Battlefield 1942: Road to Rome

Meldingen er klar, verv dere i dag og dø for fedrelandet. Krigsmaskinen raser videre i Road To Rome - ekspansjonen til fjorårets toppspill Battlefield 1942. Det svenske selskapet Digital Illusions har igjen satt seg ned for å tørke støvet av historiebøkene, i et verdig forsøk på å utvide krigens mangfold. Men det som kunne ha blitt et av årets store skytespill-opplevelser, blir dessverre levert i en stand som ikke helt lever opp til forventningene. Selv om det innholdet Road to Rome presenterer opprettholder den velkjente Battlefield-kvaliteten, svikter den som en ekspansjonspakke. Dette er materiale som burde vært tilgjengelig som en gratis oppdatering fra utviklernes side. Road to Rome er både imponerende og skuffende, og selv om innholdet for øvrig er kvalitetsmessig godt, er det rett og slett for lite av det til å rettferdiggjøre det faktum at utviklerne har valgt å kalle dette en ekspansjon.

Krigens vendepunkt
Som de fleste burde vite fra historietimene, karakteriseres året 1943 som vendepunktet i andre verdenskrig. Hitler hadde satset alt på å drive den tyske krigsmaskinen mot Stalingrad, og var fiksert på å okkupere pågrunn av byens navn. Nesten hele den tyske hæren var satt inn i dette angrepet, og landet sto sårbart for angrep fra vest. Tyskland hadde allerede okkupert Frankriket, og så ikke landet som en trussel. En del av de allierte styrkene ble presset ut av Hellas av de tyske styrkene, og flyktet dermed over til Egypt. Dette resulterte i slaget ved El Alamein, som de allierte vant og dermed hindret tyskerne å overta Suezkanalen og resten av Egypt.

I den påfølgende tiden invaderte de allierte Italia, facisten Mussolini ble styrtet og satt i fengsel (for så bli frigjort av tyske kommandosoldater, men senere henrettet av partisaner), og Tyskland ble presset tilbake til sine opprinnelige grenser etter invasjonen av Normandie i 1944. Det originale Battlefield 1942 tok for seg svært sentrale hendelser i krigen, ikke bare i det tittelgivende årstallet, men f.eks. invasjonen av Normandie, og slaget ved El Alamein. Amerikanernes rolle ble også portrettert i deres Stillehavskampanjer slik som Midway, og Iwo Jima. Også russernes marsj mot Berlin fikk en del i spillet, som anses å være det siste nådestøtet før Hitler tok selvmord, og Tyskland kapitulerte.

Det er de alliertes inntog i Italia som er utgangspunktet for ekspansjonen Road to Rome, og selv om mange ikke er klar over det, bygger både originalspillet og denne ekspansjonen på nøyaktige, historiske hendelser. Road to Rome tar for seg seks forskjellige slag satt i det Italienske landskapet, slik som Salerno-slaget sør for Napoli, og de alliertes angrep på Sicilia. Selv om spillet er historisk korrekt, lar utviklerne kontrollen gå til spillerne, og ingenting står i veien for at en skal kunne forandre litt på historien. Italienerne er på defansiven, og får hjelp av de tyske styrkene titt og ofte. Bortsett fra italienerne, er også franskmennene en ny spillbar gruppe i Road to Rome. Den franske frihetstyrken markerer sitt nærvær i blant annet slaget ved Monte Cassino, et slag som trolig kommer til å bli en klar favoritt blant mange Battlefield-spillere pågrunn av sitt noe utradisjonelle landskap i henhold til de tidligere Battlefield-slagene.

Uten å skulle danse mer rundt grøten, tillater vi oss selv å hoppe rett i. Road to Rome består altså av disse seks nye banene, eller slag som de burde kalles, to nye sider å kjempe for (italienerne og franskmennene), samt et knippe nye våpen og kjøretøy. Når det gjelder de to sistnevnte er disse tilgjengelige i de nye slagene, og hvilke våpen du har tilgjengelig er avhengig av hvilken hær du spiller som. Som italiener vil du blant annet få tilgang til den nye Breda-riflen, mens f.eks. britene får Sten SMG-en. Tekniske, og kanskje uviktige begreper for de fleste av oss, men mange setter nok pris på bruken av virkelige våpen i Road to Rome, og Battlefield 1942 generelt.

Feltingeniørene har også blitt rustet opp med bajonetter på enden av riflene sine, og manualen begrunner denne velkommne forandringen med at rapporter viser til unødvendige dødstall blant denne mindre slagkraftige yrkesgruppen. For øvrig er det lite forskjell å finne i de nye våpnene. Vi befinner oss i andre verdenskrig, og hvis du tror at Road to Rome innfører laserpistoler, eller hurtigskytende RPG-er, tar du grundig feil. Her er det primitiv teknologi som regjerer, med relativt beskjedne pistoler, maskingevær og naturligvis anti-stridsvogn-orienterte våpen. Likevel fungerer dette svært bra, akkurat som det gjorde i det originale Battlefield-spillet, men man skal være forberedt på at de nye våpnene ikke utgir noen annerledes spillopplevelse utover nye modeller og navn.

Blant de nye kjøretøyene i spillet, som varierer mellom alt fra fly til stridsvogner, er utvalget godt, men forskjellene lite fremtredende. Vanligvis bryr det deg midt på kneet om du hopper inn i en tysk eller engelsk stridsvogn, og et bredere spekter av kjøretøyer blant hærene går heller upåaktet hen. Naturligvis er det viktig for ditt valg av kjøretøy om man f.eks. ikke kan bemanne kanonposisjonen på samme tid som man fører kjøretøyet, men utover dette så er en stridsvogn en stridsvogn - og selv om de tekniske komponentene trolig er ganske annerledes mellom hver av dem, har det lite å si for deg når du befinner deg på slagmarken. Ser man en ledig stridsvogn, prøver man ikke finne en annen. Man bruker det man finner. Dette er naturligvis ikke ment som kritikk mot ekspansjonen på noen måte, og det er svært positivt at utviklerne har valgt å sende med disse nye kjøretøyene, men poenget er at det ikke har noen konkret innvirkning på selve spillopplevelsen.

Klosterkrig og kongen på haugen
Road to Rome sin hovedstyrke ligger utelukkende i de nye slagene, som på mange måter er bedre enn dem i originalspillet. Det merkes at utviklerne har forstått hva folk liker, og hva som ikke gikk så bra i originalen. Før eller senere får vi alle favoritter som vi pleier å spille mye på, og i mitt eget tilfelle har denne æren falt på Slaget ved Salerno, et slag som omfatter et amerikansk angrep mot et tysk forsvar. I senteret finner vi et massivt fjell med en rekke ulike kontrollposter som de to sidene skal kjempe om å erobre. Hver side begynner med tilsynelatende identiske baser på hver side av fjellet, og deretter er det om å gjøre å være i besittelse av over halvparten av disse for å vinne.

I kjent Battlefield-stil har hver side en teller som det blir substrahert fra hvis den motgående siden eier flere kontrollposter enn man selv gjør. Når telleren går i null taper man. I dette tilfellet, i Slaget ved Salerno, utvikler dette ser derfor til en slags "kongen på haugen"-situasjon hvor de motgående sidene kjemper om å holde seg på toppen, for deretter å sende styrker nedover fjellsidene for å erobre de lavereliggende kontrollpostene. Gameplayet i dette slaget er bunnsolid, og er ganske unikt for Battlefield 1942. En annen positiv trend hvilket Road to Rome innfører, er den økte muligheten for infanteri og bakkeorienterte kjøretøyer å ta seg frem på. Områdene er som oftest svært fremkommelige når det gjelder veier, og luftveien er ikke lenger det mest sentrale alternativet når man gjør sin entrè på slagmarkenes blodfuktige underlag.

De fleste slagene er svært unike og karaktersterke, selv om man gjerne skulle sett litt mer variert landskap slik som ørkener, og snødekte fjell. Et av de mest unike slagene er etter alt å dømme Slaget ved Monte Cassino. Dette finner sted rundt et tysk-okkupert kloster noe sør for Roma, og de franske allierte må ta seg opp en bratt bakke for å nå opp til dette klosteret. De franske frihetsstyrkene er altså situert nede i en liten landsby, mens tyskerne lurer oppe i fjellet og beskytter klosteret. Resultatet er en nesten umulig framrykning for de baguett-elskende franskmennene. At hele slaget foregår på nattetid hjelper heller ikke for angriperne. Disse to slagene er utvilsomt de mest framtredende blant de seks, selv om også de andre byr på mange nye spillopplevelser.

Teknisk sett er det ingenting forbedret i Road to Rome-ekspansjonen. Det er delte meninger om teknologien som finnes i Battlefield 1942, spesielt i henhold til nettverkfunksjonaliteten, men de fleste er nok enige i at spillet sporter temmelig pen, og ytelsevennlig grafikk. Det er likevel den krigsopplevelsen spillet formidler som skiller seg ut fra lignende spill. Det å kunne ta del i en kamp med opp til 64 spillere, og se hvordan soldater suser rundt i stridsvogner og jeeper, mens infanterister løper i skjul når de hører de den dødbringende lyden av bombeflyenes fallende skrekkbomber. Lydopplevelsen er svært givende i Battlefield 1942, hvor du f.eks. kan høre de døve eksplosjonene fra bomber som går av bak en ås, mens en stridsvogn som eksploderer rett ved siden av deg får deg til å sprette i godstolen.

I Road to Rome har de nye hærene fått sine egne lyder, naturligvis, og italienerne og franskmenn vil tradisjon tro gjøre all kommunikasjon på deres eget språk. Det som likevel så ut som å være et problem for mange, spesielt i kjølevannet av lanseringen, var de store lag-problemene. Digital Illusions har lovet bot og bedring, og har i ettertid gitt ut flere oppdateringer. Road to Rome kommer med versjon 1.25, mens den som ligger tilgjengelig på spillets offisielle nettsted nå er oppe i 1.30. Det virker kanskje naturlig for noen at man skal ta andres problemer i betrakning, men en omtale kan bare bygges på anmelderens personlige erfaringer med spillet. De erfaringene er svært gode, og det har strengt tatt aldri oppstått problemer under krigseskapadene. Siden Road to Rome er ganske mangelfull som en ekspansjon, kunne det vært positivt med en rekke teknologiske oppdateringer for å veie opp for mangelen på innhold.

Konklusjon
Hvordan definerer man egentlig en ekspansjon? Ordet ekspandere betyr å bygge ut, og hvis man skal se på det bokstavlig, er Road to Rome utvilsomt en ekspansjon. Om det er en god ekspansjon ligger under sterk tvil, da den innholdsmessig er svært tynn. Med sine seks nye slag, åtte kjøretøyer og diverse nye våpen, høres den tilsynelatende funksjonell ut, men i et spill slik som dette er det rett og slett ikke nok. I tillegg snakker vi om en ekspansjon til nærmere tre hundre norske kroner, noe som det ærlig talt ikke er grunnlag for å kreve for et slikt materiale, som mer eller mindre kunne vært mulig å laste ned fra nettet. Digital Illusions kunne utvilsomt gjort langt mer ut av det, slik som å legge til nye gameplay-elementer. Man kunne eksempelvis ha lagt inn nye spillestiler, muligheten for undervannskamper med ubåter og bedre nettverkskode for deretter å støtte flere spillere.

Man får rett og slett ikke nok for pengene med denne ekspansjonen, og stort sett det eneste av virkelig verdi er de seks nye slagene. Nå skal det naturligvis nevnes at disse slagene er av særdeles høy kvalitet, og tilføyer en solid porsjon nyvinning til spillet. De åtte kjøretøyene er så vidt verdt å nevne, ettersom Battlefield 1942 er mer arkade-aktig enn en simulator, og derfor er ikke forskjellene særlig fremtredende. Selv om alle kjøretøy er forskjellige, kan en nesten gå så langt som å si at i Battlefield 1942 er en stridsvogn en stridsvogn, et fly et fly, og en båt en båt. Ta den bemerkelsen med en klype salt naturligvis, da et av de sterkeste funksjonene i Battlefield 1942 er de fremragende kjøretøyene som er kraftige i bruk, men likevel særdeles enkle å manøvrere. Resultatet er likevel at varigheten på denne ekspansjonen i beste fall er middels godt. Er du en riktig Battlefield-tilhenger? Da er det ingen tvil om at ekspansjonen kommer til å gi deg ekte glede, i hvertfall så lenge den varer. Men, de seks nye kartene kan fort gli inn i underbevisstheten, og bare bli et av alle de andre. Og da kunne man kanskje ønske man hadde brukt de pengene på noe annet? Uansett er Battlefield 1942 et suverent spill, og Road to Rome gjør det absolutt ikke dårligere. Et spørsmål er det likevel uunngåelig å stille seg - kunne ikke magikerne i Digital Illusions gjort noe mer ut av det?

Forsiden akkurat nå

Til toppen