Blogg

Et farvel til Nintendo Wii

Jeg ser tilbake på min tid med Nintendo sin hvite boks

I dag pensjonerte jeg min Nintendo Wii. Dette gjorde jeg øyeblikkelig etter å ha fullført Metal Gear Solid: The Twin Snakes. Jeg trakk ut alle kablene, hentet fram pappesken konsollen kom i, og la alt tilbake der det hørte hjemme. Nå står esken i ei hylle på rommet mitt som et slags monument, en henvisning til teknologi som forlangt er forbigått av den pågående konsollgenerasjonen.

Pakket ned og stuet vekk. (Foto: Jens Erik Vaaler/Gamer.no)
Pakket ned og stuet vekk. (Foto: Jens Erik Vaaler/Gamer.no)

Jeg har spilt dataspill siden jeg var omtrent fire/fem år gammel. Jeg skulle på ferie til Grand Canaria med familien min og foreldrene mine hadde kjøpt en Game Boy til både meg selv om min eldre bror. Han ville nemlig ikke dra på ferie uten litt underholdning, og for rettferdighetens skyld ble det altså håndholdte konsoller på oss begge. Siden da har jeg gått gjennom hele seks håndholdte spillmaskiner og fem hjemmekonsoller. Det er altså ikke første gangen jeg har pensjonert en konsoll og lagt den vekk. Likevel føler jeg meg ganske melankolsk nå som jeg har pakket ned Wii-en. Hvorfor det, egentlig?

Første for egne penger

Av alle spillmaskinene jeg har spilt på opp gjennom årene var Nintendo Wii den første hjemmekonsollen jeg kjøpte for penger jeg hadde tjent selv. I 2006 gikk jeg i tredje klasse på videregående og hadde nettopp fått min første deltidsjobb i en morobutikk. Jobben i seg selv var kul nok den, men det å kunne tjene mine egne penger var ganske frigjørende. De få hundrelappene jeg fikk i måneden for husarbeid holdt liksom ikke lenger, men som arbeidskar stod jeg fritt til å disponere min egen økonomi. Mitt virkelig store kjøp etter å ha fått denne deltidsjobben var, som nevnt, Nintendos nye hjemmekonsoll.

Helt siden Game Boy-dagene har jeg nok vært en Nintendo-fanboy lengst innerst. For de av oss som har vokst opp med en Nintendo-konsoll er nok ikke dette særlig vanskelig å forstå. Alle mine håndholdte konsoller har vært produsert av Nintendo, og selv om jeg og min bror spilte både Playstation og Xbox likte jeg best å spille Nintendo-spill hos mine jevnaldrende venner. Nintendo var barndommen min, og som ivrig fanboy hadde jeg fulgt med på Wii-ens utvikling helt siden den het «Revolution». Jeg hadde aldri en Nintendo 64, og en Gamecube ble forbigått til fordel for en Xbox, men Nintendo Wii, det skulle jeg ha! Det var på tide å få en hjemmekonsoll fra Nintendo tilbake igjen i stua.

Link og jeg har reddet verden opptil flere ganger. Like spennende hver gang.
Link og jeg har reddet verden opptil flere ganger. Like spennende hver gang.

Wii-en var også den første konsollen jeg forhåndsbestilte og kjøpte på lanseringsdatoen. Eieren av morobutikken jeg jobbet i eide også en elektronikkbutikk på mitt lokale kjøpesenter. Her fikk jeg rabatter på spill, filmer og mye annet, så dermed var det naturlig at Wii-en skulle skaffes akkurat der. I tillegg fikk jeg med Zelda: Twilight Princess på kjøpet for bare et par hundre ekstra, hvilket jeg selv så på som en ganske god deal. Min Zelda-fanatisme var stor selv da, og jeg gledet meg til Twilight Princess. Lanseringsdatoen kom, køene var sinnsyke, og jeg hadde nilest kulturdelen i Aftenposten for å se hva de skrev om den nylig lanserte konsollen. I tillegg hadde jeg saumfart nettet for å lese førsteinntrykk og diverse nyhetssaker om Wii-en. Jeg var så utrolig spent!

Spennende med ny teknologi

Da konsollen var kommet hjem gikk jeg raskt i gang med Wii Sports for å se hva den nye bevegelsesteknologien kunne gjøre. For første gang ble jeg faktisk sliten og svett av å spille dataspill, og armene ble faktisk støle etter et par timer med Wii Sports. Broren min, som da var tjuetre år gammel, spilte ofte sammen med meg, og jeg fikk til og med overtalt pappa til å ta et par slag tennis og bowling sammen med oss. Min far hadde aldri tatt i en håndkontroller før, men med Wii-ens pek og klikk-grensesnitt og litt tålmodighet fra min side, gikk det meste som smurt.

Jeg tenkte aldri på at Nintendo hadde tatt sine første, tentative skritt inn i en ny konsollgenerasjon. Dette var likevel noe nytt og spennende jeg ikke så maken til på de andre konsollene som da var ute. Mine klassekamerater som utelukkende spilte Halo på Xbox 360 fikk ikke de samme opplevelsene som meg og min Wii. På den tiden var jeg nok litt for opptatt av å skille meg ut, og jeg mente valget av hjemmekonsoll lot meg gjøre akkurat det. Jeg var ikke en sånn grafikksnobb som måtte ha spillene som så best ut. Jeg var en som hoppet ut i ny teknologi med begge bein og lot den vise hva den kunne by på.

Både gamle og nye venner

Et par år senere kjøpte jeg en Xbox 360. Siden da ble Wii-en brukt mindre og mindre, men jeg kom stadig tilbake til den likevel. Det kom jo så mange gode spill ut til den trofaste lille konsollen! Du ler kanskje, og tenker på butikkhyllene som var fylt til randen av minispill-samlinger og dårlige spill basert på barnevennlige filmer og TV-serier. Joda, det var en stor del av det å eie en Wii: du måtte grave deg gjennom en del møkk for å komme til de virkelig gode spillene. For meg gjorde dette de gode spillopplevelsene såpass mye bedre. Wii-en ble aldri en vits for meg. Det var en genuint morsom konsoll og spille på, og selv om jeg ikke kjøpte så mange spill til den ble den flittig brukt likevel.

Har du ikke spilt a boy and his blob på Wii burde du virkelig gjøre noe med det.
Har du ikke spilt a boy and his blob på Wii burde du virkelig gjøre noe med det.

Sammen med min Wii stiftet jeg nye bekjentskap med gamle venner. Jeg fikk reise ut til stjernene sammen med Mario, og hans interplanetariske eventyr rager fortsatt høyt på min liste over beste spillopplevelser. Link og jeg dro på oppdagelsesferd gjennom Hyrule i timesvis, og sammen bekjempet vi mektige drager, skumle monstre og onde trollmenn. Rayman viste meg hvor moro Wii-en kunne være med tre andre spillere, og Leon Kennedy og jeg reddet presidentens datter fra en ondskapsfull spanjol.

Nintendo Wii lot meg også treffe mange nye venner og samtidig utvide min spillinteresse ytterligere. Zack & Wiki klarte å oppfylle mitt ønske om et nytt og humoristisk eventyrspill, og en leting etter en sjørøverskatt har aldri vært mer bisarr. I Metroid Prime 3: Corruption satte jeg meg bak visiret til Samus Aran for første gang, og i Red Steel 2 byttet jeg mellom sverd og pistol med en letthet jeg knapt hadde sett maken til tidligere. Skytespill var definitivt best på Wii. Jeg fikk også min første smak av Goichi «Suda51» Suda sin spilldesign-filosofi i No More Heroes. Det var ikke vanskelig å skjønne at jeg tok del i en ganske spesiell type galskap i akkurat det spillet, men moro var det likevel, og Travis Touchdown var en spennende parodi på spillprotagonister.

Samus Aran var best i 3D på Wii.
Samus Aran var best i 3D på Wii.

Slutten av en era

Selv om jeg har pensjonert andre konsoller tidligere og gått videre til nyere og bedre teknologi har det ikke føltes like melankolsk som nå. Jeg tror det faktum at jeg har tatt vare på esken, og faktisk pakket ned konsollen, gjør at det hele føles mer avsluttet enn ellers. Min gamle Xbox står uten eske, og mine Game Boy-modeller ligger i trekasser fra Ikea. Jeg har på en måte gjort meg ferdig med Nintendo sin hvite boks. Nå står det en svart boks fra Nintendo ved siden av TV-en min i stedet. Wii U ser ut til å love mye godt, akkurat som Wii gjorde. Jeg gleder meg til å se hva som leveres til den nye spillplattformen i årene som kommer, og om denne klarer å påvirke spillmarkedet på samme måter som Wii gjorde.

Det føles litt som en periode i livet mitt er avsluttet, og en ny holder på å begynne. I og med at det snart er nyttår så passet det overraskende godt å pensjonere Wii-en min akkurat nå. Det var gøy så lenge det varte, men tiden er kommet for å se framover. Hvem vet? Kanskje jeg graver den fram fra skapet i ny og ne for å gjennoppta gamle spillopplevelser?

Godt nytt år, folkens, så sees vi i 2013.

Kommentarer (22)

Forsiden akkurat nå

Til toppen