NB! Jeg har forsøkt så godt jeg kan å ikke avsløre noe av historien i spillet som kan påvirke din opplevelse når du spiller det. Likevel er det svært vanskelig å ikke avsløre noe om et spill som er relativt kort og i all hovedsak historiedrevet. Denne artikkelen inneholder derfor noen vage hint om hva som skjer i The Park.
Jeg var svært usikker på hva som ventet meg i The Park, men det jeg trodde jeg visste om spillet var både riktig og samtidig veldig, veldig galt. Spillet har blitt fremstilt som en skrekkopplevelse, og selv om det bruker mange klassiske virkemidler fra skrekksjangeren så er The Park også noe mer, noe ubehagelig, som samtidig er både falskt og alt for ekte.
En sønn til besvær
Funcoms nyeste spill setter deg i skoene til Lorraine som nettopp har vært i fornøyelsesparken sammen med sin sønn Callum. Idet parken stenger for kvelden løper Callum inn igjen etter hans gjenglemte teddybjørn og Lorraine gjør sitt beste for å følge etter. Det viser seg likevel vanskelig å ta ham igjen, og det begynner rask å skje mystiske og tidvis ganske skremmende ting i parken. Det er åpenbart at det her foregår noe som du vanligvis ikke opplever på Tusenfryd.
På leting etter sin sønn oppdager Lorraine en rekke avisutklipp, brev og andre dokumenter som gir litt sporadisk innblikk i hva som tidligere har skjedd i parken. Det er disse tekstene, sammen med Lorraines interne tankereferat, som gjør det mulig for spilleren å sette sammen puslebitene og forsøke å forstå hva dette egentlig dreier seg om.
Fornøyelsesparken Atlantic Island Park er trolig kjent for de som har spilt Funcoms siste nettrollespill, The Secret World. Parken ligger like utenfor Kingsmouth og noe av det som utspiller seg i parken vil være kjent for de som har besøkt den før. Utviklerne låner også mye fra estetikken fra sitt forrige spill, helt ned til hvordan plakettene på monumenter ser ut.
Det er ingen zombier å slåss mot, ei heller noen våpen du kan bruke. Du beveger deg rundt i parken og selv om det er enkelte ting du kan interagere med så er du stort sett bare med på reisen. Du har én handling du kan utføre gjennom det aller meste av spillet, og det er å rope etter sønnen din. Måten ropene til Lorraine endrer seg og hvilke svar hun får er en viktig del av opplevelsen.
Fryda Wolff (som blant annet har stemmene til hovedpersonen i Planetside, Caira i Evolve, og fortelleren i Sid Meier’s Civilization: Beyond Earth) gjør en strålende jobb som stemmen til Lorraine, og lydopplevelsen generelt er svært god. Spillet har en tung atmosfære over seg og de har definitivt lykkes med å skape skumle omgivelser og en skremmende opplevelse selv om utviklerne lener seg mye mot klassiske skrekktroper.
Et spill med to ansikter
The Park kan på en måte deles inn i to forskjellige segmenter. Den første er den litt klassiske skrekkbiten som jeg forventet at spillet skulle levere. Samtidig ble det tidlig klart at det også her var noe som ikke stemte. Jeg stilte spørsmål med mine egne handlinger. Hvis jeg er her og leter etter min sønn, hvorfor tar jeg meg da en runde i pariserhjulet?
Hvis man løfter blikket litt bort fra helhetsopplevelsen og ser på dette første segmentet isolert så fremstår denne delen klart som det svakeste i spillet. Armhårene mine reiste seg ved flere anledninger og jeg fikk meg et par støkk da spillet forsøkte seg på noen «Vart du skræmt no»-øyeblikk. Likevel føler jeg at de kunne ha gjort mer ut av dette.
Spillet proklamerer ganske hardt i starten at det for mange kan være ubehagelig og legger opp til at de skal tulle med både hvordan vi styrer spillet og persepsjonen vår. Det synes jeg ikke det første segmentet levde skikkelig opp til. Det virker litt rart å si noe sånt om en spillopplevelse som varer rundt 90 minutter, men det tar rett og slett litt for lang tid før det kommer ordentlig i gang.
Stigende spenningskurve
I utgangspunktet er det en god idé å legge dette spillet i et allerede etablert univers slik Funcom har gjort. Selv om man får lite informasjon om universet vi befinner oss i, får man likevel et klart inntrykk av at vi er i en levende verden. Når det er sagt oppleves det også som om spillet prøver litt for hardt å referere til ting som skjer i The Secret World. Noe av forhistorien som du graver opp har egentlig lite med hovedhistorien å gjøre og er til tider litt distraherende.
Det er først idet du når andre del av The Park at spillet virkelig hever seg til å bli noe mer enn bare noen kjappe skremmende øyeblikk. Spillet tar rett og slett en helomvending og blir noe ganske annet enn det først utga seg for. Det blir mørkt, dystert og særdeles ubehagelig. Magen min knyttet seg ordentlig til uti spillet og jeg satt virkelig med følelsen av at «Dette er ikke noe gøy lenger. Det var ikke dette jeg kom hit for. Jeg vil ut av denne parken, nå.»
Der hvor historien var litt rotete formidlet i starten blir det mot slutten mye mer fokusert på Lorraine og hennes historie. Det er en rekke små detaljer som gir deg innblikk i flere forskjellige historier som alle knyttes sammen, og utviklerne fortjener skryt for hvordan de har sydd sammen lydeffekter, musikk og de grafiske elementene. Det er skremmende, forstyrrende og da jeg endelig klarte å sette sammen puslebitene i hodet mitt fikk jeg en sterk opplevelse ut av spillet. Funcom demonstrerer svært effektivt at det finnes ting her i verden som er mye skumlere enn monstre og mordere.
Konklusjon
Selv om spillet godt kunne ha vært mer fokusert er det ingen tvil om at det var en mektig opplevelse som både fikk det til å gå kaldt ned ryggraden, og som ga meg en saftig bakoversveis. Interaksjonen i spillet begrenser seg stort sett til å bevege deg fremover og plukke opp ting du kan lese, men det fungerer fint i den halvannen timen spillet varer.
De visuelle aspektene av spillet er nydelige, og ved å fokusere på atmosfære og ting som ser skummelt ut helt på kanten av spillerens synsvidde fikk de meg hele tiden til å se meg over min virtuelle skulder og sitte på tå hev, klar til å kaste meg bak nærmeste sofapute. Slik som historien utviklet seg ble det klart at en sofapute ikke kom til å hjelpe. Det føltes som om jeg nettopp hadde satt meg på en berg- og dalbane og idet den rullet ut av plattformen innså jeg at denne turen nå virket mye skumlere enn den gjorde da jeg stod i køen.
The Park byr på en opplevelse som er vond, personlig og veldig virkelighetsnær. Jeg ble tatt skikkelig på senga av tematikken og synes utviklerne klarer å levere en modig historie uten at den blir spekulativ. Det tar flere timer å senke skuldrene etter at rulleteksten har sklidd forbi og spillet sitter i meg fortsatt. Hvis du sitter alene i et halvmørkt rom og har 90 minutter til rådighet bør du ta en tur i The Park.
