Anmeldelse

Blazing Angels: Squadrons of WWII

Denne tittelen fattet umiddelbart min interesse da jeg hørte at den var på vei. Gode flyspill med sin handling lagt til de gamle verdenskrigene, okkuperer sjelden eller aldri spillhyllene. Titler som Microsoft Combat Flight Simulator og gode gamle Wings på Amiga, er to av de mest underholdende flyspillene jeg har spilt. Da jeg satte plata i for første gang hadde jeg et inderlig håp om at Blazing Angels kanskje kunne være i nærheten av å gi meg samme spillgleden. Det må være lov å innrømme at jeg ble litt skuffet.

Langt fra noen simulasjon

Det som aller først er verdt å trekke frem i lyset, er at Blazing Angels er et svært arkadepreget flyspill. På den ene siden er dette kanskje like greit, da jeg finner enkelte flysimulatore litt vel treige. Jeg spilte en del Microsoft Flight Simulator for mange år siden, men kan i ettertid ikke fatte og begripe hva som fikk meg til å gjøre det. Å leke at man er pilot i sivil lufttrafikk er, når jeg tenker meg om, ufattelig kjedelig. Nå kommer jeg også på den gangen jeg fløy fra Oslo til New York – en tur som inneholdt like mye action som et komitèmøte på Stortinget.

På den andre siden, kan det å legge Blazing Angels så langt ut på arkadedelen av skalaen være skikkelig uheldig. Du ser flyet i tredjepersonsperspektiv, og skal som amerikansk pilot fullføre en rekke oppdrag fra andre verdenskrig. Poenget er at når man baserer spillet på et eksisterende univers med tanke på handling og fysikk, må man være forsiktig med å banalisere elementer som du som spiller kanskje forventer av et krigsflyspill.

Spillet starter en varm sommerdag i 1940, hvor du har flyvetrening over en militærbase i England. Som amerikaner har du blitt sendt hit for å støtte britene i å forsvare øya deres mot det tyske invasjonsforsøket. Det første oppdraget fungerer mye som en slags opplæringsmodus hvor du etterhvert blir satt på prøve. Videre fortsetter spillet i en ganske klassisk tralt hvor oppdrag rundt om i verden følger hverandre i kronologisk rekkefølge. Du ser aldri mennesker, og historien formidles gjennom dialog og ved et par setninger før hvert oppdrag.

Tidvis underholdende, men gjentakende

Flyvingen, som spillet tross alt skal handle om, er tidvis svært underholdende - så lenge du er i kamp mot andre fly. Bombing, torpedering og rekognoseringsoppdrag er platte og føles presset på hele opplevelsen. Enten du skal slippe en bombe, torpedo eller ta et fotografi, får du opp en måler som angir om du er nært og/eller lavt nok – unødvendig repetitivt og kjedelig. Spillet annonserer tidlig at det kun finnes fire forskjellige fiendeenheter; kampfly, bombefly, kjøretøy og båt. Jeg skjønner ikke hvorfor de er nødt til å gjøre dette? Det er greit at de kanskje ikke velger å legge til flere enheter, men la meg leve i usikkerheten og ikke smør det lineære designet opp i trynet på meg. Spillet makter i liten grad å engasjere. Du faller fort inn i et repetitivt og lite kreativt spilldesign som i praksis lar deg gjøre de samme tingene om igjen, bare i andre omgivelser.

Jeg kan ikke si meg imponert over grafikken på verken PC eller Xbox 360. Omgivelsene er lite detaljerte samtidig som jeg kanskje hadde ønsket meg en bedre sikt. Jeg savner bedre interaktivitet mellom dine handlinger og omgivelsene rundt. Jeg liker å se ødeleggelsene mine, og da blir det litt trasig at det meste faktisk står uanfektet tilbake for ditt angrep. Fiendens fly begynner å ryke etter hvert som de tar skade, og man kan til tider skille et friskt fly fra et som har problemer. Med kjøretøy og båter er det en annen historie, og hvis du ikke treffer og enheten rammes av en liten eksplosjon, er det for bom å regne. Stridsvogner som sprenges med identisk animasjon, samt store krigsskip som bare blir borte i havet, er lite sjarmerende.

Små, unødvendige detaljer

En rekke små detaljer som later til å være kastet på opplevelsen, genererer fort en del irrirasjon hos meg. Hvorfor skal jeg være nødt å rotere høyre analoge stikke for å få startet motoren når jeg for en gangs skyld skal ta av fra bakken? Hvorfor trenger jeg et alternativ for å ta ut og inn hjulene når dette overhodet ikke har noen funksjonell betydning? Jeg føler det blir litt påtatt å legge til slike ”smårealistiske” og ubetydelige detaljer når du kan kan dure løs med gunnern i nesten et minutt før den går varm, samtidig som torpedoer og raketter lader seg opp underveis. Da gidder jeg ikke engang å starte på muligheten for å reparere flyet underveis.

Å kontrollere flyet føles mer naturlig på Xbox 360 enn på PC, dette fordi flyspill generelt er mye enklere å spille med en eller annen form for stikke. Hvis du verken har eller har planer om å gå til innkjøp av en, samtidig som du har tilgang til begge konsollene, vil jeg nok anbefale 360-versjonen om du skal anskaffe deg spillet.

Lydsiden får på grunn av dialogens sentrale plass i historieformidlingen, en sterk bør på sine skuldre. Lydeffektene fra fly og våpen er tilfredsstillende, og er med på å bygge opp intensiteten i stunder hvor det er hett rundt ørene. Det jeg ikke klarer, er den forferdelige dialogen. Det slenges stadig inn kommentarer over radioen, fra fienden så vel som egne. Tyskere og japanere snakker i klartekst på sin gebrokne engelsk, og du kan gladelig og tilfeldigvis lytte på samme frekvens som dem. Sorry Ubisoft, men dette er rett og slett idiotisk. De samme intetsigende og teite kommentarene spilles gjentakende, sikkert opp til tyve ganger hvert oppdrag. Når japanerne mens de bomber Pearl Harbor utbasunerer: ”Here comes the americans”, må det begynne å ringe en bjelle. Det skulle da for faen bare mangle at ikke amerikanerne skulle komme når dere kjører et fullskala angrep på en av verdens største militærmakters aller største marinebase.

Amerikahyllest

Selv om jeg personlig ikke har noe imot USA, må jeg si at glorifiseringen av deres styrker i dette spillet er en smule kvalmende. Tyskere og japanere fremstilles som gjennomgående ond, og ikke engang britene slipper unna å bli stemplet som dumme og evneveike. Joe, en amerikaner i samme skvadron som deg, klarer aldri å klappe igjen den breiale sørstatskjeften sin, og irriterer grenseløst med sine spørsmål og kommentarer. At en mann som ikke engang husker om han tok på seg underbukser da han sto opp om morgenen sitter bak spakene på et fly, er ille – at han ligger til høyre for meg i formasjonen og på samme radiofrekvens, er om mulig verre. Det er ikke vits å holde noe tilbake her. Blazing Angels har den dårligste dialogen jeg har opplevd på svært lenge, hvilket er forsmedelig ettersom den tilegnes en så bærende rolle.

En måte man kan slippe unna en god del av de irritasjonsmomentene man må gjennomgå i historiedelen, er å satse hardt på flerspiller – et område spillet virkelig får vist sine positive egenskaper. Her kan du spille lokalt så vel som over nett og delta i intense dogfights eller spille igjennom deler av kampanjen i kooperasjonsmodus.

Konklusjon

Blazing Angels er ikke en tragedie innenfor spillmediet, og lydsiden er heldigvis ikke representativ for resten av produktet. Det er mye spilleglede i det å fly et kampfly, og flerspillerdelen med knallharde dogfights gjør livet virkelig verdt å leve. Til tross for dette kunne spillet vært dypere og i større grad forsøkt å fremskaffe en ordentlig mestringsfølelse gjennom enspillerdelen. Spillet leverer bare til midt på treet, hvilket er synd siden det innehar potensiale som strekker seg ut over sluttproduktet.

Vurdering


X360 | Windows
Middels

Blazing Angels: Squadrons of WWII Windows

Blazing Angels: Squadrons of WWII X360

Blazing Angels: Squadrons of WWII Windows Windows 5/10 Xbox X360 5/10 PS3 Wii

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 31. mars 2006
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Ubisoft Entertainment
  • Utvikler: Ubisoft

Blazing Angels: Squadrons of WWII X360 X360 5/10 Xbox Windows 5/10 PS3 Wii

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 31. mars 2006
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Ubisoft Entertainment
  • Utvikler: Ubisoft

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen