ANMELDELSE: Tyranny
(Bilde: Obsidian Entertainment)

En helt unik fortelling som for ofte avbrytes av lite engasjerende kamper

Tyranny er et isometrisk rollespill på godt og vondt.

Halvannet år etter at det magiske Pillars of Eternity brakte isometriske rollespill tilbake for fullt, har utvikler Obsidian Entertainment sluppet nok en kjærlighetsbombe i våre fang. Denne gangen er det dog en mye mørkere tilværelse vi står overfor, en verden der ondskapen seirer og lysets fakler slukkes én etter én.

Tyranny er spillets navn, og selv om sjangertrekkene i seg selv kan være noe av det som gjør spillet vanskelig å svelge for noen, er det de klassiske rollespillelementene blandet med en spennende verden og en ny type fortelling som gjør spillet så interessant.

Svart senker natten seg

Flotte kunstverk forteller historien.
Flotte kunstverk forteller historien. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Etter flere år med total krig har den mørke fyrsten Kyros lagt verden under seg. Rundt om i riket regjerer herskerens generaler og undersåtter på hennes vegne. Jeg sier «henne», for ingen vet helt sikkert hvem eller hva Kyros er. Det gjør det hele enda litt mer mystisk, eller hva?

Alt er likevel ikke over. I regionen The Tiers truer et nytt opprør Kyros’ fred. Om ikke dette er nok, er to av fyrstens hærer, hvis ledere begge ønsker en større rolle, i en de facto kald krig. På grunn av denne konflikten innad i Kyros’ styrker har det vært vanskeligere å knuse opprørerne enn ønsket, og det er i dette politiske klimaet at du har blitt sendt til slagmarken på Kyros’ ordre.

Medhjelperne dine er interessante.
Medhjelperne dine er interessante. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Du er en såkalt «Fatebinder», en høyerestående agent i Kyros’ administrasjon som har som mål å sikre at herskerens ønsker blir fulgt. Tittelen er svært passende, for gjennom Kyros’ «edicts», eller befalinger, binder du potensielt tusenvis av sjeler til en viss skjebne. Disse befalingene blir fulgt opp med mørk magi, og blir de oppfylt, faller dommen like raskt som en nypolert giljotin i revolusjonens Frankrike.

Med andre ord er det en mørk og nådeløs virkelighet vi befinner oss i, noe som gir Tyranny en helt annen vri enn de fleste andre «mørke» rollespill der man tross alt spiller som – for det meste – «gode» karakterer med edle mål.

Makt er godt

I Tyranny kan du forme din egen person gjennom spillets karakterskaper, men rollen du inntar som Fatebinder kan ikke endres. At man er en så mektig skikkelse selv fra begynnelsen av gjør noe med spillet; man føler seg som en person med autoritet og makt. Personer du snakker med frykter og respekterer deg, og skulle de være så dumme at de ikke gjør noen av delene, har du mulighet til å irettesette dem som bare det. Det samme gjelder lagmedlemmer du plukker opp underveis (party members), som kan ha sverget lojalitet til fraksjoner du kanskje ikke liker spesielt godt. Noe av det som gjør denne rollen så kul er at den må tas i bruk overfor alle man møter, og ikke bare den offisielle fienden i opprørerne.

Er det rart det er krig i verden, si.
Er det rart det er krig i verden, si. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Kyros’ hærer som nå er på randen av krig tilbyr spilleren en haug med rollespillmuligheter. De såkalte «Disfavored» og «Scarlet Chorus» er fraksjonene som jobber med å knuse opprøret i regionen, men de har så langt feilet grunnet motstridende taktikker og mangel på samarbeid seg imellom. Ikke rart er det, for der Disfavored sverger til en romersk-lignende tangegang rundt disiplin, orden og taktikk, er Scarlet Chorus intet mindre enn en kaotisk mengde med fiendtlige banditter, overgripere, skurker og andre blodtørstige krigere som minner mer om orkene i Mordor.

Valgene du gjør kommer til å ha innvirkning på hvordan disse fraksjonene utvikler seg, men også hvor villige disse gruppene og deres medlemmer er til å hjelpe deg. Mye av Tyranny baseres nemlig på et system der konsekvensene av alt du sier og gjør bestemmer hvor mye noen liker, misliker, eller frykter deg. Denne mekanikken har ikke bare innflytelse på hva medlemmer av laget ditt tenker om deg, men den kan åpne opp for nye sidefortellinger samt muligheten til å utføre samarbeidsangrep i kampsituasjoner. Sammen fører dette til at man alltid må tenke på hva man sier eller hvem man ønsker å ergre, for kanskje mister du muligheten til å utforske de ekstra kule historiene hvis du ikke tar forholdene dine langt nok.

Man møter spennende og skumle skikkelser på reisen sin.
Man møter spennende og skumle skikkelser på reisen sin. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Tyranny gir deg også muligheten til å skape spillets fortellingsbaserte prolog etter eget ønske. Prologen tar for seg hva som skjedde i The Tiers før du som Fatebinder ankom scenen, og gir deg ganske så mye makt når det kommer til å bestemme hvilken av Kyros’ fraksjoner, Disfavored og Scarlet Chorus, som får den beste tilværelsen i perioden som følger.

Isometrisk på godt og vondt

Kampsystemet fungerer, men er til syvende og sist en smakssak.
Kampsystemet fungerer, men er til syvende og sist en smakssak. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Tyranny er et såkalt isometrisk rollespill, hvilket betyr at man har et slags fugleperspektiv på verden, styrer karakterene sine ved å blant annet klikke på stedet man vil de skal bevege seg til, og ved at man har et kampsystem som verdsetter venting og taktikk til fordel for dynamiske, aktive kamper. I tillegg er Tyrannys fortellinger basert på en telefonkatalog med tekst, mens bare de største karakterene har fått æren av å ha stemmeskuespillere lese linjene sine for oss.

Kanskje er det disse sjangertrekkene som får spillerne der ute til å flokkes rundt eller løpe vekk fra Tyranny. For selv om kampsystemet fungerer og de tilhørende kreftene fenger, føles det ut som om spillets enorme fortelling og verden hemmes av tradisjonelle pek-og-klikk-kamper. Ofte var det slik at jeg gledet meg til neste gang historien tok store skritt videre, men at jeg for å komme dit måtte kjede meg gjennom slag jeg ikke hadde lyst til å kjempe fordi de ikke engasjerte nok.

Nå skal det sies at kampsystemet blir dypere av at man kan lage egne magiformler ved å bruke gjenstander man finner rundt om i verden, sammen med at man kan utføre angrep i lag med hjelperne sine hvis man har nok lojalitet med dem, men det endrer ikke kampgrunnlaget selv. Sånn sett blir dette helt klart en smakssak, men likevel noe jeg skulle ønske hadde blitt gjort enda litt mer dynamisk og morsomt.

Tyranny gjør det mange Obsidian-spill har gjort tidligere, nemlig å tilby et nivåsystem der du får poeng for hvert nivå, som du så bruker på ting som styrke og smidighet. Det kule med Tyranny er imidlertid det at poeng du bruker på et valgt område gjør deg bedre på flere underområder, slik at man får følelsen av å bli bedre på flere ting samtidig og ikke bruker alt på ett sted selv om man skulle gjøre nettopp det.

Via verdenskartet tar man seg fra sted til sted.
Via verdenskartet tar man seg fra sted til sted. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Tyrannys fortelling er basert på tekst, og begynner du på denne reisen må du belage deg på masse, masse lesing. Sånn sett er nok ikke dette et spill du finner frem hvis du ønsker å slappe av med et rollespill på samme måte som man kan «slappe av» med Final Fantasy eller Elder Scrolls-spillene. På den andre siden gjør denne frigjøringen fra stemmeskuespillere at så godt som hver eneste karakter har unike replikker og synspunkter, i tillegg til at det er en enorm mengde «lore», bakgrunnshistorie, å utforske. For Terratus tilbyr en stor verden med spennende områder, interessante karakterer og masse historie, som gjør det lett å tenke at de med forkjærlighet for fantasy kan finne seg svært godt til rette her.

Prologen, eller "Conquest", er en spennende introduksjon.
Prologen, eller "Conquest", er en spennende introduksjon. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Vanskelighetsgraden har mye å si for hvordan Tyranny spilles. For de som er mest interessert i fortellingen kan man ta seg gjennom spillet ganske enkelt på letteste vanskelighetsgrad, mens man på de vanskeligere gradene får ekstreme utfordringer å bryne seg på. Sånn sett er Tyranny et perfekt spill å spille gjennom flere ganger, ettersom man kan gjøre forskjellige valg og spille på vanskelighetsgrader som faktisk utgjør forskjell. 

Konklusjon

Tyranny er et spill jeg føler kan fenge like lett som det kan kjede, helt avhengig av hva slags person du er og hvilke typer rollespill du sverger til. For det er helt legitimt å synes at Tyranny er tungt å komme seg gjennom, spesielt med tanke på de tekstbaserte fortellingene og den tross alt «gamle» isometriske modellen med pek-og-klikk-spilling på en relativt statisk bakgrunn.

Når det er sagt forteller spillet en helt unik fortelling, med en spennende prolog som bestemmer hvordan verdenen ser ut før selve spillingen begynner. De mange karakterene forteller dype historier, og er du flink er det svært mye du kan gjøre med disse. Samtidig er det noe helt eget ved at Tyranny lar deg spille som en mektig Fatebinder, noe som også gjør at man møter på viktige skikkelser selv tidlig i spillet. Overraskende nok gjør ikke dette at man ikke merker progresjon, for til tross for det sterke utgangspunktet har man smart karakterutvikling og masse historie å spille på. Slik blir Tyranny et spill som kan gi utrolige mye, selv om sjangerformelen nå begynner å dra på årene.

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering


"Tyranny er dypt og engasjerende, men er ikke for alle. "

Tyranny Windows Windows 7/10 Mac Linux

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 10. november 2016
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Paradox Interactive
  • Utvikler: Obsidian Entertainment

Beste priser

På lager 229,-
Nedlasting 299,-

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Til toppen