ANMELDELSE: Army of Two: The 40th Day
Anmeldelse

Army of Two: The 40th Day

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Det er ikke kult å spille alene. Såfremt internett har nådd dine kanter, er det rett og slett ikke stuerent å sitte alene og spille lenger. Enten så dreper man virtuelle mennesker på internett eller så har man virkelige kompiser på besøk.

Army of Two: 2

Men samarbeid kan være allright det også. Selv om det tok sin tid, har spillbransjen endelig fått med seg dette. Army of Two: 40th Day er et slikt spill som fremmer samarbeid, selv om det til forveksling kan minne veldig om andre tredjepersonsskytere.

Som halvparten av en hær på to bærer det rett til Hong Kong. Rios og Salem er på ny ute på oppdrag, nå som selvstendig næringsdrivende. Det som opprinnelig skulle være et A4-oppdrag for de rutinerte privatsoldatene, viste seg sjokkerende nok å være alt annet enn en vanlig dag på jobben.

I alle fall raser det skyskrapere fra alle kanter rundt omkring Hong Kong, og tusenvis av leiesoldater har overtatt byen.

I starten koste jeg meg stort der jeg plukket ned én maskebærende skurk etter en annen. Våpnene er mange, varierte og morsomme. Spillet tilbyr betraktelige valgmuligheter innenfor dette området, man kan når som helst velge å bytte ut snikskytterriflen med en granatkaster for eksempel.

I tillegg kan man skreddersy hver minste detalj på våpenet, alt i fra løpet til siktet – man kan til og med dandere sitt utvalgte dødsinstrument med latterlig hjerte- eller blomsterdekor.

Ingen fremmed for frustasjon

Her fortjener likevel utviklerne et spark bak, det har seg nemlig slik at spillet ikke lagrer endringene du gjør i utrustningen din, utenom ved sjekkpunkter. Så hvis du dør kort tid etter at du omhyggelig har byttet ut både kamuflasje på våpenet, løpet, magasinet og kjøpt flere granater, mister du alt du gjorde. Et realt slag i trynet til tider, spesielt når man er to som skal navigere de noe trege våpenoppgraderings-menyene om og om igjen.

Det ganske geniale aggrosystemet er selvsagt tilbake. I prinsippet går dette ut på at fiendens oppmerksomhet ledes mot den som er mest synlig og høylytt til enhver tid av Rios og Salem, fienden konsentrerer seg altså om den av de to som fremstår som mer truende. Så gjelder det – spesielt hvis man spiller sammen med en menneskestyrt venn – å utnytte dette for å gjøre flankingsmanøvre og andre mer lyssky aktiviteter man ikke vil at fienden skal få med seg.

Dette er også mulig å få til med datastyrt kompis, den kunstige intelligensen er gjennomgående ganske god i dette spillet. Det er enkelt å få fyren til å skape støy og deretter svelge kulene til fienden. Men den datastyrtes evne til å ta initiativ til flanking og lignende selv er forståelig nok ganske begrenset.

"Jeg husker da jeg var ung ..."

Et problem for Army of Two: 40th Day er at det rett og slett er gammeldags. Dekningssystem er ikke på noen måte ferskt lenger, og når barnesykdommer som ”en knapp brukes til alt” ikke har blitt luket ut av utviklerne, er i dette tilfellet uheldig da dette kan føre til mang en frustrasjon i knipne situasjoner. Dette høres kanskje ubetydelig ut, men at samme knapp brukes til omtrent kontekstsensitive kommandoer kan være ganske katastrofal. For eksempel når du løper for å redde en skadeskutt kompis som er i ferd med å blø ut. I stedet for å helbrede stakkaren, kan det hende man klatrer over den nærliggende murblokken.

Selve spilldesignen er også svært gammeldags og designerne har brukt svært billig triks. Jo da, det gir mer utfordring hvis man sprer lagringspunktene latterlig mye og i tillegg pøser på med super-fiender som plutselig dukker opp bak en uten noe forvarsel. Men det betyr ikke at det er slik det bør gjøres!

SPOILER ALERT

Selv om spillet for øvrig har lite nytt å by på, er i alle fall historien virkelig i en klasse for seg selv. Når jeg fikk oppdrag om å redde ”Murray”, ante jeg fugler i mosen. Hvem i huleste er Murray? Jeg bestemte meg for å spille videre, men når jeg i slutten av spillet fikk oppdrag om å ”drepe ham”, ble jeg enda mer satt ut. Hvem i huleste var det snakk om?! Jeg fikk etter hvert med meg at det var snakk om hovedskurken i spillet, men det var det ingen som fortalte meg.

Som du kanskje forstår er jeg ikke akkurat begeistret for fortellingen man blir servert i The 40th Day. Jeg satt egentlig der som et stort spørsmålstegn gjennom hele spillet. Man kan lure på hva manusforfatterne har hatt i pipa si, for en verre smørje skal man lete lenge etter.

Det er selvsagt mulig at ”plagede antihelter med samvittighetsproblemer redder dagen”-scenarioet rett og slett er for avansert for gjennomsnittlig intelligente mennesker som meg selv.

Dessverre er det mer sannsynlig at problemet ligger annensteds. Jeg fant under spillingen flere radiologger spredt rundt omkring, kanskje burde jeg ha tatt meg bryet til å høre gjennom disse. Men hvem vil fordype seg i en historie de ikke bryr seg en døyt om?

Som et slags råttent kirsebær på toppen av gjørmekaka har man selvsagt de moralske valgene, som tydeligvis må være med i ethvert spill med respekt for seg selv. Omtrent samtlige av disse tvinger deg til å velge mellom å drepe en person eller dyr for å få belønninger, eller å la være. Spennende, ikke sant?

Det som trekker det hele ned i søla er at stakkarene ender opp døde uansett hva du velger. Det er ikke godt å si hva som er budskapet med dette, kanskje forsøker manusforfatterne å bruke spillet som uttrykk for deres egne deterministiske syn?

Konklusjon

Det smerter meg faktisk litt å innrømme at Army of Two: The 40th Day var en stor skuffelse for meg. På papiret er det ikke helt godt å se hva som har gått galt her. Rent spillteknisk sitter det meste som et skudd, og det var ikke sånn at jeg og kjæresten aldri moret oss under gjennomspillingen av den korte kampanjen.

Men hele spillet stinker av lite inspirerte utviklere, og fremfor alt manglende retning. Spillet er heller ikke spesielt originalt. Drepe horder av fiender bak en bekvemmelig plassert murvegg har vi gjort før, og samarbeidsfokuset er ikke gjennomført nok til at spillet føles noe særlig friskt.

Men dette kunne vært tilgivelig hvis historien ikke hadde vært så horribel. Slik det er nå følte jeg at jeg bare ble dratt etter beina fra et område til et annet, uten noe mål og mening. Motivasjonen man har for å fullføre spillet begrenser seg til ”må skyte flere fiender”.

Det føles rett og slett meningsløst.

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen