Du lurer kanskje på hvorfor Ole Brums berømte utsagn har noen som helst med Battlefield 2: Modern Combat å gjøre. Grunnen er at Dice og EA har klart det herlige kunststykket å bake sammen to gode spill i ett. Spill nummer én nyter du alene, mens nummer to er for de sosiale liksomsoldatene der ute. Enspiller og flerspiller i en søt harmoni, med andre ord. PC-brukere vil kanskje ikke kaste maskinene sine ut av vinduet, men konsollfolket har absolutt noe å glede seg over. Modern Combat er ikke langt unna å være det ”realistiske” skytespillets svar på Halo. Oi sann, det var store ord. Litt for store kanskje, men Modern Combat vil garantert binde deg fast i sofakroken.
Endelig alene
Det er en stor glede at det endelig kommer en skikkelig enspillerdel i et Battlefield-spill. I Modern Combat er enspillerdelen omfattende og underholdene. Historien er god, og dreier seg om en eskalerende konflikt i Kasakhstan. Vi får se hendelsesforløpet fra begge sider av krigen, både den vestlige og kinesiske. Denne propagandakrigen er morsom, og får deg til å tenke over informasjon du får fra ulike sider i en krig på dagens nyhetssendinger. Amerikanerne kalte sitt orienteringsrom under den første gulfkrigen for ”The Podium of Truth” eller noe slikt, neppe tilfeldig. Krigen i mediene er ofte like viktig som den på slagmarken.
Du får også oppleve begge sider av konflikten i strid, noe som piffer opp enspillerdelen ytterligere. Man bytter mellom NATO og Kina med jevne mellomrom, og får dermed et større innblikk i svakheter og styrker i de respektive armeer. Heldigvis slipper du å spille nøyaktig de samme scenarioene for begge parter, her dukker det alltids opp noe nytt og spennende.
Spennende er et nøkkelord når det kommer til brettene og oppdragene. Selv om enkelte brett har likhetstegn når det gjelder oppdrag, så er variasjonen likevel stor. Her gjør du alt fra klassiske angrep mot fiendens base, til å avskjære fiendtlige båter med helikopter og overvåke fiendtlige bevegelser. Det at man stadig opplever noe nytt hekta meg fullstendig, brettene er varierte både i værforhold og miljø. Dermed ble 20 brett forholdsvis raskt historie. Selv om brettene er mange, kunne jeg tenkt meg enda flere – men slik er det med alle gode spill.
Stjerneklart
Gjenspillingsverdien av enspillerdelen er akseptabelt, det sørger diverse bonusordninger for. Rangeringssystemet kommer i form av stjerner. Flere stjerner betyr at du har gjort en god jobb. Variabler som spiller inn her er poeng (antall fiender du dreper), tid, lagmentalitet og tapsprosent. Etter at disse er satt opp mot hverandre får du det antall stjerner du har ”vunnet”. Du kan også få en haug med medaljer i kamp, og her er det bare fantasien som setter grensen. Nye medaljer gir også stjerner i boka. Disse stjernene brukes til å gi deg ny rang. Spiller du hardt kan du oppnå og bli general. Litt merkelig at en general skal fly rundt hos første angrepslinje på slagmarken, men dog. Du låser også opp utfordringsbrett (billøp og lignende) og våpen etter hvert som du klarer brett.
”Hot swap” er kanskje kjent for de som vanker i diverse swingers-miljøer, men i spill er det et relativt sjeldent fenomen. Så lenge du har en alliert soldat i ditt synsfelt, kan du bytte identitet med denne. Avstand spiller ingen rolle. Dette er helt genialt siden flere oppdrag krever bruk av ulike enheter. Dessuten spares det mye tid ved at du slipper å lunte hvileløst omkring. Denne muligheten gjør også spillet mye mer actionpreget, ja neste arcadeaktig. Noe som kanskje ikke vil falle i like god jord hos alle der ute. Du kan ikke plukke opp andres våpen eller ammo, noe som følger naturlig av ”Hot swap”. Går du tom for ammunisjon må du vente et øyeblikk på at soldaten din fyller belter og lommer med nye skudd. Dermed er det lurt av deg å være varsom i trykkende situasjoner, da lønner det seg å ha litt å gå på.
Arcadepreget er også å finne når det kommer til våpenbruk. Når du dreper fiender raskt etter hverandre får du diverse umiddelbare bonuser, slik som mer helse, ”rustning” og raskere avfyringsfrekvens. På brettene som til de grader legger til rette for nedslakting synes jeg spillet skyter seg selv litt i foten. Komediepreget tar overhånd når flere titalls fiender kommer løpende på rekke og rad i et trangt smug mot deg. Dessuten er det svært lett å treffe fienden på Modern Combat, men den løsningen er nærmest nødvendig. Kontrollene på konsoll er ikke like presise som på PC, dermed må treffprosenten skrus opp for å ikke gjøre spillet umulig. Alle fiender er for øvrig markert med en liten rød firkant over hodet, noe som til tider gjør det litt for lett å se dem.
