flyttes, og om det i så fall får de andre styrkene til å gå videre. Det er det reneste kaos, og hvis du i tillegg har fiender i andre enden av gaten blir det sannsynligvis også en massakre.

Stor mutant i brune omgivelser.

Når du ber en enhet om å gjøre noe, er det dessuten alltid en merkelig pause mellom ordren avgis til enheten finner på at han skal gjøre det han får beskjed om. Dette er riktignok ikke så graverende som de andre feilene med den kunstige intelligensen, men det bygger opp under følelsen av at ting rett og slett ikke fungerer skikkelig.

Visuelle løgner

Noe annet som bygger opp under denne følelsen er at animasjonene ofte ikke henger med i det hele tatt. Enheter kan godt være i kamp uten at de sender noen visuelle tegn på at det er tilfelle. Det ser ut som de står og koser seg i den post-apokalyptiske solen, mens de egentlig er i full kamp. Det skjer ikke sjeldent at en gruppe soldater er i kamp med fienden, og ser ut til å gjøre det rimelig godt, helt til de bare forsvinner med et blink. Det visuelle gir rett og slett inntrykk av helt andre ting enn det som faktisk skjer «under panseret».

Dette hadde sett dumt ut i et tradisjonelt sanntidsstrategispill som bruker fugleperspektiv, men når du faktisk tvinges til å se handlingen fra soldatenes eget perspektiv, blir det ekstra latterlig – og ødeleggende. Det å sende riv ruskende gale visuelle inntrykk til spilleren må være en av de største syndene et spill av denne typen kan gjøre, og når du ikke kan stole på det øynene dine forteller deg er det ikke lett å danne seg et skikkelig bilde av situasjonen.

Endelig litt farger.

Det som virkelig plager meg med alt dette er at Stormrise kunne vært et godt spill. Det gjør nemlig også mye bra. Det har en god og spennende historie, det har to forskjellige fraksjoner som hver har kule og interessante enheter (med ulike spesialegenskaper som gir flere taktiske muligheter), det har en omfattende flerspillermodus (samt «skirmish»-muligheter hvis du bare vil øve litt), og det har massevis av gode ideer. Men alt dette er bare bortkastet. Det går ikke an å spille Stormrise i mer enn ti minutter uten å rive seg i håret av frustrasjon, og da hjelper verken gode ideer eller en spennende historie.

Presentasjonen er, rent bortsett fra animasjonsproblemet jeg har nevnt tidligere, helt kurant. Spillet foregår i post-apokalyptiske omgivelser, og som så ofte før er «post-apokalyptisk» synonymt med «kjedelig» (er det bare S.T.A.L.K.E.R.-skaperne som skjønner hvordan post-apokalyptiske miljøer kan presenteres på en spennende måte?). Men utviklerne har generelt gjort en grei jobb med grafikken, og enhetene til den litt mer eksotiske av spillets to fraksjoner er også ganske kule. Musikken fungerer også ganske fint, selv om de fleste låtene er over før de i det hele tatt får startet.

Konklusjon

Stormrise er en fadese av et spill, som ikke hører hjemme på markedet i det hele tatt. I bunn for opplevelsen ligger et «nyskapende» kontrollsystem som overhodet ikke fungerer, og som om ikke dette er nok får vi noen av tidenes dummeste soldater, rotete spillmiljøer det er et mareritt å navigere seg gjennom og animasjoner som ikke henger sammen med det som faktisk skjer. Da hjelper det lite at spillet ser brukbart (om enn usedvanlig kjedelig) ut, at det har en god historie og at vi får omfattende flerspillermuligheter. Stormrise er et spill du bør holde deg langt, langt unna.

Spillet er testet til Xbox 360 og PS3. Det finnes også til PC.

Diskutér artikkelen i forumet

Siste fra forsiden