Anmeldelse

Chronicles of Riddick

Velkommen til Butcher Bay. Her finnes de verste bandittene og de tøffeste fengelsbetjentene verden har sett. Og du. Riddick.

Side 1
Side 2

I disse dager har den nyeste filmen til Vin Diesel, The Chronicles of Riddick, Norgespremiere. Filmen er oppfølgeren til kultfilmen Pitch Black, som gikk på norske kinoer for tre år siden, og spillet The Escape from Butcher Bay er en slags forhistorie til den nye filmen.

Slem gutt
I filmens hovedrolle møter vi Riddick, et overmenneske med visse egenskaper du og jeg bare kan drømme om. Det kommer ikke helt klart frem hvorfor Riddick blir tatt med til fengselet Butcher Bay (annet enn at en dusørjeger har brakt ham inn), men man trenger ikke å hete Einstein for å skjønne at Riddick nok ikke var den snilleste gutten i klassen. I en slags interaktiv intro blir Riddick fraktet til fengselet og prøver å rømme ved å drepe en vakt, men han blir raskt tatt hånd om for deretter å bli båret mellom to vakter inn i fengselet. En artig detalj er at man under denne sekvensen har mulighet til å se seg om ved å bruke kontrolleren; i likhet med Half-Life, for den som har spilt det.

Vel fremme i fangehullet har Riddick kun én ting på agendaen, og det er å rømme. Men den som trodde det skulle være lett må tro om igjen - det sies at den eneste veien ut er via en likpose, og i fengselet finnes det en drøss med bevæpnede vakter som på lang vei bekrefter det utsagnet. Som om ikke det var nok, har flere innsatte tilgang på slosshansker, slagvåpen, kniver og det som verre er, og gjengene i de ulike fløyene har ikke noe særlig til overs for Riddick. For å komme noen vei, er det derfor lurt å utføre noen tjenester først, og de første minuttene består således av å luske rundt i fengelskorridorene og snakke med andre innsatte, i håp om å finne noen som trenger en tjeneste. Selv om spillet foregår i førstepersons synsvinkel, blir det feil å kalle det en førstepersonnskyter - Chronicles of Riddick er så definitivt et actioneventyr.

Ikke alle oppdrag er nødvendige å fullføre, men for handlingens del er det greit å gjøre så godt en kan, og det er som regel også slik at utførte tjenester gjør deg godt senere i spillet. Som regel går det ut på at man må drepe en eller annen gærning, hente ei bombe eller lignende. I bytte får man enten penger (som man igjen kan kjøpe våpen for), et våpen eller en vital gjenstand man trenger for å komme videre. Slossingen er nokså enkel - venstre pekefingerknapp blokkerer motstanderen (gitt at han ikke har en kniv o.l.) og høyre knapp slår eller skyter. Med riktig timing kan man også ta våpnet ut av hånda på motstanderen og bruke det mot ham; for eksempel ei pumpehagle man trer opp i halsen på fengelsvakten før man drar i avtrekkeren. Riddick kan kun bære ett våpen av hver type (de fleste våpen er også DNA-kodet til vaktene og kan således ikke plukkes opp), og selv om du i menyene kan se hva Riddick bærer til hver tid, er det ingenting som forteller hvilke våpen som er best.

Snertne menyer
Menyene er forresten et kapittel for seg. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg sjelden har sett så lekre menyer - selve menyen er en kube satt sammen av flere biter, som snurrer og formerer seg ut fra hvilke menyvalg du tar. Spillet har støtte for flere spillere på den måten at man får hvert sitt sett med lagringer, og det finnes et par innstillinger for undertekster og invertering av y-aksen. Lagring skjer ved at man når sjekkpunkter rundt i spillet, over tredve i tallet, og man har når som helst mulighet til å gå tilbake til et tidligere sjekkpunkt uten å miste sine nyeste lagringer. En artig tvist er også at spillet fungerer som et slags supplement til filmen når det gjelder ekstramateriale. Rundt om kring vil du finne røykpakker, som hver og en låser opp skjult ekstramateriale i form av konsepttegninger fra filmen og den slags. Dette er også tilgjengelig fra menyen.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden