Anmeldelse

Tales of Monkey Island: Rise of the Pirate God

Festlig avslutning

Hva skjer med gamle spillhelter når de dør?

Dette er en vemodig dag. I cirka et halvt år har Telltale Games vartet opp med månedlige eventyr satt til det herlige Monkey Island-universet, og nå er det slutt for denne gang. Escape from Monkey Island kom ut for ni år siden; hvem vet hvor lenge vi må vente før vi får nye gjensyn med Guybrush Threepwood og gjengen?

Det spøker!

En ting er i alle fall helt sikkert: Tales of Monkey Island har gitt mersmak. På tross av at originalspillenes skaper, Ron Gilbert, ikke har vært sentral i utviklingen av disse episodebaserte pek-og-klikk-eventyrene, har Telltale klart å fange mye av sjarmen som gjorde både figurene og den morsomme karibiske settingen så appellerende i utgangspunktet. Og ikke bare det, men de har også levert en serie som makter utmerket godt å stå på egne bein. Det var kanskje nostalgien som gjorde at jeg gledet meg til første episode, men det var serien selv som sørget for at jeg gledet meg til den siste.

Farvel til Monkey Island

Tales of Monkey Island: The Rise of the Pirate God fungerer som en utmerket avslutning for serien. Jeg vil nødig avsløre alt for mye for de som enda ikke har spilt tidligere episoder, men såpass må jeg si at i det episoden starter befinner ikke Guybrush seg lenger blant de levende. Tilværelsen etter døden viser seg likevel raskt å ha mye til felles med den kreative piratens hverdag. Så lenge høyst ulike ting kan kombineres med hverandre for å skape usannsynlig nyttige resultater, er det alltid håp.

Dermed blir vi servert en variert og spennende episode der vi får besøke både nye og gamle miljøer, og ikle oss rollen som både spøkelse og zombie i et forsøk på å ta knekken på onde LeChuck én gang for alle, og redde både Elaine og Karibien forøvrig fra en skjebne verre enn å bli innelåst i ei kiste med tre blodtørstige apekatter.

Apokalypsen er nær.

Har du spilt de tidligere episodene i serien vet du omtrent hva du har i vente fra Rise of the Pirate God. Episoden kan skilte med cirka tre timer med morsomme dialoger, artige nøtter og en historie som er litt for usannsynlig for sitt eget beste, men som klarer å engasjere likevel. Alt fra humor til nøttenes vanskelighetsgrad holder altså omtrent samme nivå som i de tidligere episodene, og holder en jevnt høy kvalitet.

Variert episode med god flyt

Som vanlig med Telltales eventyrspill har episoden god flyt, og du sitter sannsynligvis ikke fast med enkeltnøtter særlig lenge. Her har man ikke ønsket å legge stadig mer kompliserte hindringer i veien for deg, slik mange europeiske eventyrspill liker å gjøre. I stedet fokuseres det på helhetsopplevelsen, og det er rett og slett ikke meningen at nøttene skal kreve så mye oppmerksomhet at de overskygger alt det andre.

Du kan likevel ikke regne med å cruise gjennom episoden uten å tenke litt, for løsningene er intrikate og langt fra åpenbare. Heldigvis er de som regel også fullstendig logiske – innenfor spillets tidvis absurde rammer, selvsagt. Det er neppe mange av løsningene som ville fungert i virkeligheten, men når man blir vant med hvordan ting fungerer i Monkey Islands versjon av Karibien virker de langt mer fornuftige.

Gjensyn med gamle miljøer.

Om jeg har noe å innvende på måten nøttene i denne episoden er lagt opp, må det være at mye av spillet egentlig er sentrert rundt det eldgamle skattejakt-prinsippet. Det vil si at du trenger en haug forskjellige objekter, og må jobbe for å finne disse eller skaffe dem på andre vis. Det er ikke noe direkte galt med denne typen nøtter, men det er ikke en veldig fantasifull modell heller.

Selve situasjonene du får oppleve er imidlertid fantasifulle så det holder. Jeg får sannsynligvis kjeft hvis jeg røper spesifikke detaljer, men Telltale har i alle fall ikke noen problemer med kreativiteten. Dette er faktisk en av seriens mest fantasifulle episoder, og selv mener jeg Lair of the Leviathan er den eneste episoden som kan hamle opp med Rise of the Pirate God i forhold til varierte og unike situasjoner.

I den forrige Tales of Monkey Island-episoden fikk vi skuffende mye gjenbruk av omgivelser vi har sett tidligere i sesongen. Vi får noe gjenbruk denne gangen også, men denne gangen er omgivelsene så mange og varierte at helheten fungerer mye bedre. Dette er et område hvor Telltale Games har blitt stadig bedre med tiden, noe som er lett å legge merke til hvis man for eksempel sammenligner Tales of Monkey Island med Sam & Max: Season One.

En rar fyr.

Sesongen under ett

De fem Tales of Monkey Island-episodene selges som de fleste nok har fått med seg i én enkelt pakke (selv om det nå også er mulig å kjøpe dem individuelt). Nå som sesongen er ferdig, og dermed kan sees som ett enkelt produkt, har jeg ingen problemer med å anbefale nølende eventyrspillere å gå til innkjøp. Vi fikk et klart og tydelig signal om sesongens kvalitet allerede ved første episode, men det var ingen garantier for at kvaliteten ville holde seg gjennom hele sesongen. Det har den imidlertid gjort, og Telltale har all grunn til å være stolt av det de har skapt.

I tillegg er jeg imponert over den gode måten Telltale har behandlet Monkey Island-universet på. Det har aldri vært noen tvil om at vi har spilt ekte Monkey Island-spill her, selv om det ikke var LucasArts som stod bak roret. Det eneste som er litt skuffende er at Telltales egenproduserte bifigurer aldri har vært like interessante og morsomme å ha med å gjøre enn stamgjestene i serien. De har glimtet til i visse herlige situasjoner, men mangler det lille ekstra som har gjort dem minneverdige.

Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har brukt med Tales of Monkey Island totalt, men med tanke på at hele sesongen koster omtrent like mye som ett ordinært spill, er jeg ikke i tvil om at pakken er verd pengene. En frykt jeg generelt har hatt for episodebaserte spill er at man ender opp med å betale mer for underholdningen enn man gjør med ordinære spill, men det er altså ikke tilfellet her. Sesongen sett under ett er faktisk ganske rimelig – her får vi rett og slett veldig mye moro for pengene.

Også de døde trenger grog.

Konklusjon

Rise of the Pirate God er en flott avslutning på den første Tales of Monkey Island-sesongen. Handlingen er fantasifull og variert, humor får vi mengder av og nøttene er underholdende og morsomme å løse. Etter så mye moro gjennom hele sesongen er det faktisk litt trist å måtte si farvel til Guybrush og Elaine igjen, men forhåpentligvis har Tales of Monkey Island blitt en såpass stor suksess at vi ikke må vente til 2020 før vi får et nytt gjensyn med serien.

Men når det er sagt: Jeg har fortsatt lyst til å kjølhale den eller de hos Telltale som mener seriens brukergrensesnitt fungerer bedre enn den tradisjonelle pek-og-klikk-modellen.

Siste fra forsiden