Burnout

Som med konsollspill flest var det såre enkelt å sette i gang spillet. Jeg slang den søte, lille, røde, mini-DVD plata i Cuben og satte i gang, mer skal heldigvis ikke til. Gud hvor jeg elsker konsoll, ikke lange installeringer, platebytter og patche-styr som av og til må til for å få et spill til å funke. Brukervennlighet! Det som krevers for å få spilt spillet er at du har en GameCube, doh! Videre trenger du 15 ledige blocks på minnekortet ditt. Ellers så kan det være greit å ha 2 kontrollere, for dette er et spill som tar av i multiplayer, mer om det siden.

Ingen pangstart
Når jeg endelig hadde fått laget en save (noe som tok minst fem sekunder, altså ca. fire sekunder for mye!) så satte jeg meg ned og venta på en feit intro, men da ble jeg skuffa. Ingen intro dukket opp, bare litt demokjøring fra spillet. Hva var det for noe tull? Vel, vel, tenkte jeg, det er jo tross alt spillet som gjelder. Videre ble jeg geleidet inn i en ganske enkel meny, enkel og funksjonell. Her slang jeg meg rett på øverste valget på lista, "Championship", valgte meg en bil og ble kastet ut i det. I min lille supermini ble jeg satt til å race mot 3 andre biler, ikke bare skulle jeg kjøre mot dem, jeg skulle kjøre mot dem i trafikk. Mye trafikk.

Hele konseptet i spillet går ut på å kjøre fort, som i de fleste andre bilspill. Det som er annerledes med Burnout er den nye vrien Criterion har lagt til spillet, du skal nemlig ikke bare kjøre fort, du skal kjøre risikabelt samtidig. Måten det hele foregår på er at du samler bonus ved å kjøre fortest mulig mot trafikken, breie lengst mulig gjennom svinger og ved å så vidt unngå andre biler. Det jeg raskt fant ut var at det mest effektive var å kjøre fortest mulig og lengst mulig mot trafikken. Dette gjør at bonusen, som er vist i et felt nederst i venstre hjørnet på skjermen, bygger seg raskt opp.

Når bonusen er bygd helt opp får du boost tilgjengelig på bilen, dette virker som en blanding av turbo- og NOS-innsprøyting. Bilen skyter fart og gir deg 10-15 mph høyere fart, noe som tilsvarer 16-24 km/t høyere fart. Er det noe du trenger for å komme noen vei i dette spillet så er det denne boosten, for motstanderne dine er både raske og smarte. Faktisk er AI i dette spillet noe av det bedre jeg har møtt på i et bilspill, de styrer unna, de breier i svingene, de snitter andre biler, de presser og ikke minst, de gjør dumme feil, akkurat som spilleren selv gjør. Det er nesten som å kjøre mot andre spillere, men bare nesten, for de har en irriterende greie med å ta deg igjen samme hvor bra du kjører og hvor lite du krasjer, og da helst helt på slutten av et løp. En liten feil mot slutten av et løp, og du kan banne på at de smetter forbi deg og stjeler seieren din.

Mer arkade enn realisme
Så klart, det er viktig å kjøre reint og raskt. Farlig, men reint kan man vel si. Skulle uhellet være ute og du ikke kan unngå et kræsj så trenger du ikke fortvile. Bilen din kommer til å være like hel etter kræsjen, vel og merke etter du har sett kræsjen i sakte film flere ganger. Bilen tar mye skade, det er feite kameravinkler og lyden i kollisjonene er glimrende, lydene i kollisjonene er vel kanskje det beste ved hele lydbildet i spillet. Etter en sånn fatal kræsj kunne man tro det hele var over, men den gang ei. Bilen vil automatisk settes i spill igjen et stykke lenger fremme på banen, i fart. Deretter er det bare å kjøre videre og håpe du ikke tapte for mange plasser på uhellet.

Spillet er som de fleste bilspill bygget opp rundt forskjellige turneringer som utvikler spillet, gjennom å vinne en turnering åpner du for flere turneringer, nye baner og muligheten til å vinne nye biler. For å vinne må du komme inn til en på forhåndsgitt plass i hvert løp, eller bedre. I noen løp kan det hende det holder med en andreplass, mens det i andre løp kreves at du vinner. Gjennom de 3-4 første turneringene var dette enkelt, altfor enkelt, og det tok meg kort tid å komme så langt, det holdt for det meste å kjøre et race en gang. Etter hvert ble det noe vanskeligere, men ikke før i den aller siste turneringen ble det skikkelig vanskelig.

Ved å vinne åpner man som sagt for videre spill, og man åpner også opp noen forskjellige spesial-moduser. Du kan enten kjøre "challenge", hvor målet er å slå en annen bil, eller kjøre en såkalt "survival"-modus. I "challenge" vinner man den bilen man kjører mot. Disse utfordringsløpene var rimelig enkle, og det tok ikke lange tiden å ha fylle opp stallen med fete biler. I "survival" er målet å kjøre gjennom et helt løp uten å kræsje, ved første lille kræsj er løpet over og du har tapt. Den modusen var veldig vanskelig. Du har også muligheten til å spille rene tidsprøver, hvor du spiller alene, uten andre motstandere. De eneste andre som er på veien er bilene som utgjør den vanlige trafikken i spillet, noe som kan vise seg vanskelig nok å håndtere.

Middelmådig grafikk
Grafikken i spillet er velgjort, muligens ikke altfor detaljert over alt, men jamt over god. Bilene i spillet er ikke så ekstremt detaljert som i andre bilspill til konsoll, de kommer ikke opp mot bilene i "RalliSport Challenge" på Xbox for eksempel. Allikevel passer bilene veldig bra inn sammen med resten av grafikken, og sammen med store brett og masse trafikk gir de et pent spill. Jeg likte spesielt hjulene og felgene på bilene. De var veldig godt laget, og ga bilene et røft utseende. Greit, jeg er litt stylingfreak og det kan ha noe med saken å gjøre.

Banene i spillet er veldig godt laget, og det er tydelig at utviklerne har hentet mye inspirasjon fra amerikanske og europeiske veier. En av banene er tydelig inspirert av Paris, det var i alle fall det første som slo meg. Det minnet veldig om den gangen jeg selv kjørte rundt i Paris. Forskjellen var at jeg holdt meg under 120km/t i det virkelige liv, mens man i Burnout burde holde minst 200 km/t for å klare seg. Andre baner minnet veldig om middelhavslandene og noen om amerikanske storbyer og landeveier. Jeg fikk på en måte en slags følelse av å kjenne meg igjen i veiene, det var baner som minnet meg om når jeg kjørte rundt i Canada for noen år sida, et annet brett minnet veldig om når jeg kjørte rundt i Paris og et annet igjen minnet meg og veiene jeg har kjørt på i Spania og Sør-Frankrike. At utviklerne har klart å få til dette uten at banene blir kjedelig og platte er intet mindre enn imponerende, jeg tror vel det er første gang jeg i et bilspill fikk nettopp den følelsen. Og det er flott, for det er en deilig følelse å få fra et spill.

Multiplayer redder
Multiplayerbiten er den delen av spillet som gir spillet mulighet til å holde lenger enn en helg. Spillet er nemlig morsomt, men det er så altfor fort ferdig. Heldigvis har Criterion lagt inn en skrekkelig morsom "head-to-head"-modus for å rette på dette, og jeg innrømmer gladelig at det er i denne modusen jeg har brukt det meste av tida i "Burnout". Når du velger å spille mot en annen blir det som oftest til at det er deg, den andre personen og 2 AI-motstandere pluss store mengder trafikk. Skjermen blir delt opp i to, horisontalt sådan, og alt er klart for å kjempe om ære og berømmelse. Som sagt, det er denne modusen som gir spillet lenger liv, og det er nok her de fleste kommer til å bruke det meste av tida i Burnout, for dette er virkelig genialt morsomt.

Når det kommer til lydsiden av spillet er tingene litt mindre imponerende. Lydene fra bilene er i og for seg greie nok, men vel flate og monotone. Det mangler dybde i lyden fra bilen, du får ikke følelsen av at du kjører i 200 km/t midt inne i en by. Det mangler også lyder fra omgivelsene, byene virker helt døde, det samme gjør landeveien. Det eneste som tidvis gir litt lyd fra seg er trafikken rundt deg, og det var ganske morsomt å høre lyden fra bilene suse bak meg i det jeg kjørte altfor fort i motgående felt. Musikken i spillet er en tragisk affære, den er kjedelig, dårlig og tidvis veldig irriterende. Jeg skjønner ikke helt hva de har tenkt på når de laget musikken, den passer for det meste aldri inn i spillet.

Konklusjon
Skal jeg konkludere med noe, og det må jeg jo, så må det bli at Burnout er et knakendes bra bilspill, men det er langt fra det beste bilspillet som er til konsoll. Det er alt for mange gode konkurrenter der ute til at det kunne fått en plass på pallen. At det er noe av det beste, om ikke det beste som er å få av bilspill på GameCube er det derimot liten tvil om. Spillet er vellaget, grafikken god, lyden grei nok og multiplayerbiten er genial. Bilene ser bra ut, håndterer bra og spillet har en solid følelse. Allikevel blir spillet for kort, det virker ikke ferdig, det kunne vært så veldig mye mer. Derfor når det ikke helt opp, men det kommer ganske nær.

Forsiden akkurat nå

Til toppen