Refleksjon

Det perfekte spill

Stadig hyppigere får spill topp kritikk av et samlet pressekorps, de er "perfekte". Spørsmålet er om dette er en riktig karakteristikk, er det legitimt å beskrive et spill som perfekt?

Side 1
Side 2

Godt og dårlig
Den største spillopplevelsen jeg har hatt deles av to titler, The Elder Scrolls: Arena og det første Baldur's Gate. Grunnen til dette er at disse spillene traff samtlige av mine preferanser med uovertruffen nøyaktighet. Spesielt Baldur's Gate var en utrolig opplevelse for meg, og jeg var konstant rørt til tårer mens jeg spilte. Endelig satt jeg med følelsen av å være en del av en verden som tidligere hadde eksistert kun i min overbelastede hjerne. I ettertid er det vel bare det første Star Wars: Knights of the Old Republic som har gitt meg noe i nærheten av denne opplevelsen.

For meg som gamer er disse spillene verdt karakteren 10/10, men det betyr ikke at de automatisk får toppkritikker hos anmeldere. Hvis de objektive faktorer er mangelfulle, vil det være vanskelig å gi perfekt karakter. Dette til tross for at anmelderen som privatperson elsker spillet. Skillet mellom den personlige og allmenne definisjonen av perfekt lever dermed i beste velgående.

Da er vi forhåpentligvis noenlunde enige om at spill kan være perfekte, om så på det personlige plan. Når det diskuteres hvorvidt spill er dårlige eller ikke stiller saken seg litt annerledes, for her vil uten tvil objektive vurderinger spille en større rolle. Feil og mangler ved grafikken, lyden og spillets generelle oppbygning blir lagt til grunn, objektive faktorer gir større utslag enn ved gode titler. Nå skal det sies at spill som er mangelfulle på disse punktene fortsatt kan være av grei kvalitet. En allmenn aksept som toppspill vil de imidlertid aldri få, men her sliter jo som sagt de aller fleste.

Også ved en debatt rundt dårlige spill er det tilfeller der det florerer av unyanserte påstander og skråsikre standpunkt. Ofte vil et spill bli sett på som dårlig av personer som ikke engang har forsøkt spillet. Dette er på bakgrunn av forhåndsforventinger, politisk korrekte meninger og enkelte ganger på bakgrunn av svake skjermbilder. Hunden blir med andre ord skuet på hårene, noe som etter min mening viser svak dømmekraft.

Spillanmeldere får ofte pepper, både fortjent og ufortjent, for å gi spill for dårlige (og for gode) karakterer. Igjen kan vi si at det er følelser som tar overhånd, hvem gir en anmelder rett til å ikke like noe jeg liker? At noe du elsker og ærer blir slaktet og hengt på krok, ja det er forståelig nok ikke lett å akseptere. Tenk da på hvor mye personlig glede du har hatt ved en god spillopplevelse, den kan ingen ta fra deg ved å gi spillet karakteren 3/10. All kritikk er veiledende, til syvende og sist er det du som avgjør hva som er bra og dårlig.

Epilog
Stopp pressen! Verden står ikke til påske! Min ydmyke påstand er altså at perfekte spill er sjeldne, men eksisterer i beste velgående. Med det mener jeg naturligvis ikke i objektiv forstand, men på det nevnte personlige planet. Smak kan ikke diskuteres, så lenge den ikke omhandler ulovligheter. Selvsagt vil det alltid være debatt rundt hvorvidt et spill er bra eller dårlig, det er bare sunt. Men ta en ekstra runde med deg selv før du gir deg i kast med en påstand som: - Half-Life 2 er best, Halo 2 er for lamere! Smak litt på den setningen, så innser du kanskje hvor meningsløs den er.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden