ANMELDELSE: Company of Heroes: Tales of Valor
Anmeldelse

Company of Heroes: Tales of Valor

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

På ungdomsskolen hadde jeg en teori om at alt ble nynorsk om man føyde på nok ”ar” og ”ane”, en typisk setning kunne være noe slikt: Eg er ein stolt nynorskbrukarar, kvifor pratarane ikkje alle nynorskar?

Hvorfor forteller jeg dette nå? Jo, fordi jeg mistenker sterkt at utviklerne av Tales of Valor tenkte litt i samme baner. Føy på nok action, kuler og eksplosjoner, så må jo resultatet bli bra! Vel, dessverre må jeg rapportere at det muligens ikke har funket helt som planlagt.

Et godt utgangspunkt

Jeg lurer veldig på hvordan utviklerne konkluderte med at Company of Heroes hadde behov for en endring. For å sette det på spissen kan man godt lure på om utviklerne har tenkt noe i retningen:

— Hmm, vi har et knallsterkt spill med et tilhørende knallsterkt merkenavn. Hva må gjøres for å endre på dette?

Ja, det høres brutalt ut. Men når man sammenligner utgangspunktet, altså det originale spillet, og Tales of Valor kan man lure.

Grrrrr, se så sinte vi er!
Grrrrr, se så sinte vi er!

Det første Company of Heroes gjorde det generelt skarpt både hos kritikerne og i butikkhyllene. Spillet som fokuserte på en relativt realistisk strategiopplevelse fra den andre verdenskrig imponerte med stor taktisk frihet, det såkalte ”stein-saks-papir”-prinsippet var på god vei fjernet, og ikke minst imponerte spillet med glimrende lyd og grafikk.

Få ting slo følelsen av å lure fienden inn i en trang bakgate der du hadde klar flere maskingeværbunkre og snikskyttere, før du deretter blokkerte eneste rømningsvei med en stridsvogn. Eller for den saks skyld, gjorde samme feilen selv, men svarte instinktivt med et velplassert artilleriangrep fra 105mm-kanonene du hadde bygd i basen din.

Grunnen til at dette fungerte såpass godt var fordi det alltid føltes rettferdig. Sendte du et enslig lag med riflemenn i fronten på et maskingevær-lag ble konsekvensene som forventet, riflemennene dine ble fort en del av omgivelsene. Samme tragedien ble det også om man sendte en enslig stridsvogn rett mot en gruppe panserbrytende kanoner. Ikke mange granatene etterpå var slaget tapt og du kunne knapt selge den stakkars stridsvogna som skrapmetall.

Eplet faller langt unna stammen

I Tales of Valor er dette derimot snudd på hodet. For å gi deg et eksempel på hvor ille dette er, se for deg et fiskemottak som har bestemt seg for at de har fått nok av å pumpe sildolje, og heller vil satse årsbudsjettet på sin egen kleskolleksjon. Ser du for deg en smellekker modell ned catwalken iført oljehyre og gummistøvler med en breiflabb-logo over rompa, hvor man attpåtil kunne ane et hint av "best of sildolje"? Nei, nettopp.

Poenget jeg prøver å gjøre med disse håpløse similene er at man som regel lar de elementene som fungerer være i fred. Eller for å si det på godt norsk, ”If it ain't broke, don't fix it ”. I Tales of Valor er det dessverre akkurat det som har skjedd: Borte er den rettferdige og realistiske balansen, og stein-saks-papir-prinsippet er tilbake for fullt. Hvor du forøvrig selv alltid stiller med hagle. Greit nok at serien kanskje hadde behov for for et friskt pust, men dessverre glemte noen munnskyllet før de pustet ivei.

Rata-ta-ta-ta-ta-ta-ta
Rata-ta-ta-ta-ta-ta-ta

Borte er basebyggingen og den flotte ressurssankingen. Denne gangen er fokuset stort sett på to-tre enheter, som forøvrig er utstyrt med like mange triks i ermet som samtlige av verdens magikere. Som om ikke det var nok har også en gal forsker med sin tidsmaskin vært innom og utstyrt soldatene dine med alt fra skuddsikre vester til adrenalinsprøyter og annet godteri.

Ti mot tusen? Null problem.

For de som har spilt forgjengeren husker man trolig bonuspoengene man fikk for framgang på slagmarken, som ble brukt i diverse oppgraderinger for hæren din som en helhet. Man kunne for eksempel fokusere på å være en tanks-kommandør, noe som ga fordeler innen reduserte produksjonskostnader og lignende for stridsvogner.

Dette er dessverre nok et element som har blitt forbedret i Tales of Valor.

Man kan såvidt høre R.E.M med
Man kan såvidt høre R.E.M med "I am Superman" fra tanksens indre.

Som tidligere nevnt fokuseres det denne gangen på kun et fåtall av enheter, fremfor en hel hær. Ergo er det såkalte kommandør-treet endret til å kun gjelde en enkelt enhet. Syns du Hans er fryktelig treg med å få ut granatene, eller Fritz slurver voldsomt med motoren? Null problem, det er jo derfor det eksisterer oppgraderinger. Kun 2 bonuspoeng senere og Hans kan lade granater som bare Supermann kan. 3 bonuspoeng til og vips har Fritz evnene til Luis Hamiltons Formel-1 mekanikere.

Når det med andre ord endelig kommer til strid er trolig enheten din såpass oppgradert at den pløyer gjennom fienden som en dampveivals gjennom et kjøpesenter. Fiendene kan prøve så mye de vil, men ettersom dine enheter skyter ut det mangedobbelte antall kuler grunnet en oppgradering, prøver de trolig neppe lenge. Dermed er du på det beste en passiv tilskuer til hva som foregår på skjermen din, enhetene dine tenker som regel selv, flytter seg av seg selv (enten du ber om det eller ei) og er stort sett udødelige. Det er med andre ord ingen grunn til uro selv om du skulle være undertallig i 10:1000 forhold.

Noe som forøvrig ofte er tilfellet. De fleste oppdragene stiller deg opp mot hva som på papiret ville være umulige odds, ofte har du kun to-tre enheter tilgjengelig mot tilsynelatende uendelige mengder fiender. Et oppdrag går for eksempel ut på å holde et veikryss i fem minutter – fiendene strømmer fra alle kanter og stiller med både soldater, kjøretøy og stridsvogner mot dine stakkarslige soldater. Logikk skulle tilsi at ti soldater mot flere titalls fiender og like mange stridsvogner er en tapt sak, men neida. Idet kulene endelig begynner å fly har supersoldatene mine tatt plass midt i grøten (til tross for at de fikk beskjed om å ta dekning).

Scenen som følger kunne vært hentet ut av en dårlig actionfilm. Soldatene mine meier ned bølge på bølge med fiender, det mangler bare falsk latter og skjeve smil. Om det skulle komme en stridsvogn i ny og ne er heller ikke det noe problem, de velkjente klistrebombene fra tidligere spill returnerer i en kraftig oppgradert utgave. Intet mer enn en ullsokk stappet med dynamitt og dyppet i tjære skal til for at selv den mektigste Tiger-vognen tar kvelden. Joda, jeg er fullt klar over hvor effektive såkalte "sticky bombs" kan være, men det blir for dumt om en enslig ullsokk klistret på forsiden av stridsvogn er alt som må til.

Skulle du mot all formodning oppleve at våre superhelter – for anledningen forkledd som soldater fra andre verdenskrig – faktisk blir skutt, trenger du ikke frykte. Alle enhetene dine er selvsagt utstyrt med nevnte magiske sprøyter som kan vekke selv Harald Hårfagre fra døden. Jeg kunne egentlig fortsatt i timevis, men i korte trekk er altså problemet at suksessformelen er endret til det verre. Company of Heroes gjorde seg bemerket ved å være et ypperlig strategispill, ikke et middelmådig spill med fokus på ikke-eksisterende taktikker.

For det er dessverre akkurat det Tales of Valor føles som. Company of Heroes-navnet påklistret eller ei, dette fungerer rett og slett ikke. Historien er full av gode lag-baserte spill, hvorfor kunne ikke Tales of Valor lånt litt fra disse? Det største problemet med enspillerbiten er at man blir verken utfordret eller engasjert, mye fordi ens egne enheter er både kjedelig sterke takket all verdens slags oppgraderinger, og fordi de klarer stort sett de fleste oppgaver helt på egenhånd.

Det ser i hvert fall greit ut

Litt som min kjære lærer på ungdomskolen kan jeg vel i hvert fall være såpass snill at jeg påpeker: ”om ikke annet ser det i hvert fall halvveis greit ut”.

Bare én tank? Null problem.
Bare én tank? Null problem.

Det påstås at Tales of Valor har gjennomgått kosmetisk kirurgi for å holde tritt med tidene, hvor mye arbeid som egentlig ble gjort på operasjonsbordet er vanskelig å si. Det ser helt greit ut, men knapt noe mer enn det. Lyden er relativt grei, men ei heller den føles like imponerende som da det første spillet kom for rundt tre år siden. Stemmeskuespillet er derimot virkelig dårlig, det klarer verken å engasjere eller overbevise. Her gjøres samtlige feil i boka. Enkelte overspiller til det slitsomme, mens andre var trolig en anelse bakfull på innspillingsdagen.

Fokuset på detaljer er heldigvis fortsatt bevart jevnt over, men det er tydelig at spillet begynner å trekke på årene. Å se bygninger kollapse var blant høydepunktene i det originale spillet, nå er det dessverre rett og slett ikke noe imponerende lenger. I hovedsak fordi vi har sett bedre siden sist.

Kommentarer (10)

Black Week

tirsdag

Følg alle tilbudene på Gamer.no

Vi har oversikten over alle de beste gaming-tilbudene under hele Black Week og Black Friday.

Se alle tilbudene

Forsiden akkurat nå

Til toppen