ANMELDELSE: Måtte bli bra
Anmeldelse

Måtte bli bra

Nye brett og noe attåt blåser nytt liv i fjorårets beste skytespill.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Vi er på 60-tallet, i et Huey-helikopter, med John Fogertys Fortunate Son strømmende ut av radioen. Fra jungelen under lyser flammekasterne og napalmen opp, og i det en mesterlig plassert rakettdrevet granat treffer halerotoren kaster vi oss ut i fallskjerm og daler ned til den travle slagmarken.

Spillet er naturligvis Battlefield: Bad Company 2, som tar oss med til et Vietnam mer eller mindre fritt for flau patriotisme og rom for politisk tolkning, takket være mangelen på en enspillerdel. Dette handler om flerspiller med en stemning så koselig at det nesten blir upassende.

Skal det være litt sumpvann?
Skal det være litt sumpvann?

Ute er rødpunktssiktet, polerte våpen og bungnende mengder utstyr; inn er rusten low-tech og et relativt fattig utvalg.

Grunnmur av edelstener

Spillmodusene er de samme som undertegnede koste seg med i Bad Company 2 gjennom hele fjoråret. Med et av de siste årenes klart beste skytespill å bygge på er fundamentet mer enn solid. Det behagelige tempoet, det store formatet og den varierte samarbeidsopplevelsen er grunnsteinen, og oppå det har DICE utvidet med våpen og kjøretøyer som er tilpasset den østlige slagmarken. De nye brettene strekker seg fra vide, flate rismarker til utbrente landsbyer og tunneler i kupert terreng. Visuelt sett er de storslagne, mens de i all ærlighet må sies å variere noe i funksjon.

Brettene er tydelig laget for Rush-modusen, som må kunne kalles hovedattraksjonen. Likevel er flere av brettene lagt opp slik at det er i overkant lett å skyte spillere fra det angripende laget idet de kommer til live – altså «spawnkilling» på fagspråket. Dette gir til tider en særdeles skjev balanse.

Spesielt utsatt er Vantage Point, hvor opptil 16 angripere må presse seg gjennom to smale åpninger. Resultatet er en stor fest for forsvarerne, som kan «spamme» granater til passasjene er fulle av lik.

Et julepyntet Vietnam.
Et julepyntet Vietnam.

Resultatet er ikke spesielt elegant, men merkelig underholdende på sin egen måte, der alle angriperne løper som noen tullinger gjennom granatregnet for å, passende nok, få lagt ned enda mer sprengstoff på målet.

Utfordrende skjevheter

Andre brett er tidvis ubalanserte av andre grunner, nevnelig det faktum at amerikanerne hadde tatt med panservogner og luftbårne drapsmaskiner, mens den typiske Vietcong-soldat tydeligvis nøyde seg med stråhatt og en lusen Kalasjnikov. Unntak finnes, og det gjør ikke nødvendigvis så mye at det ikke er balansert til den minste fjær. Som den underlegne parten blir det mer tilfredsstillende å vinne, og man får da tross alt alltid prøve seg på begge sider av slagmarken.

Det mest positive med hele utvidelsen er Bad Company-varemerket med variert brettdesign og ulike typer terreng i ett og samme brett. Det føles aldri som sterile korridorer, og fører videre til et mer variert spillemønster. Om man ikke har suksess med flammekasteren inne i hulene i Hill 137 kan man sette seg på en bakketopp med en snikskytterrifle, eller kapre en stridsvogn og velge den strakeste veien til målet. Her er det noe for alle, og alle soldattypene er nødvendige til enhver tid. Det samme er lagspillet som gjorde spillet til en suksess i utgangspunktet.

Hvor ble det av fremdriften?

De store, åpne brettene har også smale passasjer.
De store, åpne brettene har også smale passasjer.

En helt naturlig del av en skytespillutvidelse er nye våpen og nytt utstyr. Vietnam leverer tidsriktige våpen som AK47, UZI, M60, M-40, M79-granatkaster og ikke minst flammekaster. Sistnevnte skiller seg betydelig fra de gamle Bad Company 2-våpnene, mens mange av de andre var med i hovedspillet og virker velkjente, tross i at de gjerne ser litt eldre og mer slitt ut. Våpenleken er dermed ikke endret betydelig verken på godt eller vondt.

Utvalget er dog ikke allverden, og totalt har man i Vietnam et lavere antall våpen enn i hovedspillet. Det er litt skuffende, med tanke på at det tross alt er mye å ta av. De ikoniske napalmbombene, for eksempel, kan ikke tas i bruk på tross av at noen av brettene bærer preg av effektene.

Det herlige Huey-helikopteret veier litt opp for det ved å kombinere to maskingeværposisjoner med en rakettkaster styrt av piloten. Det føles forfriskende sammenlignet med Black Hawken fra hovedspillet, som er hakket kjipere for piloten selv.

Om man har spilt en del Bad Company 2 fra før vil man også allerede ha låst opp alle Vietnam-våpnene når man begynner, hvilket fullstendig tar bort progresjonsmulighetene. Det er fort gjort å konstatere at å ikke ha noe å strekke seg etter føles som et betydelig savn.

Hodeskudd med hagle fra 100 meter? Ikke noe problem.
Hodeskudd med hagle fra 100 meter? Ikke noe problem.

Det må også være lov å påpeke at flaue feil som at hardcore-filteret i serverlisten fortsatt ikke er fikset, og at våpenbalansen fortsatt ikke er helt i boks. I hardcore-modusen har de også glemt å fjerne siktekrysset på haglen, som fra før av er presis over avsindig store avstander, noe som bare ikke føles riktig selv om jeg gjerne innrømmer å ikke ha særlig våpenekspertise.

Konklusjon

På tross av at jeg hadde et lite håp om at de skulle gjøre litt mer ut av Vietnam-settingen, og finpusse litt ekstra, har store deler av juletiden gått med til Bad Company 2 Vietnam. Så sterk som flerspillerdelen av hovedspillet var fra før skal det ikke så mye til å gjøre en utvidelse bra, og denne er helt oppskriftsmessig i så måte. Dette er fortsatt det beste flerspillerskytespillet på markedet.

Pakken gjør akkurat det den skal, nemlig å korte ned ventetiden til Battlefield 3 betraktelig ved å blåse nytt liv i et spill som noen kanskje var begynt å gå lei av etter ti måneder.

Kommentarer (21)

Forsiden akkurat nå

Til toppen