Dead to Rights

Her tar du på deg rollen som den hardbarkede politimannen Jack Slate. Navnet minner mistenkelig om Jack Slater, som var navnet på rollefiguren Arnold Swarzenegger spilte i action-parodien "Last Action Hero". Spillet baserer seg uansett ikke på en spesiell film, men heller på et dusin eller to av dem.

Mord, hevn og blod
Det er to faktaopplysninger som gir en god indikasjon om hva slags spill dette er. "Dead to Rights" (heretter DtR) er basert på en tegneserie. Ønsker du å besøke hjemmesiden til spillet på Internett, må du oppgi alderen din før du slipper inn. Introen til dette spillet er av den typen som vil få bestemor til å snu seg bort fra skjermen, dekke for øynene og si "Uff da!". Vi presenteres for en kald og hjerteløs storby, som går under navnet "Grant City". Pistoler avfyres og bomber truer med å eksplodere. Denne videosekvensen er både lang og pen å se på, samtidig som den er totalt unødvendig.

Bakgrunnshistorien til DtR er like enkel som den er velbrukt. Jack Slate er en politimann som er anklaget for en forbrytelse han ikke har begått. Dersom du ikke synes at dette er grunn god nok til å gå amok i byen, bør du holde deg unna dette spillet. Det er ved nærmere ettertanke ikke fullt så enkelt. Jacks far er blitt myrdet, og Slate junior bestemmer seg for å ta hevn. Skurkene skal få betale, og valutaen som gjelder her er blod. Jack Slate er så tøff, kald, selvsikker, kynisk og rå at det halve kunne vært nok. Han er selvfølgelig et offer for omstendighetene. Gudene skal vite at alt han ønsker er litt rettferdighet.

Så fort introen er over, får du en opplæring av hvordan Jack Slate styres. Dette er gjort på en enkel og effektiv måte. Kameravinkelen fryses med jevne mellomrom, og instruksjoner om hvilke knapper som gjør hva spretter opp på skjermen. Så fort du har lest disse, er det bare å trykke dem vekk for deretter å umiddelbart prøve det ut i praksis. Det tar ikke særlig lang tid å sette seg inn i kontrollsystmet til DtR, og før du vet ordet av det herjer du som bare det.

Menneskets beste venn
Blodet spruter fra første stund i dette spillet. Bakken blir sprayet rød i det øyeblikket du skyter den første skurken, og det tar ikke lang tid før du får må gjøre det her. Skurkene strømmer på som om de skulle komme fra et samlebånd. De kommer gjerne i gjenger av fem eller flere om gangen. Til tross for dette kan du som Jack ta det forholdsvis rolig. For det første er ikke skurkene særlig smarte, og for det andre har de en tendens til å stille seg pent i kø. Jack tar hovedsaklig hevnen sin ved hjelp av tre forkjellige metoder. Han benytter seg som forventet av diverse våpen. Uzi, AK-47, hagle, rakettskyter og flammekaster er et lite utvalg av hva du får leke deg med i DtR. Går du tom for våpen, kan du skaffe deg flere ved å stjele dem fra fiendene dine. Det finnes utallige måter å få til dette på. Det finnes faktisk så mange, at en del av dem må låses opp i løpet av spillet for å kunne benyttes. Det er her den andre metoden Jack Slate benytter seg av kommer inn. Jack er nemlig litt av en slåsskjempe. Han kan praktisk talt bruke den ene skurken til å slå den andre med. Han kan benytte en av dem som et levende skjold. Den som har uflaks nok til å bli valgt til denne rollen, lever ikke lenge. Herr Slate tar ingen fanger.

Akkurat som en ekte helt av en politimann på film, jobber Jack alene. Han samarbeider sjelden med mennesker, men stoler heller på menneskets beste venn. Jacks eneste partner er hans trofaste hund, og representerer hans tredje metode for å ta hevn. Dette er en tysk Schaefer som Jack har valgt å kalle Shadow. Den fungerer som et effektivt hjelpemiddel. Føler du deg overveldet, kan du pusse bikkja på skurkene. Shadow angriper som best den kan, og den er skummelt effektiv. Bruken av Shadow begrenses av hvor mye den tåler, og dette vises til enhver tid på skjermen ved hjelp av en indikator. Det er en god følelse og ha denne muligheten, og trofast som en hund er vet du at den aldri svikter deg. Dessverre kan ikke det samme sies om de menneskene du møter i løpet av spillet. På diverse steder i spillet tar du styringen av Shadow, og må utføre oppdrag som av en eller annen grunn er umulig for Jack å klare. Et eksempel på dette er en situasjon tidlig i spillet der veien foran Jack er blokkert av store rør. Disse er for små til at Jack kan komme seg gjennom dem. I slike tilfeller stepper Shadow inn, og fikser den biffen. Det hele er en artig idé, og som tilfører friskt blod til spillet med jevne mellomrom. Det er såpass moro, at Shadow kanskje burde få sitt eget spill etterhvert.

Dra på strippeklubb
Spillet kan anklages for å være en blek kopi av "Max Payne". Jeg er ikke helt enig i dette, samtidig som jeg ikke er helt uenig heller. Spillet benytter riktig nok seg av "Bullet Time", og det er også et forholdsvis kort spill. På den annen side følte jeg ikke det samme engasjementet for Jack Slate som jeg gjorde for Max Payne. Hovedpersonen er mer anonym i dette spillet, og representerer en slags sammensmelting av diverse helter vi har sett på film tidligere. Historien er også mer overflødig her. Det er verken i forbindelse med hovedperson eller historien at en finner humoren i spillet. Den ligger i de små detaljene som en får oppleve i løpet av spillets selve hendelser. Et eksempel er når Jack griper tak i den armen fienden holder våpenet i, bøyer den bak på ryggen hans og tvinger han til å skyte seg selv i bakhodet. Det er grusomt morsomt å se på. DtR tar oss med til de tøffeste strøkene av byen. Et av de første stedene vi får besøke er en strippeklubb. Det etableres raskt at Jack her en fortid med en av strippedamene der. I en av spillets mer morsomme og underholdende øyeblikker skal du styre denne stripperen, for å distrahere utkasterne mens Jack sniker seg forbi dem.

DtR minner ikke bare om "Max Payne", men også om "Enter the Matrix". Først og fremst så ser dette spillet stilig ut. Her er det snakk om måten slåssingen utføres på. Det ser unektelig stilig ut mens Jack kaster seg bakover i sakte film med en pistol i hver hånd. Det er moro, men det utfordrer sjelden spilleren i noen stor grad. Du trenger ikke bekymre deg for å gå tom for "Bullet Time", da denne fylles opp rimelig fort. Det kryr av våpen og helse. Du vil sannsynligvis oppleve at du ikke klarer å takle alle situasjonene på strak arm, men det kreves ikke så mange forsøk på å komme seg gjennom det. Det finnes flere vanskelighetsgrader å velge mellom, men jeg mistenker at de færreste faktisk vil benytte seg av disse. Varigheten er følgelig ganske begrenset, men fy så moro det er mens det holder på.

DtR gjør en god jobb med å by på variasjon gjennom spillet, men dessverre henger ikke grafikken helt med i svingene. Ideene er gode, og stedene vi presenteres for har potensiale for virkelig skape den riktige stemningen. Synd er det da at halvdårlig grafikk får lov til å trekke ned på dette. Det fungerer, men det er vanskelig å ikke tenke på hvor mye bedre dette kunne ha sett ut. Det er mye ved dette spillet som er glemt så fort det er over, og musikken stiller først i rekken i denne forbindelsen. Det er nesten så en lurer på om det hadde vært bedre å bare rett og slett droppe den. På den annen side så har de som har spilt inn stemmene her gjort seg flid. Alt i alt så veier dette opp for hverandre, og resultatet er at DtR leverer det som kan ventes av det på lydsiden.

Konklusjon
"Dead to Rights" er så politisk ukorrekt som det kan få blitt, og er like lærerikt som en episode av "Walker, Texas Ranger". Spillet er herlig hjernedødt, samtidig som det er litt skummelt. Først og fremst er det bare morsomt. Det handler om å slippe seg løs, for å tillate seg å gjøre ting en aldri kan gjøre i virkeligheten. Dersom det er kvantitet eller pen grafikk du er ute etter, finnes det bedre alternativer ute på markedet. Er du villig til å se bort fra dette, er "Dead to Rights" et godt valg. Det er bare å kose seg uhemmet med dette spillet, og samtidig varme opp til "Dead to Rights 2: Hell to Pay".

Dead to Rights

PS2
Slippdato: Ikke fastsatt
Sjanger: Action
Utvikler: Namco Bandai
Utgiver: Electronic Arts

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen