Blogg

Spilldagbok: Quest for Glory, del 3

Min andre dag i Spielburg kunne lett blitt min siste.

Status etter dag 1. De røde tallene viser at det har skjedd endringer.
Status etter dag 1. De røde tallene viser at det har skjedd endringer.

Dette er den tredje delen av spilldagboken om mine eventyr i Spielburg (les del 1 og del 2 først). Spillet jeg spiller er Quest for Glory I: So You Want to be a Hero, en unik blanding av rollespill og eventyrspill, og et av de spillene som betydde mest for meg i min oppvekst. Jeg ble inspirert til å spille det igjen takket være Kickstarter-prosjektet til spillets originalskapere, som nå er inne i den siste innspurten. Som vanlig må jeg advare om store «spoilere» i teksten.

Jeg er ikke så flink til å kaste.
Jeg er ikke så flink til å kaste.

Klar for eventyr

Dag to i Spielburg begynner med en bedre frokost på vertshuset Hero's Tale Inn. Etter å ha fylt magen drar jeg umiddelbart til healerens hytte, hvor jeg gir meg i kast med det store eiketreet. Jeg er rimelig sikker på at gullringen healeren savner er i pterosaur-redet, og nå gjelder det bare å få fatt i den. Jeg prøver først å klatre opp treet noen ganger, men lykkes ikke selv om jeg merker at klatreegenskapene blir bedre. Så plukker jeg opp en håndfull steiner fra bakken, og prøver å treffe redet med dem. Det eneste jeg lykkes i er å skremme bort stakkars Pteresa.

Treet er offisielt overvunnet.
Treet er offisielt overvunnet.

Men øvelse gjør mester, og etter ti-tjue forsøk treffer jeg faktisk redet, og det faller ned. Ganske riktig, ringen ligger der. Jeg plukker den opp, tørker av den og legger den i lomma. Men jeg er ikke helt ferdig med treet. Jeg akter nemlig ikke å la meg overvinne, for opp skal jeg enten jeg må eller ikke. Etter noen slitsomme forsøk klarer jeg endelig å kravle meg opp. Etter å ha stått og glist som en tulling oppe i treet en stund klatrer jeg ned igjen, mens jeg tenker at jeg sannsynligvis hadde sluppet alt strevet om jeg hadde kjøpt «fetch»-formularet fra Zara i magikerbutikken.

Slutt!
Slutt!

Healeren får uansett tilbake ringen sin, og jeg får seks gullmynter og to helsedrikker i belønning. Pluss et stort og litt for vått kyss midt på truten. Bleh! Best å komme seg ut herfra så fort som mulig.

Her kommer jeg ikke inn.
Her kommer jeg ikke inn.

Jeg bestemmer meg for å bruke pengene på magi, så jeg drar til Zara for å kjøpe «open» og «flame dart». Det kommer totalt på ti gullmynter, så nå er jeg plutselig blakk igjen. Fire sølv er alt jeg har i lommene – ikke nok til å leie rom på vertshuset engang. Så da er det bare å dra opp til baronens slott for å jobbe litt i stallen. Det er bare fem sølvmynter å hente der, men det vil sikre at jeg har nok til både kveldsmat og losji uansett hva som ellers skjer i dag.

Ikke alle er like snakkesalige.
Ikke alle er like snakkesalige.

Etter arbeidsøkten veksler jeg noen ord med stallmesteren, men han virker verken glup eller snakkesalig. Jeg går også opp til inngangen til selve slottet, hvor et par vakter stopper meg og forteller at baronen ikke tar mot besøk. Det visste jeg jo egentlig. Så tusler jeg bort til brakkene, på vestsiden av borggården, men får beskjed om å pelle meg vekk. Jeg kan ikke se noe fornuftig å gjøre her, så jeg følger ordren.

Interessant...
Interessant...

Vest for healerens hytte kommer jeg til en liten åkerlapp, hvor en eldre kentaur jobber med jorden. Det må være faren til Hilde som selger grønnsaker på torget. Han slutter å arbeide når jeg går bort til ham, og vi slår av en prat. Heinrich, som han heter, virker mest interessert i å snakke om frukt og grønt, men når vi kommer inn på bandittene som herjer i dalen har han noe interessant å si.

Alene i skogen.
Alene i skogen.

Han forteller nemlig at han for en tid tilbake ble angrepet av en gjeng banditter, og at de hadde overmannet ham. I kampen brakk han det ene beinet, og hadde det ikke vært for at bandittenes leder plutselig dukket opp ville han nok vært død nå. Bandittlederen satte en stopper for angrepet, ga ordre om at de ikke lenger skulle angripe folk fra landsbyen, og fikk til og med skurkene sine til å bære den skadde Heinrich til healeren. Det var da merkelig. Dette er andre gangen jeg hører rapporter om at bandittlederen har vist nåde – første gangen var da han lot Abdulla Doo, som jeg spiste middag med i går kveld, leve etter røveriet av karavanen hans.

Jeez, er dette en gravplass eller en søppelplass?
Jeez, er dette en gravplass eller en søppelplass?

Ut på tur

Jeg sier farvel til Heinrich, og bestemmer meg for begynne utforskningen av dalen ved å ta en runde rundt byen. Det første interessante stedet jeg kommer til er kirkegården, vest for bymurene. Dette er et skikkelig ufyselig sted, som gir meg frysninger selv i dagslys. Jeg legger merke til en merkelig plante som gror på en av gravene, og et usedvanlig dypt hull. Glad jeg ikke snublet og falt ned i det, for det kunne gått riktig så ille.

Her kan jeg trene på å kaste kniver.
Her kan jeg trene på å kaste kniver.

Jeg fortsetter runden, og sør for Spielburg kommer jeg over en blink som står oppstilt langs bymuren. For moro skyld trener jeg kastearmen ved å kaste kniven min på blinken. Ikke ille. Hvis jeg kjøper en kniv eller to til, kan jeg drive litt effektiv kastetrening her.

Hit, men ikke lenger.
Hit, men ikke lenger.

Etter hvert kommer jeg tilbake til byporten, hvor det nå står en litt luguber fyr. Han vil ikke si så mye, men hvis jeg gir ham en sølvmynt lover han å gi meg litt god informasjon. Jeg venter litt med det. I stedet følger jeg veien østover. Etter en liten stund kommer jeg til et pass hvor et snøras har gjort det umulig å komme videre. Da drar jeg like godt tilbake.

Heisann, hvem er du?
Heisann, hvem er du?

Jeg kommer på at jeg skulle lete etter den magiske hagen til Erana, som visstnok befinner seg nord for byen. Så jeg drar til gården til Heinrich igjen, og går inn i skogen der. Går nord så langt jeg kan, før kanten av dalen tvinger meg østover. Her treffer jeg på en søt liten blå, pelskledd dverg. Han kommer løpende mot meg – «hei lille venn, vil du hilse på meg?», spør jeg, før jeg legger merke til våpenet. Ah. Det er en goblin, og han vil drepe meg.

Kamp!
Kamp!

Jeg starter kampen ved å kaste mitt «flame dart»-formular i trynet hans, men det gjør ikke veldig mye skade. Resten av kampen blir litt frem og tilbake – jeg stikker ham med kniven min, han slår meg med våpenet sitt, og til slutt er det jeg som får inn det siste slaget. Jeg er ikke i særlig god form etter kampen; jeg må tydeligvis lære å vike unna motstandernes angrep litt bedre. Men jeg er i live, og etter å ha lett gjennom lommene til den vesle rakkeren har jeg også blitt ti sølvmynter rikere. Dårlig samvittighet? Pfft!

Mitt nye favorittsted.
Mitt nye favorittsted.

Idyll i nord

Like nord for det blodige åstedet finner jeg det jeg lette etter. Erana's Peace. Det er en åpen plass med en vakker blomstereng og et stort tre i sentrum.På treet vokser merkelige, fargerike og lysende frukter. Rundt hagen er det snødekte fjellsider på alle kanter, men temperaturen er likevel behagelig. Dette føles som et trygt sted. Jeg plukker med meg noen blomster til healeren, og henter ned en frukt fra treet. Noen vil kanskje påstå at det er uklokt å spise mat som lyser og blinker i alle regnbuens farger, men jeg slafser den myke og saftige frukten nedpå og merker umiddelbart at den har svært god effekt på sulten.

Jeg glemmer helt bort at jeg også skulle lete etter den magiske hemmeligheten Zara snakket om, og haster tilbake til healeren for å selge blomstene jeg har plukket med meg. Hun tar imot tre buketter, som jeg får gode penger for. Synd hun ikke har behov for flere.

Uh-oh!
Uh-oh!

Jeg går tilbake til området rundt Erana's Peace, og like øst for hagen finner jeg ei hule bevoktet av et stort troll. Trollet kommer sporenstreks mot meg, og ikke for å hilse. Jeg bestemmer meg for å løpe – faktisk løper jeg rett i klørne til en ny goblin. Siden forrige goblin-møte gikk så fint prøver jeg meg en gang til, og starter med å kaste to «flame dart»-formularer. Men han får raskt overtaket, og jeg har ikke noe annet valg enn å flykte. Heldigvis trenger jeg ikke løpe langt, for Erana's Peace er like nord for der jeg er, og der er jeg fullstendig trygg. Jeg hviler meg litt, før jeg bestemmer meg for å løpe tilbake til byen.

Kunnskap er ikke billig.
Kunnskap er ikke billig.

På veien dit blir jeg jaget av en banditt og en rosa øgle, men jeg kommer meg unna begge. Nå er jeg usikker på hva jeg skal ta meg til, for jeg er for skadet til at jeg tør å utforske særlig mye mer. Samtidig er det litt igjen av dagen. Jeg har fått en god slump penger nå, så jeg finner ut at jeg skal snakke med fyren som står ved byporten. For totalt tre sølvmynter får jeg vite at heksen Baba Yaga holder til langt vest for baronens slott, og at det er en gjeng gobliner nordvest for kirkegården. De har visstnok en god del skatter, og han beskriver dem som en gjeng pingler. Han vil ha gullmynter for å si noe mer, så det venter jeg meg til jeg eventuelt vet at jeg trenger informasjonen hans. Idet jeg går anbefaler han meg forresten å prøve Dragon's Breath. Hm.

Ikke akkurat baren i Cheers, men det får duge.
Ikke akkurat baren i Cheers, men det får duge.

Nå er det ettermiddag. Sheriffen og Otto har gått hjem for dagen, og det samme har Hilde på torget. Men butikken er fortsatt åpen, og jeg stikker inn for å kjøpe en ekstra flaske og en ny kastekniv. Siden jeg ikke har noe bedre å ta meg til, går jeg en tur til kroen for å ta meg en øl. Jeg tror på å gi folk nye sjanser, så jeg tilgir bartenderens frekkheter i går. Ølet smaker ikke direkte ille, men jeg tror ikke jeg blir noen stamgjest her i gården.

Kremt. Dette skjedde ikke.
Kremt. Dette skjedde ikke.

Resten av dagen bruker jeg rett og slett på å trene utholdenhet ved å jogge rundt i byen. Etter å ha holdt på en stund føler jeg meg klar til å gå til køys. Jeg går inn i vertshuset, får meg et nytt måltid mat sammen med Abdulla og leier et rom for natten. Etter at kost og losji er betalt er jeg faktisk helt blakk – flaks at jeg ikke kjøpte mer enn én øl tidligere i kveld. I fremtiden tror jeg at jeg vil prøve å overnatte gratis i Eranas hage, men det å komme seg dit i mørket kan være risikabelt.

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen