Anmeldelse

Burnout: Revenge

Det går fort. Alt for fort. Alle verdens pusteteknikker og tenking på fagre fossefall og epletrær kan ikke hindre det uungåelige. Feil kjørebane, feil retning og feil bil i mot. Kongen av arkaderacing er tilbake!

Side 1
Side 2

Med hevn i blikket
Den største nyheten i spillformen er at du nå har muligheten til å få bilen din til å eksplodere også etter at du har kræsjet i vanlige løp. Du får ikke denne evnen før etter at du har sust gjennom den første halvdelen av spillet, men når du endelig har gjort unna denne innføringsbiten forandrer spilldynamikken seg betraktelig. Med en velplassert eksplosjon kan du klare å dra med deg samtlige andre biler i løpet, og fastslå at det virkelig er du som skal ligge først i løypa. Styrken på eksplosjonen avledes direkte av hvor mye turbo du har spart opp på konto, og dersom du skulle være urutinert nok til å ikke dra med deg noen konkurrenter i infernoet, kan du se langt etter den investerte turbokvota. Kombinert med muligheten til å styre løpske bilvrak i sakte film etter at du har vært involvert i en kollisjon, blir dette en dødelig sammensetning med store muligheter til vrakmanøvrering.

Dette elementet er den største nyheten i forhold til Revenge-navnet i denne omgang, selv om utviklerene også har lagt til støtte for å få såkalte Revenge-motstandere. Dette er konkurrenter som på en eller annen måte har sørget for å bevise at du ikke er så tøff som du trodde du var, og som det derfor bør være ekstra gøy å gi buksevann. Utover spesielle baneutfordringer relatert til disse hevnoppdragene, har det hele dessverre ganske liten verdi. Det kunne vært et element man kunne gjort mer ut av, og spesielt satt i sammenheng med den glimrende arkadeformen som spillet ellers har. Det er ikke nok som frister deg til å virkelig gå inn for å være den maskerte hevner, og du vet innerst inne at du er tøffere enn programkoden som styrer motstanderne.

Trafikktrøbbel
Muligheten til å gå komplett bananas og angripe trafikken som om det ikke var noen morgendag, er en helt ny spillmodus som har sneket seg inn mens alle andre tittet en annen vei. Burnout: Revenge lar deg manipulere trafikken i mye større grad enn tidligere, og alle mindre biler som kjører i samme retning som deg er nå dødelige våpen i kampen for tilværelsen. Ved å sende dagspendlere i fronten på møtende trafikk, i hekken på konkurrenter og på skrå ut av veibanen sørger du for at krona på verket blir din. Trafikkangrepsmodusen setter deg i direkte kamp mot klokka, der hver eneste bil du dytter avgårde i evigheten gir deg et par sekunder til med hektisk hverdagskaos. Hver runde du klarer å gjennomføre på banen øker multiplikasjonsfaktoren for hver bil, men gjør det samtidig vanskeligere å overleve på veien mot mål. Både den nye spillmodusen og muligheten til å manipulere trafikken til din egen fordel tilfører en ny dimensjon til spillopplevelsen.

Burnout: Takedown imponerte stort i forhold til lydsporet sitt, men jeg klarer ikke helt å la meg imponere på samme nivå av Burnout: Revenge. Det er fortsatt et godt lydspor i mine ører, og flere kjente navn ramler innom som bidragsytere. Det mangler bare det "lille ekstra" som var tilstede forrige gang, og de som hadde problemer med å svelge den forrige versjonen av lydsettingen, kommer nok ikke til å juble noe mer denne gang. Det er til tider irriterende at sangene bytter ofte (blant annet i det spillet lagrer). Det kunne vært en god idé å holdt lydsporet gående separat gjennom hele menyen, men det kan vi legge til som et ønske til neste bidrag i serien. Spillet er forøvrig nesten identisk på PlayStation 2 og Xbox, men det er plagsomt lengre lastetid på en del av sekvensene i PS2-versjonen. Dette er spesielt merkbart i kræsjmodusen, der det blir en del mer markant lasting mellom hvert kræsjforsøk enn det blir på Xbox. Spillet er fortsatt god verdi for pengene, men det er verdt å vite at dersom du har valget, er Xbox-versjonen definitivt veien å gå.

Konklusjon
Burnout: Revenge befester seriens posisjon som det absolutt beste, urealitiske bilspillet på markedet. Dette er ikke spillet for deg som krever at underlaget kan kjennes opp i rattstammen, eller at girutvekslingen mellom tredje og fjerde gir er simulert ned til mikrosekundspresisjon. Er du ute etter noe som er morsomt og avhengighetsskapende, hvor du faktisk har en underlig lyst til å fullføre alle utfordringene, gjøre alle signaturuttakingene og låse opp hver minste lille bit av innhold, så er dette spillet for deg. Enkelte kan helt sikkert oppfatte oppgraderingen fra forrige spill som noe svak og nyttesløs, men dette er en tittel med spillglede og moro i hopetall under panseret. Jeg håper imidlertid at vi slipper å få et nytt Burnout-spill hvert eneste år framover, med nye farger som eneste tillegg for hvert år. Det tror jeg imidlertid heller ikke at kommer til å skje, så her er en skål for kollisjonsglede også i framtiden!

PS: Vi har ikke rukket å teste flerspillerbiten godt nok ennå, så en mer fyldig beskrivelse av denne biten kommer senere.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden