Anmeldelse

The Witness

Finkultur i en spillverden besatt av vold og sport

The Witness er et mesterverk uten like.

The Witness
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no
Dette tempelet er like vakkert som det er fylt til randen av hemmeligheter.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Jonathan Blow har gjort det igjen. I likhet med utviklerens forrige suksess Braid er The Witness både fargerikt og sjarmerende – det morsomme er at sistnevnte er så mye, mye mer. Sluttresultatet har uten tvil gjort opp for ventetiden, og nå kan du forbanne de mange utfordringene som venter din ankomst på ensomhetens øy.

Huleteori og oppdagelser

Jeg føler meg som en av Platons huleboere i det jeg forsiktig tråkker ut av den underjordiske tunellen jeg befant meg i da jeg for første gang åpnet øynene. Lyset er først ett hakk for sterkt, men snart vender jeg meg til den nye tilværelsen. Rundt meg er det nemlig ikke lenger dørgende mørke. Lys, farger og arkitektur omringer meg der jeg forfjamset prøver å finne ut av hva slags reise jeg har satt ut på. Straks blir jeg møtt med elektroniske panel som ber meg om å gjøre én eneste ting: å føre en strek mellom A og B. Slik begynner et eventyr som tar deg med dypt ned i et mentalt kaninhull du neppe vil glemme.

The Witness kan sies å være så mangt. Både eventyr-pusle- og til og med skrekkspill er merkelapper som dukker opp i hodet mitt når jeg skal definere hva The Witness ender opp med å være. På en elegant måte lar det deg utforske så godt som hele sin åpne verden bare minutter etter den korte åpningssekvensen. Som et eventyrspill byr det på mystiske og fantastiske områder som gjerne kunne vært trukket rett ut av en drøm, eller kanskje heller et fjernt minne av et område du besøkte for mange år tilbake, den gangen alt var så mye mer, så mye større enn i dag. Det visuelle har dermed mye å si for hvordan disse følelsene kommer til live. For ikke bare ser denne verdenen ut som et fotorealistisk univers dynket i kunstleire, men naturen spiller nesten overnaturlig bra på lag med resten av spillet.

The Witness kan bli mer skremmende enn koselig til tider. De fleste tider, til og med.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Selv om landskapet for det meste er fargerikt og innbydende, skal det også sies at jeg på mange måter følte meg uvel på min ferd fra de grønne skogene ved havet til den snødekkede fjelltoppen som rager over øya. Om man er alene i verden eller ikke får være en diskusjon for en annen tid, men et slikt faktum betyr heller lite når man til enhver tid føler seg som den siste mann på jord. Som NASAs Curiosity på planeten Mars beveger man seg ensomt rundt omkring i håp om å finne svar på de store spørsmålene der ute.

Nifsere blir det av at de eneste kompanjongene man begir seg ut på reisen med er ens egen skygge og lyden av fotskrittene man tar. Det skjedde mer enn én gang at jeg skvatt av å se skyggen min smyge seg over skjermen. Følelsen av å ha noen som følger med på hver eneste bevegelse du tar kan bli altoppslukende, og jeg måtte faktisk ta pauser fordi jeg følte meg så alene. Spesielt skremmende blir det når man befinner seg under jorden i et klaustrofobisk mørke. Da merker man virkelig mangelen på et lydspor (et tydelig kreativt trekk), da alt man hører er dryppende vanndråper, ekspanderende metallrør, og elektrisitet.

Øya er vakker fra alle vinkler.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Avhengighetsskapende mestringsfølelse

Det sier noe om The Witness at det jeg så langt har fokusert på den mystiske verdenen. Det er jo puslespillene og de mentale utfordringene spillet egentlig handler om. På mesterlig vis økes vanskelighetsgraden på utfordringene, men det er ikke kompleksitet i seg selv The Witness setter sin lit til. Ettersom du utforsker øyas forskjellige hjørner kommer du over mer enn en håndfull forskjellige puslespilltyper, noen mye vanskeligere enn andre.

Det som gjør The Witness så unikt, er at selv de vanskeligste oppgavene følger etablerte regler som blir lært i innledningsfasen til hver oppgavetype. På denne måten kan man løse selv de mest truende oppgavene som i begynnelsen virket umulige. Spillet tar seg dog ofte store friheter når det kommer til reglene, og ofte blir det ekstremt vanskelig. Flere ganger har jeg blitt irritert og lei over oppgaver jeg ikke har forstått noe som helst av til å begynne med. Men frykt ikke, det er lov å feile. Ettersom The Witness er så åpent kan du midlertidig forlate et puslespill du ikke klarer, for så å komme tilbake senere. Å sove på ting kan også gjøre underverker, spesielt hvis du står overfor oppgaver du sliter ekstra mye med.

For å klare oppgavene i The Witness må man bruke alt man har av hjerneceller.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Hadde The Witness utelukkende handlet om å løse oppgaver hadde det ikke hatt like stor effekt på meg som det det hadde. Nei, det er så mye mer her. Grunnen til at det er så givende å høre puslespillene låse seg opp er fordi man forstår hvorfor man lykkes. Å klare vanskelige oppgaver ved hjelp av flaks kan være en lettelse, men det vil ikke hjelpe deg neste gang du møter på en utfordring i samme gate.

The Witness handler om å skjønne hvorfor ting er skrudd sammen slik de er. Det handler om å kunne se utenfor boksen – ganske så bokstavelig talt. Det handler om å bruke det man har lært tidligere i helt andre settinger, om å kombinere lærdom, og å kunne omstille hjernen totalt i situasjoner som krever det. Det handler om å kunne gjenkjenne likheter, finne forskjeller, og til syvende og sist tenke så logisk som mulig. Når du til slutt mestrer oppgavene, er det en svært god følelse.

Uten å si for mye, er det verdt å nevne at hele øya blir tatt i bruk på halsbrekkende måter. The Witness er ikke bare et visuelt og utfordrende mesterverk, men det er også noe av det mest teknisk imponerende jeg noen gang har opplevd. Grafikkmotoren utvikler Number None har skapt er så unik at det er en soleklar kandidat til årets teknikk og visuelle design. Ikke bare er den slående pen å følge med på, men måten mekanikkene i spillet fungerer knirkefritt med hverandre på er befriende. Dette til tross for den bitende vanskelighetsgraden som alltid henger over en.

Frosset i tid, i en tid der alt kommer sammen. Eller?
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Ikke for alle

Så hva er egentlig The Witness? Hvorfor i alle dager skal man gå rundt på en øy og løse disse oppgavene? Det er vanskelig å si, men mye av spenningen med The Witness kommer av at man alltid har disse spørsmålene hengende over seg. Selv har jeg flere teorier, men plutselig møter man på noe som bryter med alt man har trodd tidligere. Nifst er det i alle fall.

Hm... Er det noen sammenheng her? Og hvis ja, hvordan løser man puslespillet?
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det er lite negativt å trekke frem her, men det er viktig å virkelig vite hva man forplikter seg til når man plukker opp et spill som dette. Hvis du ikke er villig til å bruke flere titalls timer på å løse puslespill, eller misliker å konstant forsøke å løse mentale tester, er nok ikke The Witness noe for deg. Selv om du skulle være av den motsatte typen, er det ikke alltid prøvene i The Witness er like smarte. Noen ganger blir visse regler og mønstre overbrukt, slik at selv om man for lengst har forstått hvordan ting fungerer, må man likevel bane seg vei gjennom et uønsket antall identiske puslespill.

Konklusjon

Sistnevnte er dog et svært lite negativ sammenlignet med spillets generelle storhet. The Witness holder en svært høy standard fra start til slutt, og selv om jeg har blitt både irritert, fortvilet, og skremt, kan jeg ærlig talt si at jeg aldri har kjedet meg. The Witness er et storslagent mysterium fra start til slutt. Ikke bare kommer dette av spillets mange hint og tegn, men også av det faktum at i øyeblikket du tror du nærmer deg en løsning, treffer et annet mysterium deg i fleisen.

Det er spennende og underholdende på en måte svært få spill er. Det er så enkelt, men så ekstremt smart på samme tid. The Witness er et prakteksempel på hvordan man kan bringe skarpe, logiske utfordringer inn i spillverdenen uten å bringe ødeleggende elementer inn. Slik ender The Witness opp med å bli et symbol på finkultur i en spillverden besatt av vold og sport.

10
/10
The Witness
Finkultur i en spillverden besatt av vold og sport.

Siste fra forsiden