Anmeldelse

Driv3r

Navnet til det tredje spillet i Driver-serien sørger for en flau, prepubertal bismak allerede før spillesken er åpnet. Spillopplevelsen er imidlertid mer nyansert enn som så, og varierer mellom det geniale og det katastrofale.

Side 1
Side 2

I de to første spillene i serien lå fokuset på å kjøre bil. Det skulle man kanskje tro gjaldt det siste spillet også, det ligger jo tross alt i navnet, men denne gang er fokus flyttet fra førersetet til fortauet i betydelig grad. Spillet minner derfor en hel del om de siste inkarnasjonene av Grand Theft Auto-spillene. Neppe helt tilfeldig. Du inntar rollen som Tanner, en brutal spaner som bruker alle tenkelige midler for å infiltrere en Miami-basert biltyveriliga. En rekke oppdrag leder deg gjennom historien som fører deg gjennom Miami, Nice og Istanbul. Oppdragene er lineære og kommer som perler på en snor, så det blir liten tid til å utforske storbyene i den historiebaserte modusen.

Mange frustrerende oppdrag
Denne modusen er egentlig altfor kort, men mye takket være frustrerende gameplay og til dels idiotiske oppdrag, vil du sitte og gjøre de samme tingene gang etter gang etter gang. En billig og irriterende metode for å øke spilletiden. En stor del av frustrasjonen må skyting og bevegelse på to ben ta skylden for. Sikting med gamepad er begrensende i seg selv, og når motstanderne ofte ser ut til å ha siktet seg inn på deg lenge før du kommer inn i rommet, kan det til tider gå varmt for seg. Spillet har et valgalternativ om automatisk sikte, men denne funksjonen fungerer rett og slett ikke.

De datastyrte motstanderne er dessuten direkte evneveike. Ofte kan du skyte dem sakte i hjel fordi de ikke skjønner hva som skjer når du skyter dem i en arm som stikker frem bak et hushjørne. Dessverre kan dette slå begge veier. I noen oppdrag får du "hjelp" av en eller to desperadoer. Dette kunne vært greit nok om det ikke var for at de måtte overleve, og at de alle er mer eller mindre suicidale. Det hjelper ikke hvor god skytter du er når de bestemmer seg for å springe frem og tilbake foran siktet ditt, eller enda bedre; spurte inn i en hærskare av fiender.

Veinett på over 250 km
Det er ikke spesielt mange oppdrag i hver by, men variasjonen er stor og spenner fra å ta seg usett inn i et hus fullt av fiender, til å forfølge et tog eller stjele en godt bevoktet bil. De tre byene er også så ulike at hver av dem byr på en helt unik opplevelse. De er riktignok ikke gjengitt i detalj, men viktige deler av veinettet og mange kjennemerker er på plass for å skape den riktige atmosfæren og en ikke uvesentlig gjenkjennelsesfaktor. Veinettet er til sammen på over 250 km, og det er mengder av steder å utforske og mye som er verdt å oppdage. Det er godt å se at det er brukt tid på en del elementer som ikke spiller noen rolle i spillets hovedmodus i det hele tatt, men som gjør byene vesentlig mer underholdende å utforske.

I tillegg til en rekke spesielle lokaliteter, har hver by 10 bevæpnede desperadoer du kan finne (og ikke minst knerte) for å låse opp ekstra godsaker. Det er også tre skjulte biler i hver by, som vil være tilgjengelig for deg etter at du har funnet dem. Å finne alt dette er vanskeligere enn det høres ut som, byene er store og gjemmeplassene mange. Du kan også bruke tid på en rekke småspill. Blant disse finner du alt fra tidsbegrensede kontrollpunktløp til katt og mus-lek med det lokale politiet. Dessverre er det ingen støtte for flerspiller, verken i historiemodusen eller i de øvrige modusene.

Spinkel Live-støtte
Xbox-versjonen har riktignok Live-støtte, men kun utveksling av "replay"-videoer er mulig via denne funksjonen. Det høres kanskje ikke ut som mye å skryte av, men spillet har gode funksjoner for å lage slike, og det er fullt mulig å lage skikkelig hete skrytevideoer. Kameraer kan plasseres ut etter eget ønske, og om du føler for det kan du for eksempel velge å vise enkelte scener i sakte film. Mulighetene er uendelige, selv om rollebesetningen har en tendens til å bli mye den samme; Tanner og et stakkars politikorps i hovedrollene, samt tilfeldige forbipasserende som levende og døde statister.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden