ANMELDELSE: Cursed Mountain
Anmeldelse

Cursed Mountain

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Nintendo Wii er en konsoll man gjerne assosierer med koselige familiespill og japanske spilloppmakerier. Derfor blir kontrasten stor når Cursed Mountain skal til pers. Klarer Wii å hevde seg som noe annet enn en snillistkonsoll ved å bestå syretesten, nemlig å skremme livskiten ut av en voksen mann? Time will show!

Skrekk og gru, hutte mei tu

I Cursed Mountain møter vi fjellklatreren Erik Simmons. Hans bror Frank, som sies å være en av de beste fjellklatrerne i verden, er meldt savnet i Himalayafjellene. Erik er ingen nybegynner selv og begir seg derfor ut på et redningsoppdrag for å finne sin bortkomne bror.

Hansker og lue er for pyser!
Hansker og lue er for pyser!

Scenen blir fort satt idet man begynner å karre seg oppover fjellveggene. Vinden river fort forbi deg, snøen pisker mot huden og kulden trenger rett gjennom klærne. I de ville og ustyrlige fjellene er det naturens lover som råder.

Under sine reiser finner Erik ut at Frank ble borte mens han jaktet på en en mystisk, antikk gjenstand, gjemt et sted i det veldige landskapet. Det går fort opp for ham at de utilgivelige fjellene skjuler mer enn det blotte øye kan skue, for Erik dukker raskt opp i en forlatt spøkelsesby høyt oppe i fjellene, der alt er dødt. Hva kan dette skyldes?

Erik tror han lider av høydesyke og har begynt å hallusinere når han plutselig begynner å se uforklarlige skikkelser bevege seg rundt i gatene. Ganske snart viser det seg derimot at den spøkelsesaktige byen ER en spøkelsesby, der ånder og demoner tråler gatene i jakt på intetanende fjellfolk. Med hjelp av en isøks og rådene til ånden av en munk kan jakten begynne. Jakten på spøkelsene, jakten på broren, jakten på den mystiske skatten. Dette kan jo ikke annet enn å bli et fryktinngytende, heidundranes eventyr?

Mye kartong, lite melk

Joa, det kan faktisk det og en rekke faktorer spiller inn for å forsikre seg om det. For det første er bevegelsen til hovedpersonen klossete og udynamisk. Nunchucken gir deg ikke muligheten til å snu deg brått rundt eller gjøre raske nok bevegelser til at det tilfredstiller mine behov. I kombinasjon med at spillet iblant byr på helt håpløse kameravinkler forverrer dette spillopplevelsen. I kamp med spøkelsene, som av en eller annen grunn alltid beveger seg som saktegående saggefjortiser, vil man ofte oppleve frustrasjon på grunn av den manglende bevegeligheten eller kameravinkelen. Den godeste Erik blir ofte stående mellom TV’n og spøkelsene, hvilket gjør det helt umulig å skyte på dem med den magiske isøksen.

Magisk isøks, sier du? Joda, tidlig i spillet plukker Erik opp en isøks, etterlatt av sin forlorne bror. Den ganske så ordinære isøksen får en ekstraordinær evne til å skyte energistråler som kan drepe spøkelser så snart han får oppgradert den ved å skru på et realtivt ordinært stykke metall på toppen av den. Om ønskelig kan man også banke løs på spøkelsene med isøksen, hvilket fungerer tålelig bra.

The devil wears isøks
The devil wears isøks

For å kunne se spøkelsene må man holde inne en knapp som gjør at Erik ser med sitt ”tredje øye”, en slags ekstra dimensjon der spøkelsene holder til. Hvordan gjør man dette? Fortvil ikke, den levende døde munken Thod-Pa tar deg gjennom hvordan dette fungerer.

Når du først møter Thod-Pa vil du bli videre introdusert for en rekke ulike religiøse skikker og tradisjoner som omkranser de mystiske munkene. Blant annet får man vite at rundt omkring finnes det små altersteder hvor man utfører en liten seanse for å få igjen tapt liv. Dette gjøres ved å fyre opp røkelsespinner. Ikke plastre over sårene, smøre på antiseptisk salve eller den slags vissvass, men røkelse altså. Ville det ikke vært mer logisk å fôre en fjellklatrer på høykonsentrert mat, slik som Realtek, RSP, sjokolade eller maltblokker? Og når vi først er inne på brokete biter av historien, så skulle jeg gjerne sett flere spenstige klatresekvenser og ikke de forenklede småturene man iblant kommer over. Når spillet tross alt handler om en fjellklatrer, hvorfor ikke bruke Wii-kontrollene som isøkser som man hogger gjennom luften, for å bestige bratte fjellvegger? Oh well.

Smakløs grøt

Så over til grafikken. Det var flaks at jeg nylig gikk til innkjøp av en kalender, ellers ville jeg aldri trodd det var 2009. Grafikken er som et middels PS2-spill, eller et dritbra PS1-spill. Det er ikke det at grafikken er direkte dårlig altså, bare kornete, uskarp og veldig utdatert. Strafferabatt grunnet Wii vil ikke bli utdelt, dette holder bare ikke mål.

Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet
Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet

Ting som flagrer i vinden, vifter på hakkete vis og ser veldig pikselert ut og fjellene mangler troverdigheten som kunne gitt et lite magesug når man tripper på kanten av et stup. I det hele tatt trenger grafikken en omfattende ansiktsløftning

Selve spillingen er for treig og uengasjerende. Man går rundt på nødtørftig leting etter den riktige døren eller den retten veien på stien. Mer enn å drepe spøkelser, brukes isøksen oftest til å knuse vaser, i en endeløs ”hvor har vi gjemt røkelsen”-jakt. Ikke bare er styringen og grafikken like kantete som eldre playstationspill, men måten banen er lagt opp på og fremgangen i historien later også til å stå fast i tidsportalen. Det blir veldig mye: ”Gå dit, knus en vase, snakk med ham, knus en vase, hent den, kom tilbake hit.”

Dødtid blant de døde

Mens jeg sitter og tråkler meg gjennom historien innser jeg fort at innbyggerne i den gudsforlatte spøkelsesbyen antakeligvis ikke har blitt drept av mystiske makter likevel. Høyst sannsynlig har de kjedet seg ihjel og det har jeg full forståelse for. Altfor mye av spilletiden går med til å knuse vaser på leting etter røkelse eller plukke opp notater og memoarer som ganske beleilig har blitt lagt igjen rundt om i spillet for å berike historien. De første timene av spillet vil man møte ganske få fiender og disse er i tillegg treige, forutsigbare og ikke veldig farlige. Her mangler det rett og slett to reale spiseskjeer med action.

Phear my pixels!
Phear my pixels!

Wii-faktoren ved dette spillet er ikke stort annet enn lydeffekter fra håndkontrollen og veiving med denne når man slåss med spøkelser. Tidvis fungerer dette ganske bra når man må hanskes med flere spøkelser på en gang, med dette kunne jeg lett byttet ut for å få grafikken til de andre ledende konsollene. Hadde det vært 1999, ikke 2009, hadde saken vært en annen. Men så da, viktigst av alt for et spill som dette: Er det skummelt? Ja, jeg skal innrømme at første natten etter jeg begynte å spille dette hadde jeg ganske utrivelige drømmer om spøkelser, men det var ikke nok til at jeg våknet med ståpels og kaldsvette. Fra spøk til revolver; spillet er ikke veldig skummelt, men står til aldersgrensen. Folk under 16 vil kanskje få noen kjipe drømmer, men totalt sett er styringen og grafikken det mest skremmende her.

Konklusjon

Et skrekkspill på Wii, bare tanken på kontrastene får det til å kile i ryggen, og Cursed Mountain virker ved første øyekast som et spennende spill. Historien virker interessant og man øyner muligheter for en spillopplevelsen litt utenom det vanlige. Men selv om ideen er god, skorter det veldig på gjennomføringen. Kameravinklene er ofte et større problem enn spøkelsene, styringen er klossete og blir ofte et hinder i seg selv. Historien er keitete og fremdriften i spillet er ikke spesielt engasjerende. Det blir mye dødtid når man streifer rundt i gatene eller på fjellet, og jeg savner naturlig nok en skikkelig klatredel når spillet handler om en klatrer som leter etter sin klatrebror i et klatrelandskap. Spar pengene dine, lei heller en skummel film.

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen