ANMELDELSE: Divinity 2: Ego Draconis
Anmeldelse

Divinity 2: Ego Draconis

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Rollespillsjangeren har alltid hatt en sterk posisjon i spillverdenen, men den siste tiden har vært spesielt fruktbar for enhver ”wannabe”-alv, eller krogan for den saks skyld. De av oss som finner det terapeutisk å unnslippe den kalde og hjerteløse vinteren og forsvinne inn i enten fremtiden, fortiden eller begge deler har hatt nok av gromtitler å sette tennene i.

Litt skjøvet til side av Biowares mastodonter, som på svært kort tid har gjenerobret både sci-fi- og middelderfantasi-tronen kommer Divinity 2: Ego Draconis. Under det som ved første øyekast fremstår som en upolert og lavoppløst blanding av Oblivion og Risen ligger noe som viser seg å være noe ganske eget.

Sigurd Dragedreper

I Divinity 2 snører man på seg støvlene til en tilblivende dragedreper som er ved veis ende av treningen sin. Disse topptrente soldatene har ett eneste ganske innlysende formål, å få has på de forbannede dragene. Dette indoktrinerte hatet overføres fra generasjon til generasjon blant menneskene, såpass at folk ikke engang husker hva striden har grunnlag i.

Dragedreperne har i alle fall vært effektive, det er få drager igjen å drepe. Ordenen er ved spillets start i ferd ved å spore opp den antatt siste av de sympatiske kjempefirfislene. Av grunner jeg ikke har tenkt å røpe her griper skjebnen inn med nærmest ondskapsfull ironi: Den ferskeste og allerede ed-belagte dragedreperen min blir en del av den utrydningstruede arten han har blitt trent opp til å drepe.

Men det ikke bare bare å ta drageform sånn rett ut av det blå. I store deler av spillet er man derfor tvunget til å ta i bruk mer konvensjonelle metoder enn flammesprut for å få bukt med fiendene. Heldigvis rakk dragedreper-dragen å få med seg mer enn bare de karakteristiske lysende øynene fra sine tidligere venner. Ferdigheter tilegnet etter timevis med terping av trylleformler og øving med tresverd gjør min tidligere dragedreper til en ganske så habil trussel, selv i menneskeform.

Det er likevel ikke sånn at man begynner spillet som topptrent dragedreper. Under et modningsrituale blir fyren min offer for et hukommelsestap, en litt uvanlig variant som tilsynelatende fjerner det meste av autonome og motoriserte egenskaper, i stedet for minner som er det vanligste ved hukommelsestap.

Med andre ord starter man ganske fra bunnen av når det gjelder egenskaper og trylleformler, begrepet "tabula rasa" synes passende. Den eneste trøsten den nedsatte dragedreperen tilbys av sin mentor er at det vil gå raskere å trene seg opp igjen.

Her får man betraktelig frihet. I Divinity 2 er man ikke begrenset av klasser, eller raser for den saks skyld. Man velger fritt fra en lang liste med ulike ferdigheter, egenskaper og trylleformler, det eneste kravet er at man har kjøpt de foregående oppgraderingene. På denne måten løsrives man fra de stereotypiske soldat, magiker og tyv-typene.

Vil du være en råsterk kriger med svære tohåndsvåpen som samtidig er lynende dyktig på å dirke låser og attpåtil kan tilkalle demoner? Ingen problem. Vil du bytte mellom dødelige piler og enda dødeligere ildkuler? Heller ikke et problem. Frihet er et stikkord som er sentralt når man skal beskrive Divinity 2: Ego Draconis.

”Free. Free falling”.

En muligens negativ følge av denne totale friheten i karakterbyggingen er at man raskt kan bli litt overveldet. Det er ingen som passer på at du ikke velger helt feil egenskaper. Hvordan kunne jeg vite at det helbredende spøkelset jeg brukte ett av mine surt opptjente ferdighetspoeng på var praktisk talt ubrukelig?

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen