Anmeldelse

Company of Heroes: Tales of Valor

En todelt opplevelse

Tales of Valor prøver seg på en ny vri. Resultatet kan diskuteres.

1: First page
2: New page

Men vent!

Nå har du trolig lyst til å sende meg noen sinte e-poster hvor du krast formulerer hvor feil jeg tar. Så da er det kanskje på tide å trekke frem Tales of Valors egentlige fokus. For selv om enkeltspillerbiten har samme nytteverdi som dagsrevyen for de døve uten bilde, er det egentlig ikke så veldig farlig. Fordi det er i flerspilleren fokuset i Tales of Valor ligger. Og her er det gjort mye riktig.

Den største nyheten er naturlig nok flere nye moduser. Alt fra "Assault", som best kan beskrives som en form for skyttergravkrig, til "Stonewall", hvor poenget er å hindre horder av fiender i å nå diverse taktiske punkter. Denne modusen kan forøvrig på mange måter sammenlignes med de velkjente "tower defence"-flashspillene som har plaget nettet siden tidenes morgen.

Skyt andre veien! Andre veien!

Videre finner vi også blant annet en modus som best kan beskrives som såkalt skilpadde-krig. Denne modusen ligner på mange måter brorparten av slagene vi fikk servert i Men of War – her foregår all krig i store trekk. Typisk vil en bli satt foran en tilsynelatende umulig oppgave, deretter er det opp til en selv hvordan man skal løse den. Stikkordene her er store, tøffe menn og enda større kanoner. Om du endelig klarer å ta knekken på fienden, er følelsen du sitter igjen med veldig tilfredsstillende, spesielt ettersom disse slagene ofte kan bli godt over en time lange. Så når fienden endelig kreperer føler man faktisk at man har utrettet noe, ihvertfall inntil neste slag.

For de som foretrekker den litt mer tradisjonelle krigføringen er skirmish-modusen blitt feitet opp med i overkant av 20 nye brett. Selv om undertegnede ikke har fått tid til å prøve samtlige nye brett, er det tydelig at det er lagt mye arbeid i dem. Her finnes massevis av valgmuligheter for enhver kommandør. Både den defensive og offensive kommandør vil trolig finne flere favorittbrett. Nytt for mange brett er også at det i større grad fokuseres på topografien, altså brett hvor høyde er en vesentlig faktor for hvorvidt du vil lykkes eller ei. Som regel fungerer dette svært bra, men av og til kan man syne enkelte tekniske svakheter – stridsvogner som knapt klarer en bakketopp på tyve graders helling kan være svært frustrerende.

Pek og lek

En nyskapning som man finner i både enkelt- og flerspillermodusen er det såkalte "Direct Control"-systemet. Dette systemet er mistenkelig likt hva vi finner i Men of War, bortsett fra at det ikke funker riktig så bra. Systemet lar deg, som navnet tilsier, ta direkte kontroll over diverse enheter (forøvrig hovedsaklig stridsvogner). I motsetning til systemet i Men of War styrer du her enheten kun med musa, noe som ofte føles litt kunstig. Selv om man fint klarer å både navigere og skyte samtidig, føles det aldri like naturlig som systemet i Men of War, mye fordi det blir mye "start og stopp" fremfor en jevn flyt.

Min egen stridsvogn, alt jeg noengang har drømt om.

Direktekontrollsystemet er i de fleste situasjoner overflødig. Man kan riktignok være heldig av og til ved å lande en ekte fulltreffer, men stort sett vil dine datastyre kamerater klarte oppgaven minst like godt selv. Spiller man derimot den såkalte Panzerkrieg-modusen, endrer brikkene i puslespillet seg betraktelig. Her vil hver spiller stille med kun én stridsvogn hver, og deretter er oppgaven naturligvis å ta knekken på fienden. Dette er absolutt en av spillets morsomste moduser, det blir fort krampelatter av ballettdans mellom stridsvogner på 50 tonn. Om noe negativt skal sies om Panzerkrieg er det at det etterhvert kan bli bli nokså ensformig. I tillegg lider modusen av et sterkt behov for en balanseendring blant enhetene, spesielt de amerikanske stridsvognene sliter veldig per dags dato.

Konklusjon

Skadeskutt, men ingen krasjlanding.

Konseptet bak Tales of Valor virker forsåvidt greit nok. I stedet for å fokusere på kun de store slagene historiebøkene nevner, fokuseres det heller på en håndfull historier om heltedåder. Dessverre er disse heltedådene uengasjerende, relativt kjedelige og fryktelig korte.

Enkeltspiller-kampanjen i Tales of Valor kunne i mine øyner vært sløyfet helt, mye fordi den bærer preg av å være svært lite gjennomført. Det er som nevnt ikke spesielt morsomt å være en passiv tilskuer til hva som foregår på skjermen, er ikke dette et spill? Tanken bak har tydeligvis vært å fokusere på intense actionsekvenser, noe som i seg selv kunne fungert om ens egne avgjørelser faktisk hadde noen innvirking.

Heldigvis er det ikke bare sorgen. Flerspiller-modusene som er føyd til fungerer alle svært bra, i tillegg er det veldig gledelig at skirmish-spilleren har fått flust med nye brett å leke med. Er du uten Internett-forbindelse vil du også glede deg over at den datastyrte motstanderen har fått en vesentlig overhaling, selv om det selvfølgelig aldri blir like spennende som å spille mot ekte motstandere. Når det er sagt, Tales of Valor er åpenbart et spill for deg som har bredbånd i stua, uten blir det fort kjedelig.

Til tross for at enkeltspillerbiten altså gjør en såpass slett jobb, er det som nevnt ikke bare sorgen. Flerspillerbiten gjør en solid jobb over hele fjøla, men det forutsetter naturligvis at du foretrekker den slags. Er du derimot ute etter en god krigsopplevelse i de sene nattetimer hvor nettforbindelsen har forsvunnet, bør du lete en annen plass.

1: First page
2: New page

Siste fra forsiden