Call of Juarez: Bound in Blood

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Utgivelser av skytespill satt til den ville vesten og den amerikanske borgerkrigen er ikke fullt så hverdagslig som den stadige flommen av spill om andre verdenskrig. Men 2009 kan vise seg å bli et godt år for å leke cowboy og indianer &ndash senere i år kommer Rockstar med sitt Red Dead Redemption, og allerede nå kan vi altså kose oss med oppfølgeren til den polske utvikleren Techland sitt Call of Juarez.

Bound in Blood, som toeren heter, tar for seg noe av det som ledet opp til hendelsene i det første spillet – nærmere bestemt noe av forhistorien til den elleville predikanten Ray, som håndhevet Guds ord med kuler og krutt.

Et typisk westerndrama

Tidlig i spillet er de to brødrene en del av sørstatshæren.
Tidlig i spillet er de to brødrene en del av sørstatshæren.

Techland har valgt en litt interessant måte å fremstille historien i spillet på. I brettene velger man for det meste selv hvilken av de to skyteglade brødrene Thomas og Ray man vil styre. Selv om lillebror og prestelærling William av og til slår følge er det mest de to storebrødrene som kommer til orde. Mellom hvert brett derimot, får presten si sitt om det som er i ferd med å skje med brødrene hans. Han aktualiserer det på sitt religiøse vis, deler sine bekymringer med spilleren, og trekker gjerne paralleller til bibelske historier. Denne måten å gi flere synspunkter på handlingen oppleves som et lite friskt pust i en skytespillsjanger som er dominert av lettvinte verdenssyn der den selvsentrerte helten og belønningen i enden av tunnelen er det eneste som teller.

Lillebror William bidrar med en synsvinkel som står i sterk kontrast til sine brødre, og han står også igjen som en av grunnene til at spillet har et ganske variert og interessant rollegalleri. Det gode stemmeskuespillet gir også nyanser til rollefigurene, og den sterke personligheten til Ray kommer godt frem gjennom skuespiller Marc Alaimos markante stemme.

Når alt det er sagt er ikke handlingsforløpet i seg selv noe mesterverk. Selv om rollefigurene er nokså varierte og til dels interessante er det en ganske klisjéfylt og ordinær historie som fortelles. Det er et trekantdrama med en god dose brødrekjærlighet, svik, og moralsk dilemma, som selv om det aldri når de helt store spenningshøyder uansett fungerer godt til å drive spillet videre.

Ray liker å leke med dynamitt.
Ray liker å leke med dynamitt.

Spillets tittel henviser til en sagnomsust meksikansk skatt, som etter sigende er tett knyttet til en grusom forbannelse. For å bygge opp igjen sitt barndomshjem går brødrene på jakt etter skatten, og blir naturligvis nødt til å hanskes med et utall banditter på veien. Thomas og Ray har hver sine måter å ta seg av fiender på, men det er datidens revolvere som står i sentrum.

Ekte skyteglede

Det er etter mitt syn få skytespillvåpen som er så tilfredsstillende som en enkel pistol eller revolver. Følelsen av at hvert skudd teller, siden kammeret bare har seks kuler, gjør at hvert treff føles som en liten seier. Slik sett passer westerntemaet utmerket til skytespill, noe Call of Juarez også drar god nytte av. Ikke alle skytespill makter å gjøre skytingen tilfredsstillende, men våpenfølelsen er helt klart en av Call of Juarez’ sterke sider. Gode våpenlyder, kraftig rekyl og virkelighetsnære animasjoner når fiender treffes gjør sitt for å øke innlevelsen. Utviklerne har også valgt en siktehjelper som ikke overdriver, men kun bidrar med små justeringer for å veie opp for upresise analogstikker. I det siste har vi sett flere spill som tar siktehjelperen for langt og ødelegger noe av gleden i prosessen, men den fellen har heldigvis Call of Juarez klart å unngå.

Spillet har flere ulike typer revolvere med ulik kraft og skuddtakt. Men om håndvåpnene ikke er gode nok for deg, har spillet også en del annet å by på. Så langt som våpen fra den ville vesten kan være varierte har Techland gjort en god jobb med å by på ulike typer, fra dynamitt, kniver og pil-og-bue til hagler og rifler med eller uten kikkertsikte. Innimellom får man også muligheten til å bruke tyngre kanoner og gatlingvåpen.

Thomas kan nå ellers utilgjengelige steder med lasso.
Thomas kan nå ellers utilgjengelige steder med lasso.

Å ta dekning bak både det ene og det andre blir en ren nødvendighet i løpet av spillet, og dekningssystemet er en annen av dets sterke sider. Man kan bevege seg helt sømløst inn og ut av dekning, og ved å gå mot et hjørne eller inntil en stein stikker man automatisk ut bare hodet, og ikke hele kroppen, uten å måtte ty til egne knapper av den grunn. Det er fullstendig intuitivt, og gir spillet en flyt som ikke er alle skytespill forunt. At det ikke alltid fungerer like godt når man skal sikte over en kant blir bare et lite irritasjonsmoment.

De to brødrene har også noen triks i bakhånd – de kan gå inn i en konsentrasjonsmodus der en rekke fiender plaffes ned på Lucky Luke-vis. Thomas’ evne velger ut mål automatisk, og krever bare at spilleren holder inne skyteknappen og roterer analogstikken, mens Rays variant krever at man drar siktet over fiendene manuelt, og så skjer skytingen av seg selv. De spesielle evnene er gode å ha i en knipe, og er helt sentrale i enkelte deler av spillet der man blir omringet av fiender som ellers ville gjort deg til tomatbønner i en fei.

Raskere enn din egen skygge?

Etter at du har håndtert en hær av kuguttene deres foretrekker de fleste av hovedfiendene å gjøre opp mann mot mann i en tradisjonell duell. Mens ugresset ruller over de støvete gatene gjelder det å holde konsentrasjonen oppe. Som en slags direkte forlengelse av Darwins teorier gjelder det å være rask, eller være død. I spillet fungerer dette slik at man styrer fotbevegelser med den ene analogstikken (for det er viktig å posisjonere seg riktig), og pistolarmen med den andre analogstikken. Når bjellen lyder må man trekke raskere enn fienden og sørge for å ikke bomme med skuddet. Duellene er selvskrevne i et westernspill, og gir den rette følelsen, men heldigvis er det ikke så alt for mange av dem, for det er ikke den helt store variasjonen i utfordringen.

Den ville vesten kryr av revolvermenn som vil dele utveksle kuler med deg.
Den ville vesten kryr av revolvermenn som vil dele utveksle kuler med deg.

Det skytespilltekniske ved spillet er mer enn godkjent. Brettdesignen er også bra, selv om spillet starter med den desidert svakeste delen først. Å løpe gjennom smale skyttergraver gir litt for mange assosiasjoner til anonyme andre verdenskrig-spill. Utover i spillet kommer derimot westernsettingen til sin rett, og for det meste blir man effektivt ledet fra en utfordring til den neste.

Størsteparten av spillet er drevet av hovedhistorien, og brettene er for det meste begrenset til mindre områder og er ganske lineære. Ved et par anledninger er det pause i historien, og da får man anledning til å ta på seg sideoppdrag for å tjene penger slik at man kan kjøpe våpen og ammunisjon. Sideoppdragene foregår i en mye mer åpen verden enn hovedoppdragene, og da hopper man gjerne opp på hesteryggen og galopperer noen hundre meter til stedet hvor oppdraget utspiller seg. Dessverre er de åpne delene av spillet nesten blottet for innhold utover de få oppdragene som er tilgjengelig til en hver tid. Det kan virke som om denne delen har fått litt lite oppmerksomhet, men den er ikke så tungt vektlagt, spesielt siden man uten problemer kan gå rett videre i hovedhistorien om man ønsker.

Cowboy og indianer

Ved første øyekast kan spillet virke skreddersydd til å ha en samarbeidsmodus, med tanke på at det nesten konsekvent er to brødre som hjelper hverandre gjennom brettene. Likevel har ikke spillet den muligheten. Når den relativt korte enspillerdelen er ferdigspilt kan man derimot gå løs på kamp mot andre spillere over nettet. Den tradisjonelle ”deathmatch”-modusen er selvfølgelig med, og man kan også dele seg opp i lag som til en hver tid skal drepe fiendens éne Wanted-mann, eller forsvare sin egen. I tillegg kommer en Counter-Strike/Battlefield-lignende variant hvor det éne laget skal forsere motstandernes forsvar og kapre eller bombe en serie mål i brettet. Flerspillerdelen virker veldig forseggjort, og kan by på mye underholdning utover de timene man kan spille alene.

Spillet inneholder en del spektakulære omgivelser.
Spillet inneholder en del spektakulære omgivelser.

Spillet har et poengsystem hvor hver enkelt spiller får en dusør på hodet sitt, og hver gang noen dreper den spilleren tjener de inn den (virtuelle) pengesummen. Disse pengene kan over tid brukes til å låse opp nye klasser med andre våpen. Underveis i kampene kan man også kjøpe midlertidige oppgraderinger som varer kampen ut. Flerspillerdelen har en dybde som slett ikke alle konsollspill kan måle seg mot, men det er ikke helt på nivå med for eksempel Call of Duty 4, som har hakket flere muligheter og mål.

Teknisk sett fungerer det også godt, med solide menyer som gjør det enkelt å finne den kampen man ønsker å delta i, forholdsvis korte lastetider og svært få oppkoblingsproblemer.

Konklusjon

Call of Juarez: Bound in Blood stiller definitivt suget etter et skikkelig westernspill. Våpenleken er gjennomført tilfredsstillende, og rammen rundt er solid både når det gjelder en interessant setting med gode rollefigurer, godt stemmeskuespill og visuelt tiltalende brett. De høye produksjonsverdiene og den forseggjorte presentasjonen gir spillet en autentisk ramme og et filmatisk preg. At det har en flerspillerdel med dybde er også en stor fordel. Som skytespill er det likevel ganske konservativt og ikke særlig nyskapende, men Techland har tydeligvis lært noe av Call of Duty-skaperne, og kvittet seg med alt av dødpunkter. Bound in Blood er flere hakk mer fokusert enn forløperen: Det er sjelden langt mellom skuddvekslingene, og selv om spillet med fordel kunne vært noe mer variert opplevde jeg aldri å kjede meg.

PS. Spillet er testet på Xbox 360, men finnes også til Playstation 3 og PC.

Kommentarer (10)

Forsiden akkurat nå

Til toppen