ANMELDELSE: Civilization V
Anmeldelse

Civilization V

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Jeg har etter hvert skjønt hvilke spill jeg bør styre unna. Drepe ting for erfaringspoeng er for eksempel noe jeg rett og slett må holde meg langt unna – i hvert fall om jeg har gjøremål på agendaen som faktisk må prioriteres. Nå må jeg visst også føre strategispill opp på forbudt-lista.

Som en nykommer til Civ-serien hadde jeg ingen anelse om hvor farlig Civ er; jeg startet opp spillet naivt som et barn. Tolv timer senere begynte det heldigvis å demre – dette spillet er livsfarlig. Men det burde kanskje ringt en bjelle når selv spillets utvikler reklamerer for støttegruppen Civilization Anonymous?

Sivilisert velkomst

Hørt om Civ-serien hadde jeg selvsagt, så en viss idé om hva som ventet hadde jeg jo. “Et fornøyelig strategispill som kan drepe noen døde stunder”. Førstnevnte stemmer for så vidt godt, sistnevnte er derimot en grov underdrivelse.

De forente stater vokser til.
De forente stater vokser til.

Civ-serien har ingen historie i seg selv; velg din nasjon og gjør den sterk nok til å tåle tidens tann. Og det var akkurat det som var målet mitt i det jeg begynte min første runde i Civ 5. Spillet tar imot deg med varme armer og viser ingen tegn til sin enorme dybde. Grensesnittet er eksempelvis lett forståelig og kan umiddelbart faktisk virke en anelse simpelt. Rådgivere forteller deg alt du må vite; her bør du bygge en by, denne byen bør du koble til en vei, denne byen mangler mat. Og slik startet det, jeg puslet runde etter runde med å perfeksjonere infrastrukturen for den kommende stormakten Hellas.

Etter et par timer spilt var jeg egentlig klar for senga. Hellas hadde kommet seg fra en pjuskete nasjon til en med sterk infrastruktur og god befolkningsvekst. Kveldens siste trykk på “Next turn” skulle tas, men så skjer det uunngåelige: Jeg får besøk. Det er ingen andre enn herskeren i Persia, bekledd i silke og gull fra topp til tå, som vil ha et ord. Den persiske herskeren har hatt oppsyn med meg, og påminner meg morskt om hvor våre land grenser. Hadde han vist hva den arrogante kommentaren ville bety, hadde han nok latt være.

Førstemann til kruttet

Nye byer vokser til.
Nye byer vokser til.

Mitt umiddelbare instinkt var å angripe med alt jeg hadde, dessverre var “alt jeg hadde” to puslete kompani med soldater bevæpnet med sverd og skjold. Heldigvis hadde jeg fokusert tidlig på å forske frem militær teknologi, til tross for at det hadde gått nokså hardt på bekostningen av andre felt som kultur og ingeniørkunst. Men jeg var overbevist om at det ville være verdt det – bare ti runder til, og jeg ville ha oppfunnet kruttet.

I mellomtiden fortsatte jeg fokuset på utviklingen av nasjonen, stadig nye byer ble bygd og befolkningstallet vokste seg stadig høyere. Athen hadde vokst seg massiv, og takket være et sterkt fokus på kapitalgenerering hadde jeg penger nok til å kjøpe meg stadig mer landområde. Verre sto det riktignok til med Knossos, som knapt hadde naturressurser tilgjengelig, bare hav og fjell så langt øyet kunne se.

Jeg vurderte å brenne hele byen til grunnen, men så oppdaget jeg noe svært interessant i det jeg kikket gjennom tilgjengelige felt for forskning. Satt jeg fokuset på maritime ressurser vil Knossos fort bli en gullgruve – både fisk, perler og hvaler fantes i byens omkrets. En avgjørelse måtte tas, skulle jeg fortsette å forske meg videre fram mot kruttet – og dermed få en betraktelig fordel i en eventuell krig mot Persia, eller skulle jeg gi Knossos muligheten til å blomstre? Jeg bestemte meg for sistnevnte. Et valg som skulle vise seg å være dyrkjøpt, men likevel klokt.

Din usle reke

Slutten er nær sier du? Stemmer godt.
Slutten er nær sier du? Stemmer godt.

Innen nå hadde det allerede gått en god time etter jeg egentlig bestemte meg for å ta kveld. Men søvn er som kjent for pyser, og jeg hadde tross alt for mange jern i ilden. Nasjonen skulle vokse, men samtidig var også faren for krig overhengende. For å kjøpe meg litt tid var det på tide å prøve velvalgte ord framfor sverdet.

Athen har vokst seg stor og sterk.
Athen har vokst seg stor og sterk.

Nabonasjonen Egypt kunne kanskje hjelpe, tross alt, hvem har noen gang hørt om en krigslysten egypter? Ydmyk sto jeg foran Egypts hersker og tilbød både gull, edelstener og eksotiske krydder for å vinne Egypts favør. Men akk, Egypt hadde tilgang på ressursene jeg tilbød i overflod – og hadde ergo null interesse for en allianse. Nokså fornærmet valgte jeg å slenge noen særs lite velvalgte ord i trynet på Mr. Ramesses og trasket så bittert på turen hjemover.

Diplomati er vanskelig i Civ 5. Tidvis føles det litt tilfeldig hvorvidt diplomati vil føre fram eller ei, i hvert fall om man prøver å forhandle med nasjoner man har et nøytralt forhold til. Stiller man en hærstyrke på døra til landet man forhandler med får man derimot alltid resultater – dog, ikke alltid de man ønsket.

Krig!

En hær verdig Napoleon.
En hær verdig Napoleon.

Ytterligere en time hadde blitt brukt på å maksimere produksjonen i samtlige byer, både industrivarer, forskningsressurser og gull ble spyttet ut av byene i jevnt takt. Uheldigvis hadde ikke forskningen ledet frem til oppfinnelsen av kruttet ennå, men til gjengjeld var det tidligere ubrukelige Knossos nå også med å bære sin vekt. Men så skjedde det jeg hadde fryktet, Persia bestemte seg for å ta det første steget.

Athen var plutselig under full beleiring, perserne stilte med både soldater, hester og katapulter. Tilsynelatende var hovedstaden min fortapt. Men mitt sterke fokus på generering av gull kom omsider til nytte. Selv om jeg riktignok hadde få militære enheter tilgjengelig for å bekjempe de invaderende perserne, hadde jeg derimot gull nok til å kjøpe meg en massiv hærstyrke. Og i grevens tid, bare én runde før Athen ville falt, kom de nyinnkjøpte forsterkningene fra Sparta og Knossos.

Krigføring i Civ 5 er relativt enkle saker om man sammenligner med andre strategispill, men en viss form for taktikk behøves: Civ-verden er delt inn i sekskanter. Enheter kan flytte seg i alle retninger fra sin sekskant, hvor mange trekk de kan utføre kommer både an på enhetens styrke og terrenget. Kavaleri er eksempelvis treg gjennom jungel, men forflytter seg til gjengjeld fort over åpne sletter. Det taktiske elementet kommer fra at militære enheter ikke kan okkupere samme sekskant, ergo blir det helt nødvendig og konstant omringe og flanke fienden. Stiller man hærstyrken på linje er man nesten garantert tap.

Heldigvis hadde perserne gjort akkurat det, og ergo var det fritt fram for de barske hopolitene mine å plukke vekk de invaderende perserne ett kompani av gangen.

Hellas vokser seg større og større.
Hellas vokser seg større og større.

Med min første seier i krig hadde jeg fått blod på tann. Tretti runder senere hadde hæren min, som opprinnelig hadde blitt skapt for forsvarsformål, blitt en hærstyrke som ville gjort både Sun Tzu og Napoleon stolt. Marsjerende fremover falt stadig flere byer i både Persia og Egypt, pil og bue funker dårlig når motparten er bevæpnet med kuler og krutt. Dessverre var det et problem med at stadig flere byer ble okkupert under det greske flagget – befolkningen ble stadig sintere og sintere. Radikale forandringer trengtes.

Hvor jeg tidligere hadde fokusert på kulturelle retninger som innebar tradisjoner og vitenskap, trengtes det nå sterkere lut. Det var på tide å innføre et rent totalitært styre. Den store Aleksanders skjebne begynte å ligne mer og mer på den til en bartkledd eksentriker.

Teknologi, en sikker seier

Så stealthbombere mot pil og bue er rått parti?
Så stealthbombere mot pil og bue er rått parti?

Fem timer var nå passert siden jeg egentlig skulle ta kveld. Kaffekanna var for lengst tømt, men det var også listen av motstandere. Nazi-Hellas var blitt en verdensmakt uten like, kun Kina sto igjen på listen av frie land. Året var 2020, havet var dominert av ubåter og oljeplattformer. Lufta var dominert av industriens forurensing. Og … Atombomben min hadde omsider blitt ferdigstilt.

Rent mel i posen? Å jada.
Rent mel i posen? Å jada.

Kina hadde valgt en relativt passiv rolle i den første (og eneste) verdenskrigen, og hadde heller fokusert heftig på teknologisk utvikling. Dessverre for dem burde de ha jobbet enda hardere. Det skal riktignok sies at jeg følte meg litt snurt i det den første bataljonen av panser som invaderte Kina ble jevnet med jorden. Men det var egentlig ikke så farlig – atombomben var som sagt min. Og som en allerede stormannsgal diktator hadde jeg selvsagt ingen moralske skrupler med å bruke den. Snipp snapp snute, Kina var ute.

Hellas var blitt den eneste gjenværende nasjonen av de ti som hadde startet 4000 år tidligere. Civ 5 gratulerte med seier. Klokka var halv seks på morgenen, og jeg ville egentlig bare ha mer.

Konklusjon

Utvikling, kulturarv, kunst, ingeniørkunst, diplomati og krig. En brøkdel av hva Civ 5 tilbyr, mer enn hva mange spill tilbyr enkeltvis. Civ 5 begynner forsiktig, men før du har fått sukk for deg sitter du okkupert med gjøremål som bare krever “én runde til”.

Jeg er helt bergtatt av den utrolige dybden Civ 5 tilbyr – det er alltid noe kan forbedres, utvikles eller drepes. Og selv om jeg riktignok valgte krig som veien til seier, betyr ikke det at det er alt spillet kan. Eksempelvis har jeg nylig startet opp et nytt spill, denne gang i forsøk på å vinne en såkalt teknologisk seier. Eller for å snu på et gammelt ordtak, det finnes mange veier til Rom. Uansett hva du velger tør jeg nesten garanterte en unik og glimrende opplevelse hver gang.

Civ 5 er skummelt, men akk så utrolig tilfredsstillende. Høst-, jule- og sommerferien er reddet. Du trenger bare Civ 5. Det eneste som hindrer absolutt full pott er noen merkelig bugs som opptrer med jevne mellomrom, eksempelvis enheter som seiler med båter over land, og en litt svak diplomatimodus. Allikevel, dette er fantastisk. Og ikke minst, skummelt.

Kommentarer (18)

Forsiden akkurat nå

Til toppen