Refleksjon

Det perfekte spill

Stadig hyppigere får spill topp kritikk av et samlet pressekorps, de er "perfekte". Spørsmålet er om dette er en riktig karakteristikk, er det legitimt å beskrive et spill som perfekt?

Side 1
Side 2

At ingen er perfekte er en kommentar vi får høre hele tiden. Dette er kanskje sant, men det ytres ofte for å skjule våre egne feil og mangler. Selvsagt er det forskjeller på mennesker og spill, men begge blir stadig bedømt på bakgrunn av en rekke forhåndsatte kriterier. Problemet oppstår når disse kriteriene er en blanding av objektivitet og subjektivitet. Spillets tekniske sider blir sett under en saklig lupe, mens historien, musikken og så videre blir sterkt farget av meningshaverens tidligere preferanser og holdninger. Uenighet blir raskt uunngåelig.

10, tallet er 10
Vi i Gamer.no ga spillene Half-Life 2 og Halo 2 toppkarakteren 10 i høst. Betyr dette automatisk at disse titlene er feilfrie diamanter? Selvsagt ikke, men la oss for moro skyld si at disse spillene faktisk er perfeksjon i et DVD-cover. Det vil jo på en måte bety slutten på sjangeren som går under navnet førstepersons skytespill. Vi kan vel alle være enig om at når det objektivt sett perfekte spill er utviklet, trykket og solgt, så er det sannelig ikke noe vits for spillindustrien å fortsette.

Det er alltids noe en gitt person har å utsette på et spill, det være seg grafiske feil, varighet eller en dårlig komponert historie. Selv spill som Half-Life 2 vil ikke fenge alle, hva med de som for eksempel ikke liker spill med umennesklige vesener? Halo 2 har også problemer med å få aksept fra samtlige, spesielt gamere som mener at førstepersons skytespill ikke passer på konsoll har vist skepsis. Til tross for at et spill blir hauset om som tidenes beste, så vil det dermed alltid være kritiske røster fra publikum så vel som omtaleskribenter.

Allikevel kan altså den ”perfekte” karakteren 10/10 eller et uslåelig terningkast seks tildeles spill som kommer ut på dagens marked. Jeg har hørt/lest enkelte som er svært misfornøyd med dette. – Ingen spill fortjener toppkarakter, sier de. En direkte uriktig påstand etter min mening. Hvis et spills objektive sider er av toppkvalitet, og i tillegg har subjektive karakteristikker som appellerer til anmelderen (og publikum), da bør de naturligvis belønnes med beste karakter. Å si at fremtidige spill rent teknisk vil bli bedre en dagens er som å si at vann er vått, det er jo en selvfølgelighet uten sidestykke. Nå har det seg vitterlig slik at vi lever i nåtiden, og vi må derfor forholde oss det som skjer i nuet. Hvis ikke er det umulig å kunne bedømme produkter av noe slag, det kommer jo uansett noe som er bedre neste år.

Personlig
Den siste tiden har mange trukket frem episke World of Warcraft som en perfekt spillopplevelse. Du koser deg skikkelig når du spiller det, tiden flyr avsted, og feil og mangler av betydning uteblir totalt etter ditt syn. Andre sier at spiller er oppskrytt og en mesterlig demonstrasjon av repetisjon satt i system. I fare for å forvirre vil jeg dermed si at spill kan være individuelt perfekte, de kan passe til enkeltpersoner som hånd i hanske. På folkemunne heter det at noen liker dattera mens andre liker mora, på samme måte sitter alle gamere med ulike kriterier for hva som gjør et spill legendarisk.

Hva om du for eksempel er en av disse som ikke liker sport, herunder fotball. Om historiens beste fotballspill kom ut på markedet i morgen, ville du brydd deg? Selv med fotorealistisk grafikk og animasjoner, lyd som gir deg gåsehud og spillbarhet av himmels kvalitet ville du antageligvis ikke gått til innkjøp av dette (spillet ville vært midt i blinken for meg, fotballidiot som jeg er). Anmeldere hadde garantert gått av skaftet på karakterskalaen, men det ligger jo i spillets natur at sportsinteresserte er målgruppen. Interesser utenom spill er dermed også med på å definere hvilke spill som er personlig perfekte.

Sosialt felleskap kan også være en faktor som ligger til grunn for et personlig perfekt spill. I dag kaster flere seg på trenden med massive flerspillerspill, der enspillerdelen er fullstendig fraværende. Søken etter kontakt og interaksjon med noe annet enn maskinen din og dens programmer blir stadig mer i vinden. Enkelte sverger kun til slike spill, og vil ikke være fornøyd med opplevelsen før alle sosiale kriterier er innfridd.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden