Blogg

Jeg savner å være uviten

Noen ganger er det greit å kjøpe spill uten å vite alt om dem på forhånd.

I dag er det lett å få informasjon om spill før man kjøper dem. Jeg har selvsagt en viss fordel, med tanke på at deler av jobben min består i å holde oversikt over nye og kommende spill, men internett gjør informasjonen tilgjengelig for alle. Ikke bare skriver Gamer.no og andre nettsteder nyheter, sniktitter og anmeldelser om kommende spill, men når det først er ute fosser det over av «Let's play»-videoer, brukeranmeldelser og diskusjon der spillere samles på nettet. Dette i tillegg til trailere, demoer og andre former for informasjonsspredning og markedsføring fra utgivernes side.

Commodore 64-spill kom ofte i slike esker. Akkurat disse spillene er imidlertid ikke fra åttitallet.
Commodore 64-spill kom ofte i slike esker. Akkurat disse spillene er imidlertid ikke fra åttitallet.

Slik har det ikke alltid vært. Da jeg skulle kjøpe spill til min Commodore 64, var det ytterst sjeldent jeg visste særlig mye om hva jeg kjøpte. Jeg gikk til butikken, tittet på eskene og valgte spill basert på hva som så kulest ut der og da. Kanskje var det bildet på forsiden av coveret som fristet meg, eller kanskje det var skjermbildene bak. De kunne man imidlertid ikke alltid stole på, fordi de kunne være fra helt andre versjoner av spillet. Folk som klager over at PS3-versjonen av et spill kanskje hakker litt mer enn Xbox 360-versjonen, og at PC-versjonen ikke har et menysystem lagt opp til bruk av mus, skulle visst hvordan det var når man hadde sett bilder av Amiga-versjonen av et spill og kom hjem for å starte det på Commodore 64.

Informasjonen jeg hadde å gå etter var altså stort sett alltid det jeg så på eska, og med tanke på at Commodore-spill ofte kom i små kassett-bokser var det ikke mye de fikk plass til der. Navnene sa meg sjeldent særlig mye. Noen spill var kjente fra arkademaskiner rundt omkring, og enkelte ganger hadde jeg hørt snakk om spill fra andre Commodore 64-eiere – men det var ikke så mange av oss i mitt nærmliljø, for spilling var ikke en hobby «alle» hadde, slik som i dag, og det yret dessuten av ulike datamaskinplattformer som ikke var kompatible med hverandre. Vi brukte dessuten å låne hverandre spill vi likte i stedet for å anbefale dem.

Dette var i tillegg i tiden før oppfølgere var noe annet enn en uregelmessighet forbeholdt de aller største suksessene, og selv da kom det sjeldent mer enn én. Det var med andre ord ikke ofte jeg kom over en oppfølger til et spill jeg likte i butikkene.

Ghosts'n'Goblins kjøpte jeg uten å ane hva det var.
Ghosts'n'Goblins kjøpte jeg uten å ane hva det var.

Dermed kjøpte jeg spill basert på coveret. Jeg sto ofte med flere spill i hendene samtidig, og studerte eskene for å se hva som virket mest spennende. Ofte var det spørsmål som «har jeg lyst på et bilspill eller et sportspill» som avgjorde hva jeg valgte. Andre ganger var det rett og slett bare forsidebildet, og siden engelskkunnskapene var svært begrensede kjøpte jeg stadig spill uten å ha den minste snøring på hva de egentlig dreide seg om. Det var egentlig ikke så farlig; spill var spill, og i likhet med de fleste andre spillere på åttitallet var jeg en alteter. Kanskje det var nettopp mangelen på tilgjengelig informasjon om spill som førte til nettopp det.

Det er nemlig viktig å understreke at, før internett kom og gjorde informasjon til allemannseie, var spillanmeldelser noe man kjøpte. Et spillblad fra utlandet kostet omtrent like mye som et spill – i alle fall om man holdt seg til velutrustede tilbudskasser – og på den tiden var vi, av mangel på bedre ord, ikke like rike som i dag. Det å bruke pengene på et blad i stedet for et spill til 50 kroner, var et stort valg for et barn på åttitallet.

Så da jeg kjøpte spill i tilbudskassa hos Domus, hadde jeg ingen anmeldelser å gå etter. Jeg hadde ikke lest om det, og jeg hadde i alle fall ikke sett video fra det. Jeg var så godt som blind, og måtte stole på intuisjonen der og da. Når jeg tenker tilbake på det, er det nesten utrolig at jeg kjøpte så mye godt, og så lite dritt.

Pitstop II ble kjøpt fordi det hadde en Formel 1-bil på coveret. Flaks at det var et genialt spill.
Pitstop II ble kjøpt fordi det hadde en Formel 1-bil på coveret. Flaks at det var et genialt spill.

På nittitallet endret ting seg. Jeg begynte å sluke spillblader rått, og kjøpte dem regelmessig. Noen ganger flere per måned, hvis demodiskettene som fulgte med virket spennende nok. Jeg leste hver eneste anmeldelse og hver eneste artikkel. Selv om jeg ikke fikk muligheten til å spille en brøkdel av spillene jeg leste om, var det en glede å lese om dem likevel. Det var det nest beste – hvis jeg ikke kunne spille et spill skulle jeg i alle fall vite så mye som mulig om det. Senere kom jo nettet, først preget av amatørsider og brukeranmeldelser, før man både i Norge og internasjonalt langsomt skjønte at det gikk an å gjøre ting profesjonelt. Resten av historien kjenner de fleste.

Jeg er selvfølgelig glad for all informasjonen som er tilgjengelig i dag, da det hjelper spillkjøpere å velge gode og interessante spill som de tror de vil like. Men noen ganger savner jeg likevel gamle dager. Jeg savner det å være uviten, og dermed måtte møte nye spill med et åpent sinn. Jeg savner spenningen det gav å laste inn et spill for første gang, noe som kunne ta flere minutter selvsagt, og så bli overrasket over hva jeg faktisk hadde kjøpt.

Ofte merker jeg derfor at jeg aktivt unngår å skaffe meg informasjon om kommende spill som virker spennende. Det er noen ganger vanskelig, med tanke på jobben min, men med mindre jeg absolutt holder jeg meg unna dyptgående sniktitter og omfattende spillvideoer. Når det lekker video fra et spill, og et nettsted skryter av at jeg kan «se hele det første brettet her», sier jeg nei takk. Jeg vil ikke se det før jeg spiller det. På den måten klarer jeg i alle fall delvis å beholde en følelse av spenning når jeg endelig får installert det på PC-en. Jeg tror ikke jeg er helt alene om å tenke slik.

Forresten, bildet i toppen stammer fra nok et spill jeg kjøpte uten å vite hva det handlet om. Kjenner du det igjen?

Kommentarer (21)

Forsiden akkurat nå

Til toppen